Nordvestpassasjen

Kart over seilingsrutene gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjen
Av /Arctic Council.
Lisens: CC BY 2.0
Illustrasjon av de forskjellige sjørutene gjennom Nordvestpassasjen fra Baffinbukta i øst til Beringstredet i vest. Det kanadisk arktiske arkipel ses nord for det nord-amerikanske fastlandet
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY 2.0

Nordvestpassasjen er navnet gitt til sjøveien fra Europa til Asia nord for det nordamerikanske kontinentet. Den følger ikke én bestemt rute hele veien, men kan ta forskjellige veier gjennom det kanadiske øyriket nord for fastlandet avhengig av isforholdene. Nordvestpassasjen er cirka 1500 kilometer lang.

Nordvestpassasjen strekker seg fra Baffinbukta mellom Vest-Grønland og Baffinøya og forbi hovedøyene Baffin, Devon, Somerset, Victoria og Banks frem til kysten av Nord-Alaska og ut i Beringstredet mellom Alaska og Sibir. Nord for det kanadiske fastlandet ligger en stor gruppe med store og små øyer, Det kanadisk arktiske arkipelet.

Totalt er det cirka 36 500 øyer som, foruten Grønland, er det eneste landområdet som ligger mellom Nord-Amerikas fastland og Nordpolen. Dette øyriket tilhører i dag hovedsakelig Nunavut hjemmestyreområde, men også en del av Northwest Territories, begge tilhørende Canada. Befolkningen i disse områdene er for det meste inuiter som bor i spredte små bosettinger.

Selve Nordvestpassasjen er blitt ikonisk i polarhistorien gjennom forsøkene fra Europa, og spesielt Storbritannia, på å finne denne mytiske sjøveien til Orienten, men det ble til slutt nordmannen Roald Amundsen og hans mannskap som ble de første til å seile hele veien gjennom Nordvestpassasjen på Gjøa-ekspedisjonen fra 1903 til 1906.

Geografi

Klimaet er arktisk. Cambridge Bay, som ligger midt i Nordvestpassasjen, har sommertemperaturer mellom 5 og 13 °C og vintertemperaturer mellom -29 til -35 °C. I Cambridge Bay ligger den Canadian High Arctic Research Station (CHARS), som ble offisielt åpnet i 2019. Vegetasjonen i det arktiske arkipelet er overveiende arktisk tundra med lave moser, lav og gressarter, men også områder med klynger av vierbusker.

Når det gjelder sjøis er det spesielt tydelig i dagens bilde av minimale ismasser i Polhavet at den tykkeste isen allikevel hoper seg opp i vest mot det kanadiske området. Tradisjonelt er mye is blitt presset sørover langs østsiden av Victoria-øya og mot King William-øya, en sjøvei som i utgangspunktet ser bredt og tilgjengelig ut.

Historie

Millais' berømte maleri fra 1874 «The North-West Passage. It might be done and England should do it» som ble ikonisk for sin skildring av stemningen omkring innsatsen for å finne denne sjøveien. Den gamle kapteinen forteller til barnebarnet mens de er omgitt av symboler fra arktiske reiser.

Av /Tate London.
Lisens: CC BY 2.0

Spredte familiegrupper av de tidligste inuitene, paleoeskimoer som innvandret fra Beringstredet-området og for cirka 4500 år siden fortsatte østover langs dagens nordlige Canada, var de første mennesker i regionen. De innfødte som de oppdagelsesreisende møtte var små inuitgrupper av én eller flere familier som vandret over store arealer sesongmessig dit det var fisk, fugler og dyr å finne som de kunne utnytte til mat, klær og materialer.

På mange måter er Nordvestpassasjen mer ikonisk i polarhistorien enn Nordpolen eller Sydpolen, som begge har en «enklere» oppdagelseshistorie enn Nordvestpassasjen. Nordvestpassasjens oppdagelseshistorie spenner over fire hundre år og utallige ekspedisjoner med episke fortellinger om død og tragedier under leting etter denne arktiske hellige gral. Dette bakteppet har gitt opphav til blant annet et kjent maleri fra 1874 av Sir John Everett Millais, «The North-West Passage», som henger i Tate-galleriet i London, samt til en populær folkesang fra 1981 av den kanadiske artisten Stan Rogers, «Northwest Passage». Utallige andre malerier, bøker og artikler kommer i tillegg.

I dag kan vi se på kart og satellittbilder og planlegge vår rute fra øst til vest eller omvendt. For de tidlige ekspedisjonene var det en helt annen sak. I små seilskip av tre skulle de forsøke å forsere tunge ismasser og navigere i totalt ukjent farvann. Det var omtrent som å gå inn i et stort mørkt rom fullt av tilfeldig plasserte møbler og prøve å finne en vei ut på andre siden uten stadig å slå seg på møblene som var i veien. Selv de kartene som etter hvert ble tilgjengelige viste ofte helt feil geografi ut fra de vanskelighetene som is, tåke og datidens kartleggingsmuligheter ga.

De første forsøkene på å finne Nordvestpassasjen

Det var under «Tudor-perioden» i England på 1500-tallet at de første små skipene ble sendt vestover på oppdagelsesferder. Giovanni Caboto (John Cabot) i 1497, Martin Frobishers tre reiser i 1576, 1577 og 1578, og John Davis i 1585, 1586 og 1587 nådde til Newfoundland og området sørøst og øst på Baffinøya.

Tidlig på 1600-tallet var reisene til Henry Hudson og William Baffin viktige både for kartlegging og for å gi impulser til blant annet europeisk torskefiske ved Newfoundland. Hudsons reise i 1610–1611 indikerte at Hudson Bay ikke var veien mot vest selv om flere ekspedisjoner prøvde seg der kort tid etter. Hudsons reise endte i tragedie i bukta da han og hans sønn samt lojale medlemmer av mannskapet ble satt ut i en liten båt av mytterister og forsvant for alltid.

I 1616 seilte Robert Bylot og William Baffin så langt nord som til Nares Strait, det smaleste havområdet mellom Nordvest-Grønland og Ellesmere-øya. På vei sørover passerte de Jones Sound og Lancaster Sound. Begge disse leder videre innover i arkipelet, men det er Lancaster-sundet som er inngangen til Nordvestpassasjen. Dessverre oppfattet Baffin disse som bukter heller enn åpninger vestover.

Mens kapteinene og navigatørene selv var usikre på fordelingen av land og sjø, kunne det bli enda mer forvirrende etter at etterkommere tolket de provisoriske kartene og skrevne rapportene på sin måte. Lancaster-sundet ble derfor ikke anerkjent som porten vestover på en god stund fremover.

Hudson's Bay Company

Hudson's Bay Company, etablert i London i 1670 i første omgang spesielt for pelshandel, sendte i første halvdel av 1700-tallet flere ekspedisjoner for å utforske området nord for Hudson Bay. Hensikten var ikke å finne Nordvestpassasjen, men deres utforskning bidro til å åpne opp fastlandsområdet sør for arkipelet.

James Cook og den vestlige inngangen

Kaptein James Cook, oppdagelsesreisende, navigatør, kartograf og kaptein i Royal Navy, er berømt for sine lange sjøreiser mellom 1768 og 1779. Kanskje mindre kjent enn hans reiser til Stillehavet er reisen i 1778 nordover Alaskas vestkyst. Hensikten var å finne vestenden av Nordvestpassasjen. Cook kartla kysten for første gang gjennom Beringstredet og inn i Tsjuktsjerhavet og bestemte Alaskas utstrekning mot vest og nord. Han dro sørover igjen langs den sibirske kysten. Selv om det var naturlig for ekspedisjonene fra Storbritannia å starte fra østsiden av Nord-Amerika, var det flere etter Cook som fulgte hans kartlegging fra Alaska-siden.

Geografisk utforskning fremfor handelsvei

På slutten av 1700-tallet og spesielt ved kaptein George Vancouvers kartlegging av Amerikas nordvestkyst mellom 1792 og 1794 var det blitt klart at en sjøvei gjennom eller forbi det nordamerikanske kontinentet bare kunne finnes i nordlige, og is-utsatte, strøk. Etter Napoleonskrigenes slutt med slaget ved Waterloo i 1815 og Napoleons forvisning til eksil på St. Helena, var det blitt mindre å gjøre for Storbritannias marineflåte. John Barrow, annensekretær ved det britiske Admiralitetet fra 1804 til 1845, tok opp igjen ideen om en britisk oppdagelse og gjennomseiling av Nordvestpassasjen og iverksatte en serie med reiser med dette formålet gjennom første halvdel av 1800-tallet. De mest berømte ekspedisjonene i denne perioden var mange, og deres historier fyller mange bøker. Spesielt nevnes Ann Savours' bok, som er en detaljert og oversiktlig kilde. Enkelte av ekspedisjonene nevnes her:

John Ross i 1818 entret Lancaster-sundet og mente han så at det var en stor bukt omkranset av en fjellkjede han kalte «Croker Mountains», mens William Edward Parry året etter kunne bevise at sundet var en gjennomgående vannvei ved å seile hele veien gjennom den og frem så langt vest som til Melvilleøya. Da var det relativt kort vei igjen før en var kommet forbi alle øyene nord for fastlandet. John Franklins to første ekspedisjoner gikk over land i 1819 til 1822 og 1825 til 1827 for å kartlegge kysten øst og vest for munningene til de allerede kjente Coppermine og Mackenzie-elvene, det vil si langs sørkysten av Nordvestpassasjen mot dagens grense med Alaska. Den første ekspedisjonen var overmåtelig anstrengende og elleve av de tyve mennene i gruppen døde, de fleste av sult, mens enkelte ble myrdet. Før de overlevende ble reddet av en gruppe innfødte, måtte de blant annet ty til å spise sine mokasiner. Dette ledet til en senere beskrivelse av Franklin som «Mannen som spiste sine støvler».

Parry og Beechey

Inuitparet Nakahu og Oomna tegnet av kaptein George Francis Lyon på Hekla under William Edward Parrys ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1821-23. Tegningen er gjengitt i Parrys bok om ekspedisjonen utgitt i 1824. Boken og flere tegninger viser hvordan engelskmennene kom godt overens med de lokale inuit og var svært interessert i hvordan inuittene levde og innrettet seg under de arktiske forholdene
Av .

1820-tallet så også to nye reiser ledet av Parry, hvorav den første (hans andre reise) i 1821 til 1823 forsøkte å finne en vei fra nordvestligst i Hudson-bukta. Under overvintringen med de to skipene Fury og Hekla nord i bukta fikk de besøk av en gruppe inuitter, som bodde i nærheten og det utviklet seg til sosialt samvær gjennom vinteren til glede for begge parter. Inuittene tegnet et kart over området nord for vinterbosettingen som virket lovende som mulig sjøvei videre vestover. Parrys skip greide ikke å trenge gjennom isen som blokkerte det de kalte Fury og Hekla-stredet, men ved å utforske videre på land så de at stredet munnet ut i en stort, åpent sjøområde (Boothia-gulfen). En ny overvintring før hjemreisen ga fornyet glede ved å lære lokale inuitter å kjenne, inkludert det å lære å bruke kajakk og kjøre hunder.

Blant flere reiser tilbakeviste denne ledet av Parry på flere måter den ofte hørte påstanden om at engelskmenn ikke klarte å tilpasse seg livet i Arktis, men holdt fast ved sine egne dårlig tilpassede vaner. Både mat og klær var blitt forbedret gjennom tidligere erfaringer fra britiske ekspedisjoner og samkvemmet med inuittene viste en gjensidig interesse og respekt.

For sin tredje reise i 1824 til 1825 dro Parry med de samme to skipene, og denne gangen ville han forsøke gjennom Lancaster-sundet. Isforholdene var imidlertid svært vanskelige. De kom gjennom Lancaster-sundet og svingte sørover gjennom Prince Regent Inlet hvor de overvintret. Under en voldsom storm i august 1825 ble Fury slengt opp på land og måtte etterlates, mens begge mannskap seilte hjemover i Hekla.

Samtidig med at Franklin og Parry utforsket på østsiden, var Frederick William Beechey blitt sendt via Kapp Horn til Beringstredet for forhåpentlig å møte dem der. De nådde Point Barrow og var bare 235 kilometer fra Franklins vestligste punkt. Beecheys lange reise varte fra 1825 til 1828.

John og James Clark Ross (1829–1833)

Det flate og nokså øde landskapet ved Victory Point, vest på King William-øya. Det var her Franklins menn la igjen en beskjed i en varde. At øyene i området er såpass flate og fri for høyere vegetasjon gjorde det vanskelig å skille mellom land og vann da kart skulle tegnes, særlig der det lå is og snø overalt
Landskap

Etter John Ross' beryktede feiltolkning av Lancaster-sundet i 1818 var det ikke før i 1829 at han igjen forsøkte seg på Nordvestpassasjen. Med ham denne gangen var hans nevø James Clark Ross, som allerede hadde seilt med Parry på hans tre ekspedisjoner, samt en fjerde som skulle gå over isen fra Svalbard til Nordpolen. Fra 1839 til 1843 skulle han lede sin egen vellykkede ekspedisjon til Antarktis. John Ross fikk denne gangen finansiell støtte fra ginprodusent Felix Boothia, og skipet Victory var innovativt nok en hjuldamper med seil i tillegg. En stor fordel var dens grunne dypgående, da skjær og grunne områder i Nordvestpassasjen hindret mange seilskip.

John Ross bestemte seg for å følge Parrys rute gjennom Lancaster-sundet og Prince Regent Inlet i håp om å nå åpent vann lenger sør enn Parry hadde nådd. De passerte stranden hvor Fury ble forlatt fire år tidligere (Fury-stranden) uten å se tegn til skipet, men de kunne forsyne seg av en mengde proviant og noen seil som var i god stand ved den provisoriske plassen de var blitt flyttet til av Parrys menn. Victory nådde langt sør i Prince Regent Inlet og ved sørlige Boothia-halvøya før de måtte overvintre, lenger sør enn vestenden av Fury og Hekla-stredet. Igjen fikk de hyggelig og nyttig samkvem med lokale inuitter, hvorav én av dem fikk et treben snekret av skipets snekker til erstatning for det halve benet en isbjørn hadde frarøvet ham. Kona til den takknemlige mannen, Tiriksiu, tegnet et kart over området som viste Ross at han hadde seilt inn i en blindvei uten åpning vestover. Tegningen viste imidlertid en gjennomgang – Bellot Strait – mellom Boothia-halvøya og Somerset-øya i nord, men Ross hadde ikke funnet denne.

Med klær og gode hunder de byttet til seg fra inuittene, og med noen inuittvenner som guider, utforsket James Clark Ross en del av Boothia-halvøya. Han oppdaget King William-øya, som Roald Amundsen senere overvintret ved, og navnga Victory Point på vestsiden, som ble viktig i Franklin-historien senere. Her kunne de se farvannet som de egentlig skulle ha vært i om de skulle hatt mulighet til å seile videre gjennom Nordvestpassasjen. Det var imidlertid ikke lett å avgjøre om landområdene de så var øyer eller større landmasser, og de kunne samtidig se hvordan ismassene tårnet seg opp fra nord. Isen den påfølgende sommeren slapp ikke tak og vinteren 1830–1831 ga James Clark Ross nye utforskningsmuligheter. Viktigst var at han lokaliserte posisjonen til den magnetiske nordpol, som var viktig i Roald Amundsens senere ekspedisjon med Gjøa.

I slutten av mai 1832 dro mennene nordover fra Victory i skipsbåtene etter å ha oppgitt å komme løs fra isen. Ved Fury-stranden bygde de en beboelseshus hvor de måtte overvintre enda en gang. Sommeren 1833 nådde de Lancaster-sundet hvor de ble plukket opp av en hvalfanger, Isabella av Hull og ble fraktet hjem til England. På de fire årene var bare to menn døde, og det var av sykdommer de hadde allerede før de dro ut.

John Franklins siste ekspedisjon (1845)

De tre gravene på Beechey-øya til mannskap fra Franklins ekspedisjon 1845
Graver i Arktis

I 1845 kom den mest berømte av nordvestpassasje-historiene. Etter to ekspedisjoner på land skulle John Franklin, nå 59 år gammel, lede en ekspedisjon med to skip og 129 menn inkludert ham selv for endelig å erobre denne gåtefulle sjøveien. Skipene var Erebus og Terror, som James Clark Ross allerede hadde gjort berømt på sin antarktisekspedisjon i 1839 til 1843. Ross' nestkommanderende og kaptein på Terror, Francis Crozier, skulle igjen ha den samme stilling med Franklin. Skipene seilte fra England i 1845, ble sett av to hvalfangstskip i slutten av juli i Baffin Bay, og så forsvant inn i labyrinten av øyer og streder og ismasser.

I årene etter ble mange ekspedisjoner sendt ut både med skip og over land og både fra øst og vest. Til sammen bidro ekspedisjonene til en tilnærmet komplett kartlegging av kanadisk Arktis fra og med det nordlige fastlandet og nordover, noe som bidro til Amundsens senere suksess. Det ble tidlig oppdaget tre graver på Beechey-øya etter Franklins første overvintring, og senere et brev i en varde på Victory Point på King William-øya som fortalte at Franklin hadde dødd i 1847, og at de overlevende mennene skulle forsøke å ta seg over land sørover.

Senere under forskjellige leteekspedisjoner, ikke minst skotske Dr John Raes i 1853 til 1855, ble rester av både menn og utstyr funnet slik at mye av historien kunne forstås. Skipene var blitt fanget i isen mellom King William og Victoria-øyene, og mennene omkom gradvis av både sult og kulde under forsøk på å ta seg sørover. I 2014 greide kanadiske forskere å lokalisere vraket av Erebus i nærheten av King William-øya, og to år senere ble også Terror funnet. I tillegg til omfattende leting med sonar var opplysninger fra lokale inuitter viktige. Vrakene er i forbausende bra tilstand alt tatt i betraktning, og det har til og med vært mulig å ta interiørfilm av Terror ved hjelp av fjernstyrt kamera.

Den første reisen gjennom Nordvestpassasjen

Det var briten Robert McClures ekspedisjon i 1850 til 1854 som først greide å ta seg hele veien gjennom Nordvestpassasjen, dog måtte han forlate sitt eget skip halvveis og redde seg og mannskapet hjem med et leteskip. Med skipet Investigator dro han fra Beringstredet på vestsiden, men måtte overvintre ved Prince of Wales-stredet mellom Banks og Victoriaøyene. McClure gikk videre til nordenden av stredet sammen med skipsfører Stephen Court og kunne se over Viscount Melville-stredet til Melville-øya. I og med at Parry hadde nådd frem dit østfra i 1819, kunne McClure forstå at han hadde knyttet vestsiden til østsiden av Passasjen. Men det viste seg ikke mulig å seile Investigator østover, og vinteren 1851–1852 ble tilbrakt på nordsiden av Banks-øya. McClure foretok en sledereise over til Melville-øya og la igjen beskjed der i tilfelle andre ekspedisjoner ville finne den.

Etter enda en vinter, 1852–1853, var det begynt å bli kritisk for mannskapet. Imidlertid hadde det britiske admiralitetet sendt ut en større leteekspedisjon i 1852 ledet av Sir Edward Belcher. Francis Leopold McClintock med Intrepid var en del av denne, og sammen med kaptein Kellett i Resolute nådde de Melville-øya i september og overvintret i nærheten i 1852–1853. Ut fra McClures beskjed forsto de hvor den andre ekspedisjonen var, og tidlig på våren 1853 klarte en liten sledegruppe å ta seg over stredet til McClure ved Banks-øya. McClure og hans menn ble tatt med ut av Nordvestpassasjen mot øst, og derved hadde de som de første reist gjennom hele Passasjen, dog ikke med et og samme skip. I 2010 fant kanadiske arkeologer vraket av Investigator liggende i relativt god stand på vel 7,5 meters dyp på bunnen av Mercy-bukta der det var blitt etterlatt.

Ekspedisjoner på leting etter informasjon om Franklins skjebne var overveiende, men ikke bare, britiske. Elisha Kent Kane deltok på to av flere amerikanske ekspedisjoner, først under Edwin de Haven i 1850 til 1851 og som leder i 1853 til 1855. Denne ekspedisjonen dro nordover mellom Ellesmereøya og Grønland og ble en nær katastrofe på grunn av sult og skjørbuk.

Skotske John Rae, som reiste over land på inuitt-vis, fant i 1854 de første definitive opplysningene om skjebnen til Franklins menn ved hjelp av lokale inuitter som både hadde sett de britiske sjømennene på vei sørover i nærheten av King William-øya, og senere hadde funnet de døde kroppene. De kunne også fortelle om et stort skip som ble forlatt. Raes funn inkluderte bevis for en viss kannibalisme på de døde, og hans rapport ble i England forsøkt avfeid som løgn. I 1857–1859 ledet Leopold McClintock en ekspedisjon i Fox som overvintret ved nordenden av Prince Regent Inlet. Under en sledeekspedisjon tidlig i 1859 nådde han posisjonen til Ross' magnetiske nordpol, og hørte der fra en inuit om skipet som var blitt skrudd ned av isen vest for King William-øya. På øya fant britene flere gjenstander fra Franklins menn, beskjeden som de hadde lagt i en varde på Victory Point og skjeletter sammen med andre gjenstander. McClintock bekreftet derved Raes fortelling omkring skjebnen til Franklins menn.

Amerikanske Frederick Schwatkas ekspedisjon på leting etter flere gjenstander og rester fra Franklins ekspedisjon i 1878 til 1880 var mer eller mindre den siste av de historiske Franklin-relaterte ekspedisjonene på 1800-tallet, selv om leting etter de siste svarene fortsetter også i dag. Men aktiviteten hadde ført til at nesten hele området omkring Nordvestpassasjen og det nordkanadiske arkipelet var blitt kjent og til dels kartlagt. Dette ga en enorm fordel til den første som greide å seile gjennom hele passasjen med et og samme skip.

Roald Amundsen og Gjøa – først med ett og samme skip

Et håndkolorert glassdias fra Roald Amundsens samling av foredragsbilder etter Gjøa-ekspedisjonen. To netsilikbarn lærer å bruke pil og bue. Amundsen var svært opptatt av å lære det han kunne om de innfødte han møtte ved Gjøahavn. Mye av det han lærte kom til nytte under hans sydpolekspedisjon. Amundsen brukte dette bilde som glasspanel i en dør i sitt hjem på Svartskog utenfor Oslo
Av /Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Lisens: Public domain

Gjøa-ekspedisjonen i 1903 til 1906 var basert på Roald Amundsens studier av kartene og rapportene fra disse tidlige ekspedisjonene, slik at han stort sett hadde et brukbart kart å reise etter. Det var i tillegg en stor fordel å reise med et lite skip som kunne forsere de mange grunnene underveis og med en gruppe på bare til sammen syv menn, som var få nok til å supplere medbrakte forsyninger med vilt de tok underveis. Amundsen ville at ekspedisjonen fikk et større mål enn bare gjennomseilingen og dette ble viktige geomagnetiske målinger underveis. To år ble tilbrakt i Gjøahavn (i dag Gjoa Haven) på sørsiden av King William-øya mens Amundsen og Gustav Juel Wiik drev med magnetiske målinger og observerte at den magnetiske nordpolen hadde flyttet på seg siden Ross' tid. Amundsen ble svært betatt av de nomadiske inuitene nordmennene møtte i området og han lærte så mye han kunne av deres levevis og tilpasninger til det strenge arktiske klimaet. I tillegg samlet han et omfattende utvalg av inuitklær og redskaper som ble fraktet hjem til Norge og nå befinner seg på Etnografisk museum i Oslo. Samlingen, fotografier og Amundsens dagboknotater gir en unik beskrivelse av inuitene i dette området før deres levesett ble for mye endret av kontakt med europeere og andre utenfra. Amundsens dagbøker forteller også hvordan han nøt oppholdet i Gjøahavn, frydet seg over vårtegn, da blomster og fuglekvitter kom tilbake, og hadde stor respekt for og vennskap med inuitene.

En siste overvintring måtte tas ved King Point i Alaska før Gjøa var helt igjennom Nordvestpassasjen som det første skip. Amundsen dro med hundeslede til Eagle City i Alaska for å telegrafere nyheten om ekspedisjonens bragd. Dessverre døde Gustav Juel Wiik på King Point før vinteren var over og han ble begravet i ekspedisjonens magnetiske observatorium før mennene dro derfra. Ekspedisjonen endte offisielt i Nome, Alaska. Gjøa er nå utstilt i Fram museum i Oslo.

Henry Larsen

Norskkanadiske Henry Larsen (1899–1964), som ble ansatt i Royal Canadian Mounted Police (RCMP) med tjeneste i Arktis, førte det lille tjenesteskipet St. Roch i 1940 til 1944 først fra vest til øst gjennom Nordvestpassasjen og så tilbake igjen, og ble derved den første til å seile gjennom begge veier. St. Roch er nå utstilt i Vancouver Maritime Museum.

Moderne gjennomfart

Det amerikanske tankskipet Manhattan forserte, som det første handelsskip i verden, Nordvestpassasjen sommeren 1969. Dette aktualiserte uenighet mellom Canada og USA med hensyn på om denne skipsveien er nasjonalt eller internasjonalt farvann. Canada holder på synet at vannveiene mellom deres fastland og det kanadiske arktiske arkipelet helt naturlig er nasjonalt territorium, mens USA mener at denne viktige transportveien må være internasjonalt farvann. Saken er fremdeles åpen.

Ettersom det blir mindre is i Arktis blir Nordvestpassasjen stadig mer tilgjengelig for ferdsel. Noen vanskelige isår forekommer fremdeles, men det er nå vanlig med cruisereiser og enkelte private småfartøy greier også stort sett å seile gjennom hele veien. Potensiale som fraktrute for større skip er noe begrenset av de grunnere partiene, men et isforsterket dansk lasteskip, Nordic Orion, på 225 meter og med en last på 73,500 tonn kull, seilte gjennom fra vest til øst i 2013.

Ved å studere moderne kart over området rundt Nordvestpassasjen vil en finne utallige stedsnavn som viser til oppdagelseshistorien, det være seg deltagere, skip, sponsorer eller kongelige og andre viktige personer i samtiden. Kombinert med dramatiske malerier av skip og menn i is og storm, inuitter som ekspedisjonene møtte og det overveldende landskapet, er det ikke vanskelig å forstå den mytiske auraen som navnet Nordvestpassasjen kan fremkalle i dag. I tillegg er vrakene av de tre historiske skipene Erebus, Terror og Investigator nå ved hjelp av moderne undersøkelsesteknikker funnet i relativt god stand etter 170 år på bunnen i Nordvestpassasjen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dagbøkene til Roald Amundsen (2 bind), Peder Ristvedt og Gustav Juel Wiik fra Nordvestpassasjen, Red. Geir O. Kløver, Frammuseum 2014-2017
  • Holland, Clive: Arctic Exploration and Development c.500 B.C. to 1915, 1994, isbn 0-8240-7648-6
  • Savours, Ann: The Search for the North West Passage, 1999, isbn 0 86176 059 0

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg