ravn

Ravnen er helt svart med metallglans i grønt eller blålilla. Det kraftige hode- og nebbpartiet, de lange strupefjærene og den kileformete stjerten er karakteristisk og skiller ravnen fra andre kråkefugler. Kjønnene er like, men hannen er betraktelig større enn hunnen. Ungfuglen er svart, men mangler ofte metallglans. Et smalt gult parti ved nebbrota blir gradvis svart i løpet av det første året.

Ravnen sveveflyr ofte i sirkler med plane vinger og kan da lett tas for en rovfugl. Fluktsilhuetten er imidlertid typisk; lange og forholdsvis smale vinger med «fingrete» vingespisser, langt utstikkende halsparti og kileformet stjert. Vingeslagene er rolige, dype og fjærende. Vingene holdes plant eller lett senket, ikke løftet som en våk.

Ravnen har et vidt lydrepertoar, og det er kartlagt 79 forskjellige lyder med lydspektrograf. Vel 20 av disse har kjent funksjon. Vanlige lyder er dype prruk eller korp, hese og skarrende rrå eller grove ærr ærr ærr. Varsellåten er iherdige arrk-arrk-arrk. Enkelte låter er klangfulle og langtrekkende, og spesielt et hult klong (lik lyden av to treblokker som slås mot hverandre) kan høres flere kilometer unna. Dette ropet gis ofte når paret utfører akrobatiske fluktleker over territoriet eller når de forsvarer det mot inntrengere.

Ravner holdt i fangenskap kan lære seg til å uttrykke ord og setninger. Landskjent ble konservator Peter Valeurs ravn i Bergen som i cirka 1962 klart og tydelig sang «seier du det, sa han Mass til han Lasse».

Ravn finnes i svært mange naturtyper fra høyarktiske strøk til tropiske områder i så vel Den gamle verden som Den nye verden. Ravnen mangler imidlertid i store områder i tettbefolkete deler av England, Frankrike og Tyskland. Det finnes hekkende bestander i store deler av Europa og Asia unntatt i de aller nordligste tundraområdene og i Sørøst-Asia. I Afrika finnes den nord for Sahara samt i fjellområder i Etiopia. I Amerika hekker den fra Mellom-Amerika nord til tundraområdene i Canada og på Grønland, men mangler i store deler av østre USA.

Fra å være en vanlig fugl over hele Norden, avtok bestanden kraftig i andre halvdel av 1800-tallet. Den viktigste anledningen til tilbakegangen er etter alt å dømme direkte forfølgelse fra mennesker. Fram til 1940-tallet var reduksjonen jevn, men etter 1940 gikk antallet opp igjen både i Norge, Sverige, Finland og Danmark. I Sør-Norges fjelltrakter økte bestanden betraktelig, trolig på grunn av større villreinbestand, anleggsvirksomhet og nye avfallsplasser. Mens ravnen i Danmark var nesten utryddet på 1950-tallet, finnes den nå spredt over så godt som hele landet.

Ravnen er en stand- og streiffugl, men er stort sett meget stasjonær. Mange par holder seg nær hekkeplassen hele livet og finner føde i bare noen få kilometers avstand fra reiret. Yngre, ikke-etablerte fugler er sosiale og søker etter føde over større områder. Unge og uerfarne ravner følger ofte eldre over flere kilometer til nylig oppdagete matkilder.

Selv om ravnen betraktes som ødemarksfugl som stort sett holder seg unna tettbebyggelse og folkerike strøk, kan en spore en begynnende tilpassing til sivilisasjonen.

Ravnen er altetende, men næringen er i hovedsak animalsk. Den er en utpreget åtseleter som i kystområder leter etter døde sjøfugler og fisk i tillegg til krabber, snegler, muslinger og andre smådyr som finnes i strandkanten. Snegler og muslinger slipper den ned fra lufta på hardt underlag slik at skallet knuses. I fuglefjell langs kysten tar den egg og unger.

I innlandet spiser ravnen mest åtsler, trafikkdrepte dyr, syke og døende pattedyr, forskjellige insekter og meitemark samt egg og fugleunger. I fjellet finner mange fram til døde reinsdyr. Dietten omfatter også morkaken ved kalvefødsler etter hjortedyr og andre større pattedyr. Ravnen tar også plantekost som korn, nøtter og bær.

Ravnen har et usedvanlig skarpt syn, og mye av føden oppdages fra stor høyde. På nært hold benyttes trolig luktesansen. Fuglene er svært forsiktig ved nye matsteder. Etter å ha oppdaget et dødt dyr, kan det gå dager eller uker før de bestemmer seg for å nærme seg det. De lander gjerne fem til ti meter unna før de går forsiktig mot kadaveret.

I likhet med mange andre kråkefugler hamstrer ravnen overskuddsføde. Maten gjemmes mest på bakken, til alle årets tider.

Ravnen er en av våre tidligste hekkefugler, og hekker ofte mens snøen dekker bakken. Langs kysten kan eggleggingen starte allerede i februar, men det vanligste er mars-april. Territoriet forsvares ofte fra en til fem kilometer fra reiret.

Begge kjønn bringer reirmateriale, men det er stort sett bare hunnen som bygger. Det tar fra en til tre uker å få ferdig det store kvistreiret som er 50-150 cm i diameter og rundt 50 cm høyt. Byggematerialet er ofte grove, opp til 150 cm lange tørrkvister. Selve reirskåla er 25–30 cm vid og rundt 15 cm dyp. Paret benytter ofte samme reir eller reirplass år etter år. Reir som er påbygd gjennom flere år kan derfor bli meterhøye. Gamle ravnereir er mye brukt av ugler og rovfugler, ikke minst jaktfalk.

Kullstørrelsen varierer mellom ett og åtte egg, men fire til seks er vanligst. Eggene klekkes asynkront etter 20-25 dager. Ungene varmes til å begynne med av begge foreldrene, vanligvis i underkant av tre uker. De blir matet med oppgulp de første dagene, men får gradvis maten gitt bitvis. Ungene får mat av begge foreldrene inntil de forlater reiret, i gjennomsnitt etter fem-seks uker. Selv om matingen fortsetter den første tida etterpå, finner ungene selv insekter og småkryp på bakken.

Ungene holder fortsatt sammen med foreldrene ennå fra noen uker til flere måneder. Familiegrupper seiler ofte over territoriet og ses sammen ennå i juli-august. Etter familieoppløsningen forlater de unge foreldrene som vender tilbake til territoriet.

Ravnen er forplantningsdyktig to år gammel, men hekker sjelden før tredje året, avhengig av mulighetene til å etablere eget hekketerritorium eller danne par med en territoriell fugl som har mistet maken.

Unge ravner har en relativt høy dødelighet det første leveåret. Overlevelsen varierer fra 38 til 74 prosent, avhengig av mattilgangen rett etter at ungene har forlatt reiret. De som overlever dette kritiske året kan imidlertid bli ganske gamle. En ringmerket norsk fugl som ble sjekket i felt var 21 år og elleve måneder. En annen norsk fugl ble 23 år og tre måneder. I fangenskap kan ravner bli meget gamle, i ett tilfelle hele 69 år.

Bortsett fra mennesker, har voksne individer få farlige fiender. Vandrefalk og kongeørn kan imidlertid drepe ravner.

Ravner kan opptre enkeltvis, i par eller i flokker til alle årstider. Par eller single er gjerne fugler som holder til i territoriet hele året. Større flokker består oftest av ungfugler på steder hvor det finnes rikelig med mat. Når ravn og kråke spiser av felles åtsel, er ravnen den dominerende arten.

Felles overnattingsplasser er vanlig hos flere kråkefugler. I likhet med kråke, kornkråke og kaie, samles ravner ofte i flokker for å overnatte i skogholt eller større trær. Når fuglene forlater overnattingsplassen om morgenen, sprer de seg rundt i området på leting etter mat.

Ved Kongsberg ble det i en tiårsperiode observert opptil 400 ravner som hver vinter (november-april) overnattet sammen. De fleste fuglene fløy til og fra to søppeldynger som lå henholdsvis ti og 20 kilometer unna.

Kråkefuglene er blant verdens mest intelligente fugler. Spesielt kråke og ravn har vist at de oppfatter situasjoner raskt og løser problemer raskere enn andre fugler. Pioneren innenfor moderne adferdsøkologi, Konrad Lorenz, som studerte adferden hos en rekke fuglearter i fangenskap, beskrev ravnen som den arten som hadde den høyeste mentale utviklingen av alle fugler.

Ravnen har vært forfulgt og jaktet på i nyere tid på grunn av reirplyndring av jaktbare fugler. Jakt på ravn er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar, unntatt i Troms og Finnmark fylker, der jakt er tillatt fra 10. august til 15. mars.

Genetiske undersøkelser viser at arten er fordelt på minst tre grupper som hver for seg utvikles i forskjellige retninger. Det er ingen eller svært liten genetisk utveksling mellom populasjoner i Den gamle verden og Den nye verden. På Kanariøyene er ravnene morfologisk og genetisk forskjellig fra de øvrige i Den gamle verden. De ble trolig skilt ut for omtrent 650 000 år siden og synes å være tilstrekkelig isolert til å utvikles uavhengig av de øvrige.

Ravnen var Odins hellige fugl. Ved daggry sendte han sine to ravner, Hugin og Munin, ut i verden. Da de kom tilbake litt senere fortalte de sin herre seneste nytt. Vikingene brukte ravner når de dro på langfart til ukjente steder. De hadde med seg flere fugler som ble sluppet fri etter hvert. Ravnene fløy mot nærmeste land og viste retningen for båtene. Ifølge Bibelen benyttet Noa benyttet ravnen som budbringer fra Arken.

Også helt opp til vår tid har folk mange steder tatt varsel av ravnens atferd. Det var godt merke om ravnen kom når de slaktet, og de kastet gjerne milten til den som et «offer». Det fulgte uhell med å drepe en ravn. Det var også dårlig merke å drømme om ravn, og skrek en ravn når den fløy over et hus, betydde det at en i huset skulle dø. Sloss de eller fløy om hverandre, var det fare for krig. Samlet ravnen seg i flokker, var det varsel om større ulykker for hele landsbyer; brann, oversvømmelser eller kamphandlinger.