Grønland fikk av og til besøk, også av nordmenn, men de forsøk som ble gjort på å opprette et handelssamband hadde slått feil. I 1721 begynte imidlertid en ny epoke i Grønlands historie. Den norske presten Hans Egede utrustet da med kongelig støtte en ekspedisjon til Grønland. Den ble finansiert av kjøpmenn i Bergen, og hensikten var både å drive misjon blant de norrøne ætlinger som Egede ventet å finne, og å åpne en handelsforbindelse, særlig med grunnlag i hvalfangsten. Ekspedisjonen slo seg ned på vestkysten, hvor den faste kolonien Nuuk ble grunnlagt i 1728. Et iherdig kristningsarbeid ble satt i gang, inntil 1735 ledet av Egede selv, og ført videre av hans to sønner og en lang rekke andre norske og danske misjonærer. Omkring år 1800 var praktisk talt hele befolkningen på Grønland døpt.

Handelen derimot gikk det dårlig med. Alt i 1727 måtte kjøpmennene i Bergen gi tapt på grunn av store underskudd, og verken den dansk-norske regjering som drev den videre 1727–33, københavneren Jakob Sewerin, som hadde den 1734–49, eller Det Almindelige Handelskompagnie, som var ansvarlig for Grønlandshandelen 1750–74, fikk den til å balansere. Dette skyldtes ikke minst den jevne tilbakegang i hvalfangsten. I 1776 ble Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) opprettet. Selskapet skulle både administrere Grønland og drive handel og misjon der. Samtidig ble handelsmonopolet og lukkingen av øya innskjerpet. Omkring 1800 begynte endelig handelen å gå med overskudd, men på grunn av fiendtlighetene mellom Danmark-Norge og Storbritannia under Napoleonskrigene ble forbindelsen med Grønland blokkert, med nødsår og samfunnsoppløsning som resultat. Den lokale administrasjonen på Grønland ble fra 1782 ledet av to såkalte inspektører, én for de nordlige og én for de sørlige områdene.

Ved Kiel-traktaten i 1814 fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland. Den norske regjering anerkjente dette ved en avtale av 1819, som ble godkjent av Stortinget i 1821. KGHs handelsmonopol og avstengningen av Grønland kunne dermed opprettholdes. Da krisen etter Napoleonskrigene var overstått, begynte handelen fra 1825 igjen å bli lønnsom. Fra 1834 kom overskuddet av handelen i høyere grad enn før grønlenderne selv til gode, og i begynnelsen av 1840-årene ble det gjennomført en rekke sosiale reformer. I 1856 ble de første lokale organer, kommunalrådene, opprettet. De hadde en meget begrenset myndighet og var dominert av de danske embetsmennene. Men i 1905 reiste det seg i Danmark en voldsom kritikk mot KGHs politikk overfor Grønland, og dette førte til nye reformer. Blant annet fikk kommunalrådene ved en lov av 1908 større myndighet, samtidig som embetsmennene mistet sin enerådende innflytelse. Det ble også opprettet to landsråd, et for Nord-Grønland og et for Sør-Grønland.

I 1911 hadde en vitenskapelig ekspedisjon konstatert store fiskemengder utenfor vestkysten av Grønland. Denne oppdagelsen og et skifte i klimaet førte med seg en radikal omlegning av grønlendernes næringsgrunnlag. Torsken, som inntil da hadde spilt en underordnet rolle i Grønlands økonomi, begynte å gå nordover og nådde omkring 1930 opp til området ved Disko-øya på vestkysten og til Tasiilaq på østkysten. Samtidig ble selbestanden sterkt redusert i Sør-Grønland. Torskefisket kom dermed mer og mer til å fortrenge selfangsten som grønlendernes hovednæringsvei. En fullstendig omlegging av bosetnings- og samfunnsforholdene måtte etter hvert bli følgen. I 1925 ble Grønland delt i tre landsdeler og styrelsen lagt under statsministeriet. Prinsippet om at Grønland skulle være åpent og ha normale forbindelser med omverdenen ble knesatt.

Det området som Danmark etter folkeretten oppnådde overhøyhet over 1814, var bare de strøk som ble utnyttet næringsmessig, altså vestkysten. Resten var juridisk sett herreløst land. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland etter å ha innhentet de interesserte makters, også den norske regjerings, samtykke. Dette førte til at også Øst-Grønland ble lagt inn under KGH og lukket. Norge, som på dette tidspunkt hadde viktige næringsinteresser der, protesterte, men en norsk-dansk avtale 1924 sikret den norske næringsdriften.

Ved den tyske okkupasjon av Danmark 9. april 1940 ble forbindelsen mellom Grønland og moderlandet brutt. De danske embetsmenn på øya overtok forvaltningen på eget ansvar. Kort etter okkupasjonen av Danmark begynte tyske patruljer å vise seg på Grønlands øde kyster. I denne situasjon sluttet den danske sendemann i Washington, Henrik Kauffmann, en avtale med De forente stater om at USA skulle overta forsvaret av øya. Avtalen ble undertegnet 9. april 1941. Den amerikanske regjering bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland, men påtok seg tross sin formelle nøytralitet i storkrigen å beskytte Grønland militært så lenge fiendtlighetene varte. For dette formål fikk amerikanerne rett til å bygge militære støttepunkter på øya. På grunnlag av Kauffmann-avtalen satte amerikanerne i gang betydelige forsvarsarbeider på Grønland. Blant annet ble det bygd sterke flybaser ved Narsarsuaq innenfor Qaqortoq på sørvestspissen og i Kangerlussuaq lenger nord. På denne måten ble tyskerne holdt borte, samtidig som de allierte kunne sikre konvoitrafikken på det nordlige Atlanterhav.

Etter andre verdenskrig kom øya til å innta en sentral posisjon i den nye polarstrategien. To flyplasser, to radiopeilestasjoner og en depotstasjon ble opprettholdt, mens amerikanerne forlot sine baser på østkysten. Etter at Danmark var gått inn i NATO april 1949, ble Kauffmann-avtalen avløst av en dansk-amerikansk traktat 27. april 1951. Den bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland på nytt, men gjorde øya til et felles dansk-amerikansk forsvarsområde innenfor NATO, noe som i praksis innebar at USA fortsatt fikk rett til å ha militære baser der. I pakt med polarstrategiens krav ble det imidlertid foretatt en fullstendig omlegning av Grønlands forsvar. Alle de mindre viktige militæranleggene fra krigens dager ble straks overlatt til danskene, mens flyplassen ved Narssarssuak ble nedlagt 1958 og flyplassen i Kangerlussuaq etter hvert frigitt for sivil trafikk. Til gjengjeld opprettet amerikanerne i 1952 flybasen Thule (Pituffik) på Grønlands nordvestspiss, både som et ledd i forsvaret av det nordamerikanske kontinent og som et hovedsentrum for den elektroniske varslingskjeden mot rakettangrep fra nord og øst.

Etter Tysklands nederlag 1945 hersket det både i Danmark og på Grønland et sterkt ønske om politiske og sosiale reformer. Det avgjørende initiativ ble tatt av statsminister Hans Hedtoft i 1948. I 1950 ble KGH skilt fra staten og mistet en betydelig del av sine privilegier. Det ble også satt i verk et omfattende økonomisk og sosialt utbyggingsprogram. Målet var å legge fisket om fra kystfiske til havfiske, reise fabrikker og fryserier til foredling av fisken, bygge havner for atlanterhavstrafikken, skoler, sykehus og moderne boligfelt. Samtidig søkte man å konsentrere befolkningen i distriktssentrene. Store underskudd på Grønlands handelsbalanse ved slutten av 1950-årene viste at tempoet i reformarbeidet var for svakt. I 1960-årene ble det foretatt en ytterligere utbygging av fisket og fiskeindustrien og en sterkere befolkningskonsentrasjon med den nødvendige reisning av boliger og skoler og videre utvikling av de sosiale institusjoner. Siden 1964 har den sentrale planlegging og koordinering av den offentlige virksomhet på Grønland hørt under et eget organ, Grønlandsrådet.

Resultatet av denne gigantiske danske satsingen på Grønland ble en fullstendig omveltning av det grønlandske samfunn. Fangerkulturen ble i løpet av forholdsvis kort tid erstattet av en tilnærmet industri- og velferdskultur. Dette gav grønlenderne en høyere materiell levestandard på alle felter, men det skapte også en rotløshet som medførte sosiale og helsemessige problemer.

I 1950 ble ansvaret for lokalforvaltningen over hele Grønland samlet hos en øverste embetsmann, landshøvdingen. Samtidig trådte et folkevalgt landsråd i virksomhet. Det fikk bare rent konsultative funksjoner, men alt fra starten av var tanken at det skulle bygges ut til et frittstående styringsorgan for et autonomt Grønland. I sammenheng med den danske grunnlovsrevisjon i 1953 ble Grønland integrert i kongeriket Danmark som en egen landsdel med to representanter i Folketinget i København, etter at landsrådet hadde gitt sitt samtykke. Grønlands gamle status som koloni opphørte med dette, noe som la en sikrere grunn under det voksende indre selvstyret. Et eget Grønlandsministerium ble opprettet i 1955.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.