tredemølle
Astronaut Suni Williams løper på tredemølle. Strikker gjør at hun trekkes ned mot løpebåndet.
Astronaut i sovepose på Den internasjonale romstasjonen.
Måltid på ISS.

ISS fotografert fra Discovery 8. september 2009, etter frakobling på STS-128-ferden. På bildet virker stasjonens lengdeakse nærmest vertikal, med fartsretningen oppover. Seksjonene nederst langs lengdeaksen er russiske, øverst amerikanske. Pekende mot venstre ved toppen (lengst fremme) ses de japanske Kibo-seksjonene, mot høyre ESAs Columbus laboratorieseksjon. Det 108,5 m lange, tverrgående rammeverket preges av fire store solcellevinger (samlet areal ca. 1500 m2) og en rekke varmeveksler-flater.

Dextre, verdens mest komplekse romrobot, i arbeid. Bildet er tatt av Ekspedisjon 17-mannskapet på STS-124.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Det europeiske forsyningsfartøyet ATV, som fikk navnet Jules Verne.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Columbus installeres på ISS. Hans Schlegel er her i arbeid på utsiden av laboratoriet. Det kan kontrolleres både fra ISS og fra Columbus Control Center i Tyskland.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

ISS fotografert fra romfergen Atlantis (STS-106) i 2000. Da bestod romstasjonen av Unity (nederst), Zarja og Zvezda. Øverst ses et tilkoplet Progress forsyningfortøy.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Canadarm2 er en 17 m lang robotarm. Den blir styrt manuelt fra ISS. På bildet ses Stephen Robinson (STS-114) i august 2005.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Partikkelfysikkeksperimentet AMS-2 er festet til høyre side av Den internasjonale romstasjonens tverrgående rammeverk. Norge har levert utstyr til det store og kostbare instrumentet.

.
Lisens: fri

Faktaboks

Også kjent som
International Space Station, ISS, Alfa

Den internasjonale romstasjonen er den norske betegnelsen på ISS, The International Space Station, som er en stor, permanent bemannet romstasjon i lav bane rundt Jorden. Romstasjonen er omtrent like stor som en fotballbane – 109 meter lang og 72 meter bred.

Romstasjonen drives av fem partnere: USA (NASA), Japan (JAXA), Canada (CSA), Russland (Roskosmos) og Europa (ESA). I Europa (ESA) er det 11 deltagerland i samarbeidsavtalen knyttet til ISS, blant dem Norge. ESA gir dessuten alle sine medlemsland tilgang til å bruke ISS som forskningslaboratorium for eksperimenter og teknologidemonstrasjoner. ISS omtales som historiens største internasjonale, teknologibaserte samarbeidsprosjekt. Den består av trykksatte seksjoner, plattformer og utstyr montert til lengdeaksen i fartsretningen, dessuten et tverrgående rammeverk med blant annet fire sett solcellevinger.

Monteringen i rommet foregikk i tidsrommet november 1998 til februar 2011 ved hjelp av amerikanske romferger og de russiske rakettene Proton og Sojus.

Det første mannskapet ankom stasjonen i begynnelsen av november 2000. Den har siden vært kontinuerlig bemannet, med en besetning på opptil seks personer. Oppholdstiden strekker seg fra noen dager til den lengste oppholdstiden på 437 dager.

Den internasjonale romstasjonen var kostbar. Konstruksjon, utvikling, bygging, montering og bruk hadde frem til 2012 trolig kommet opp i over 100 milliarder dollar. Av dette har USA bidratt med 48,5 milliarder.

Det er oppnådd gode forskningsresultater innenfor områder som biologi, rommedisin, fysikk, kjemi, materialforskning, plantevekst og teknologi på ISS. Flere norske prosjekter er gjennomført med godt resultat, for eksempel planteveksteksperimenter, overvåking av skipstrafikk og observasjon av lyn. Driftserfaringene viser at det internasjonale samarbeidet fungerer bra, selv på en høyteknologisk arena mellom tidligere rivaler.

I fortsettelsen legges det vekt på forberedelser av bemannet utforsking av Månen og Mars, med både forskningsaktiviteter, teknologidemonstrasjoner og uttesting av operasjonelle prosedyrer.

NASA søker i større og større grad å kommersialisere driften av ISS, blant annet med kommersielle firmaer som sender og returnerer astronauter og nyttelast, og med forskningsfasiliteter på ISS som settes ut i kommersiell drift. Det samme gjelder ESA, som i 2020 installerte den kommersielle nyttelastmodulen Bartolomeo på utsiden av den europeiske Columbus-modulen, og en innvendig kommersiell nyttelastmodul. Formålet er å redusere driftskostnaden for NASA og ESA, for å kunne finansiere parallelle utviklingsløp knyttet til bemannet utforskning av Månen og Mars.

Driften av ISS ble i november 2019 sikret til minst 2028, med planer om utvidelse til 2030. Etter endt bruk vil seksjonene bli frakoblet og dirigeres ned til et destruktivt møte med jordatmosfæren over et øde havområde.

Historikk

Amerikanske planer

Den internasjonale romstasjonens aner går tilbake til begynnelsen av 1981. USAs daværende president Ronald Reagan utnevnte den tidligere transportministeren og bedriftslederen James Montgomery Beggs som ny sjef for NASA, og de to var enige om at byggingen av en romstasjon skulle ha høy prioritet. Tiden lot til å være moden; selv om USA hadde oppnådd gode resultater med sin eksperimentelle romstasjon Skylab i 1973–1974, var store deler av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene preget av Sovjetunionens satsing på de sivile Saljut- og de militære Almaz-romstasjonene. Dessuten lettet endelig den amerikanske romfergen på sin første ferd i april 1981.

I sin tale om rikets tilstand 25. januar 1984 støttet Reagan sterkt opp om romstasjonsplanene: «Jeg har instruert NASA om å utvikle en permanent bemannet romstasjon i løpet av ti år,» sa han. «En romstasjon vil muliggjøre kvantesprang i vår forskning innen vitenskap, kommunikasjon, metaller og livreddende medisiner som bare kan produseres i rommet.»

Reagan fortsatte med å beskrive et åtte milliarder dollars NASA-program som, uten militær deltakelse, skulle gi en fullt operativ stasjon tidlig i 1990-årene.

Internasjonalt samarbeid

NASA-sjef Beggs fulgte opp presidentens erklæring med en reise til Europa, Japan og Canada for å utdype planene og invitasjonen. Responsen var meget positiv, og innen utløpet av første halvår 1985 var det undertegnet bilaterale intensjonsavtaler med Japan, Europa og Canada.

I løpet av 1986 var det klart at den europeiske romorganisasjonen ESA hadde planer om å delta med en laboratorieseksjon kalt Columbus som del av en større pakke med den lille romfergen Hermes og en frittflyvende, betjent laboratorieseksjon. Japan skulle også bygge en laboratorieseksjon, mens Canada ville stille med et robotservicesystem. Formelle avtaler ble undertegnet i september 1988.

Så godt som alle NASA-sentrene ble involvert, men de fremste var Johnson Space Center i Houston, Texas, og Marshall Space Flight Center i Huntsville, Alabama. Overordnet styring ble lagt til NASAs hovedkvarter i Washington, D. C.

Flere ulike utforminger av romstasjonen ble diskutert. I 1987 kom NASA med industriens hjelp frem til enighet om en basiskonfigurasjon med en slags lengdeakseordning og et tverrgående rammeverk. Kontrakten for utvikling ble undertegnet i september 1988, og samme år fikk stasjonen offisielt navnet Freedom.

Nedskjæringer og ny plan

Arbeidet var ikke bare tidkrevende, men også kostbart. Kongressen truet med nedskjæringer, og i februar 1993, da prisen for konstruksjon, bygging og montering var beregnet til rundt 33 milliarder dollar, tok president Bill Clinton initiativ til en omfattende innstramming for å redde stasjonen fra en regelrett kansellering.

Forskjellige NASA-sentre konkurrerte om utarbeidelsen av tre stasjonsalternativer. Vinneren, kalt Alpha, kunne bruke omkring 75 prosent av seksjonene og delene i Freedom. Dessuten lyktes det for NASA-sjefen på den tiden, Daniel Saul Goldin, å få Russland interessert. Russland var godt i gang med konstruksjonen av romstasjonen Mir 2, men hadde noen av de samme problemene med stigende kostnader som USA. En avtale om deltakelse ble i november 1993 undertegnet av Russlands statsminister Viktor Tsjernomyrdin og USAs visepresident Al Gore. Omtrent alle Mir 2-elementer ble overført til det russiske segmentet av stasjonen, og flere nye ble besluttet utviklet. Stasjonen fikk navnet endret til ISS, The International Space Station, eller Den internasjonale romstasjonen.

ESAs viktigste bidrag ville fremdeles være laboratorieseksjonen Columbus, men istedenfor romfergen Hermes og en frittflyvende, betjent laboratorieseksjon skulle det utvikles et ubemannet forsyningsfartøy med betegnelsen ATV (Automated Transfer Vehicle). Japan ville utvikle et tilsvarende ubemannet forsyningsfartøy, HTV (H-II Transfer Vehicle), mens laboratoriebidraget Kibo («håp») ville komme til å bestå av en ren laboratorieseksjon, en logistikkseksjon og en plattform for utvendig montering av instrumenter og utstyr. Canada skulle, i tillegg til robotarmen Canadarm2, stille med robothåndlangeren eller telemanipulatoren Dextre, også kalt SPDM (Special Purpose Dexterous Manipulator).

Banen

Den internasjonale romstasjonen beveger seg i en bane med ekvatorvinkel 51,6 grader, som betyr at den kommer så langt nord og sør som 51,6 grader fra ekvator. Området under banen omfatter omkring 85 prosent av Jordens overflate og 95 prosent av befolkningen. 51,6 grader er tilpasset oppskytningen av russiske Sojus og Progress romfartøyer fra Bajkonur. Stasjonen kan under gunstige forhold ses med det blotte øye fra det sørlige Norge lavt over horisonten i sørlig retning.

Banen er nesten sirkelformet, og høyden over jordoverflaten varierer mellom omtrent 330 kilometer og 410 kilometer. Gjennomsnittshastigheten er 27 724 kilometer i timen (7,7 kilometer per sekund), slik at stasjonen gjennomfører 15,7 omløp per døgn med en omløpstid på 91,6 minutter. Banehøyden ble valgt for å holde drivstofforbruket nede ved oppskytning av romfartøyene som skulle levere seksjoner, forsyninger eller nye mannskaper. Besparelsen var særlig stor ved bruk av romfergen, det og førte til at en noe større nyttelast kunne fraktes til stasjonen.

Luftmolekyler fra den øvre atmosfæren gir en bremseeffekt, spesielt på de store flatene. Bremseeffekten gir under vanlige forhold et høydetap på 30–50 meter per dag, men høydetapet kan være betydelig større når jordatmosfæren varmes opp og utvider seg som følge av stor solaktivitet. Banehøyden må derfor økes fra tid til annen med romstasjonens egne motorer (særlig to i bakkant av seksjonen Zvezda) eller motorer i besøkende romfartøyer.

Baneendringer blir også gjennomført for å øke sikkerhetsmarginene ved passeringer av romskrap. (se nedenfor under Spesielle faremomenter)

Strømforsyning

Den viktigste strømforsyningskilden for hele stasjonen er fire sett solcellevinger på det tverrgående rammeverket. Hvert sett solcellevinger består av fire utfellbare, 34,2 meter lange paneler som gir en effekt på 32 kilowatt som nye. Panelene er dobbeltsidige – mens den ene siden bruker direkte sollys, vil den andre kunne nyttiggjøre lys reflektert av Jorden.

Solvingene vil automatisk følge Sola ved dreibare ledd på det tverrgående rammeverket. Elektrisiteten lagres i nikkel-hydrogenbatterier for bruk om natten og når belastningen er stor. Spesielle avledere hindrer uønskede overslag forårsaket av et høyt spenningspotensial mellom stasjonen og ionosfæren den beveger seg i.

Det store strømforbruket i romstasjonens systemer og eksperimenter resulterer i varme, og de trykksatte seksjonene må kjøles ned. Stasjonens kjølesystem bruker ammoniakk som kjølemedium, og avgir oppsamlet varme til rommet gjennom varmevekslere montert på det tverrgående rammeverket.

Stillingskontroll

Av hensyn til strømproduksjonen, temperaturstyring og kommunikasjon med bakken er det viktig å kjenne ikke bare stasjonens posisjon i banen, men også dens orientering. Stillingen eller orienteringen styres på to måter, med gyroskoper eller små rakettmotorer.

Gyroskoper er den vanlige metoden, og fire stykker er montert på toppen av Node 1/Unity. Hvert gyroskop har et 98 kilograms svinghjul som roterer hele 6600 ganger i minuttet i en kardangopphengning. Når en rotasjonsakse beveges, vil en resultantkraft dreie hele stasjonen, og i et samspill mellom gyroskopene vil man kunne oppnå en hvilken som helst stilling eller holde stasjonen helt i ro. Ved feil tar et russisk stillingskontrollsystem, basert på bruk av små rakettmotorer, over. Tilkoblede romfartøyer kan også bidra med stillingskontroll.

Luft og vann

Den trykksatte delen av stasjonen har en atmosfære med sammensetning og trykk som vanlig luft ved havoverflaten på Jorden.

Atmosfæren renses for karbondioksid primært av det russiske Vozdukh-systemet i Zvezda. Andre biprodukter av menneskelig metabolisme, slik som metan fra tarmene og ammoniakk i svette, fjernes ved hjelp av trekullfiltre. Nytt oksygen fremstilles ved elektrolyse av vann i den russiske Elektron-generatoren i Zvezda og et ESA-levert system i Node 3/Tranquility.

Elektrolyseprodusert hydrogen kan kombineres med karbondioksid fra kabinatmosfæren og omdannes til vann og metan eller slippes ut i rommet.

Stasjonen har et forråd av oksygen i trykktanker, og det leveres dessuten jevnlig til stasjonen. I en nødssituasjon kan man bruke kjemisk produsert oksygen, det vil si fra en forbrenning av litiumperklorat i patroner.

Det går med omkring 4,4 liter vann per døgn til drikke og vask for hvert besetningsmedlem. Rent vann fremstilles ved filtrering og destillasjon av kondensert atmosfærefuktighet, av spillvann, urin og flytende avføring. Vannet som produseres på romstasjonen er renere enn det de fleste mennesker kan tappe fra springen. I tillegg blir vann sendt opp med forsyningsfartøyer.

Bemanning

Den internasjonale romstasjonen har vært kontinuerlig bemannet siden 2. november 2000, da amerikaneren William McMichael Shepherd (stasjonssjef) og de russiske tekniske medlemmene Sergej Konstantinovitsj Krikaljov og Jurij Pavlovitsj Gidzenko koblet seg til i det russiske romfartøyet Sojus TM-31. Dette var Ekspedisjon 1, og senere mannskaper har vært identifisert som Ekspedisjon 2, 3, 4 og så videre. Besetningene har hatt vekselvis og i hovedsak amerikanske/russiske stasjonssjefer, og besto for Ekspedisjon 1 til 6's vedkommende av tre medlemmer. Ekspedisjon 7 til 12 ble av sikkerhetsmessige årsaker redusert til to etter ulykken med romfergen Columbia. Fra Ekspedisjon 13 ble antallet økt gradvis til det nådde seks fra Ekspedisjon 20. Stasjonen er egentlig konstruert for et mannskap på syv, noe som igjen er oppnåelig fra 2020 med kommersielle aktører som SpaceX og Boeing som øker oppskytningsmuligheter for astronauter.

Oppholdstiden for besetningene som utgjør den permanente bemanningen, er vanligvis bortimot seks måneder. I tillegg til den faste bemanningen har romstasjonen hatt korttidsbesøk av romfergeastronauter, og det største antall mennesker om bord på én gang har vært 13. Dessuten ble det i tidsrommet april 2001 til oktober 2009 gjennomført syv til ni dagers opphold av betalende gjester – såkalte spaceflight participants – på en spesialavtale mellom det amerikanskregistrerte selskapet Space Adventures, Ltd. og den russiske nasjonale romorganisasjonen Roskosmos.

Den første spaceflight participant var den amerikanske mangemillionæren, ingeniøren og investeringsrådgiveren Dennis Anthony Tito. Han var i april/mai 2001, etter et 900 timers treningsprogram, nesten åtte dager i rommet, hvorav mesteparten i Den internasjonale romstasjonen.

Rutineaktiviteter om bord

Arbeidsdagene følger vanligvis et fast tidsskjema fra vekking til soveperioden begynner. Den normale arbeidsdagen er ti timer fem dager i uken og fem timer på lørdag. Resten av tiden brukes til rekreasjon eller utestående arbeid. En dag har vanligvis tre måltider og to timers fysisk trening.

Fysisk trening

Den fysiske treningen er viktig for å motvirke kalsiumtapet i benstrukturen, svekkelsen av muskulaturen, omfordelingen av kroppsvæskene, den reduserte produksjonen av røde blodceller og det forringede immunforsvaret som følger med spesielt langvarig vektløshet. Til rådighet har mannskapet tredemøller og annet treningsutstyr som for eksempel en spesialtilpassset ergometersykkel. Ved bruk av tredemøllene må astronautene benytte seler og elastiske bånd for å bli holdt nede.

Soving

Det faste mannskapet har i utgangspunktet egne avlukker med soveposisjoner, to i Zvezda-modulen og resten i Harmony. De amerikanske er mer avsondret, og kan best beskrives som små, lydisolerte og ventilerte kott. De russiske har et lite vindu, men ikke samme lydisolasjon og ventilasjon.

Man sover i en sovepose festet inne i avlukket. Korttidsbesøkende astronauter får ikke et eget avlukke, men har flere mulige steder de kan feste sine soveposer i vegger, tak eller gulv. Valget avhenger blant annet av tilgjengelighet, støynivå og ventilasjon.

Hygiene

Den internasjonale romstasjonen har ikke dusj, blant annet fordi arbeidet med å fange opp frittsvevende vanndråper blir for tidkrevende og fordi man i størst mulig grad ønsker å holde forbruket av vann nede. Men det har vært gjennomført forsøk for å prøve å finne måter å fange opp vannet på, spesielt fordi man gjerne vil kunne dusje og vaske håret på lengre romreiser. Kroppsvask foregår i stedet ved bruk av litt vann, engangkluter, vanlige kluter og såpe. En tørrsjampo og en svelgbar tannpasta bidrar ytterligere til redusert bruk av vann.

De to toalettene om bord er også konstruert for å minimere vannforbruket. Begge er basert på bruk av luftstrømmer, og det gjelder å sørge for god tetning til toalettsetet før viften startes og et utløp åpnes. Fast avføring samles opp i poser som lagres i en beholder. Når beholderen er full, plasseres den i et forsyningsfartøy for destruksjon i atmosfæren under tilbakevending. Urin samles opp av en slags trakt som er anatomisk riktig formet for bruk av så vel menn som kvinner. Trakten er festet til en slange i forkant av toalettet, og urinen går til vanngjenvinningssystemet for rensing til drikkevann og annet bruk av vann.

Mat

Mesteparten av maten i romstasjonen er pakket i plast. Maten er sammensatt av retter astronautene i stor grad har valgt selv, men tilpasset krav til næringsinntak, innhold av vitaminer/mineraler og så videre. Maten tilberedes ofte ved tilsetting av vann og ved oppvarming. Den er mer krydret enn vanlig, blant annet fordi smakssansen og luktesansen svekkes i vektløshet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at mannskapet fra tid til annen kan bli lei av den ofte sterile maten og ser frem til besøk av et romfartøy med ferske varer, inklusive frisk frukt og friske grønnsaker.

Drikkevarer og supper inntas med sugerør fra lukkede beholdere, fast mat med kniv, gaffel og skje som har magneter for feste til brettet. Man prøver å hindre at fast mat avgir smuler, og alt som måtte flyte unna må samles opp for å hindre at det stopper til filtre og skader annet utstyr.

En liten bysse er utstyrt med to matvarmere, et kjøleskap og kraner for varmt og kaldt vann.

Spesielle faremomenter

Spesielle faremomenter for mannskapet i romstasjonen er treff av romskrap og mikrometeoroider, og dessuten stråling.

Romskrap omfatter en rekke forskjellige objekter av ulik størrelse fra døde satellitter, brukte rakett-trinn og fragmenter etter prøver med antisatellittvåpen til malingsflak, slagg fra faststoffrakettmotorer og for eksempel ørsmå kobbernåler fra militære kommunikasjonseksperimenter. Mikrometeoroidene stammer fra kometer eller asteroider.

Større legemer kan ødelegge stasjonen ved kollisjon, men utgjør en relativt liten fare fordi de kan oppdages og følges ved hjelp av optiske instrumenter eller radar på bakken, i hvert fall hvis størrelsen er over noen få centimeter. Ved fare for kollisjon vil romstasjonen endre banen, vanligvis med små rakettmotorer. Slike unnvikende manøvrer har vært utført ved flere anledninger – i perioden 1999–2018 ble 25 slike manøvre gjennomført, altså litt over én per år i gjennomsnitt.

Små partikler er farlige fordi de er tallrike, ikke kan varsles på forhånd og at de på grunn av hastigheten har en overraskende stor gjennomslagskraft. Kollisjoner kan oppdages som små hull eller kratre, og spesielt utsatt er stasjonens store solcellevinger. Sårbarheten er stor for astronauter i arbeid ute i rommet – selv et 0,5 millimeters malingsflak vil kunne punktere en romdrakt. Flere seksjoner er beskyttet ved et slags skjold av et forholdsvis tynt materiale som delvis vil fordampe i treffpunktet. Det som fortsetter innover mot stasjonens trykkskall er således en blanding av gass og meget små materialfragmenter med vesentlig redusert gjennomslagskraft. Romstasjonen har frem til 2020 ikke vært utsatt for kollisjonsskader av betydning, men det er både merker og små ubetydelige hull på romstasjonen og solcellene, og mannskapet kan innimellom høre et smell som tyder på at romskrap har truffet uten at det har medført fare.

Hva stråling angår, er romstasjonen delvis beskyttet av Jordens magnetfelt, men stor solaktivitet har i enkelte tilfeller ført til at stasjonens stilling har måttet endres eller mannskapet dirigeres til russiske seksjoner med bedre skjerming. Generelt regnes strålingsnivået i romstasjonen for å være omkring fem ganger større enn i høytgående passasjerfly.

Bruk

Helt fra begynnelsen har et hovedmålet for forskningen på ISS vært å utnytte mikrogravitasjonen i studier innenfor biologi (inklusive biomedisin og bioteknologi), fysikk (inklusive væskers fysikk og kvantefysikk), materialteknologi, astronomi (inklusive kosmologi og astrofysikk), meteorologi og jordobservasjon. Det legges vekt på at forskningen skal gi viten og/eller resultere i produkter som kommer til nytte i dagliglivet her på Jorden, men stasjonen vil også i stadig større grad fremover bli brukt til å finne løsninger på de problemene som gjelder for lange, bemannede ferder ut i rommet.

Av nyere eksperimenter med en nytteeffekt nede på Jorden kan nevnes ett som vil kunne gi en vaksine mot Salmonella. Et annet kan føre til et luftrenseanlegg i stand til å stoppe 98 prosent av alle luftbårne, sykdomsfremkallende stoffer som ledes gjennom anlegget. Et tredje vil kunne muliggjøre bruken av ultralyd langt av gårde for diagnose av skader og sykdommer. Et fjerde gjelder mikroinnkapsling av medisiner for mer effektiv behandling av sykdommer som kreft eller diabetes.

Det hevdes at bruken av et nytt og bedre materiale i de hardt belastede turbinbladenejetmotorer ikke hadde vært mulig uten forutgående eksperimenter i romstasjonen. Det er gjennomført tusenvis av vitenskapelige/tekniske eksperimenter og undersøkelser om bord på ISS.

Av norske instrumenter og utstyr på stasjonen kan nevnes planteforsøk med vårskrinneblom i et europeisk minidrivhus og prøving av et instrument ved navn ANITA (Analysing Interferometer for Ambient Air) for måling av luftkvaliteten om bord. Bak plantevekstforsøket står CIRiS (tidligere Plantebiosenteret) i Trondheim, som også hadde ESAs kontrollsenter (N-USOC) for en planteforskningsmodul på ISS fram til 2019. Plantevekstforsøkene drives ikke bare med tanke på fremtidige bemannede ferder langt ut i rommet, de vil også kunne gi bedre planter for bruk på landjorda. ANITA er utviklet ved SINTEF i samarbeid med det tyske selskapet Kayser-Threde. Dessuten har NORAIS, et norsk AIS (Automatic Identification System)-instrument for skipsregistrering, vært i bruk på stasjonen med godt resultat i perioden juni 2010 til desember 2019.

Det russiske segmentet drives og styres av den nasjonale romorganisasjonen Roskosmos gjennom et kontrollsenter i Koroljov utenfor Moskva. Russland har rett til den neste halvparten av mannskapstiden i romstasjonen. Fordelingen av resterende mannskapstid og utstyr i øvrige seksjoner er omtrent slik:

Columbus: 51 prosent for ESA, 46,7 prosent for NASA og 2,3 prosent for CSA (Canadian Space Agency). Kibo: 51 prosent for JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency), 46,7 prosent for NASA og 2,3 prosent for CSA. Destiny: 97,7 prosent for NASA og 2,3 prosent for CSA. Mannskapstid, elektrisk kraft og rett til kjøp av tjenester slik som datakommunikasjon er fordelt med 76,6 prosent for NASA, 12,8 prosent for JAXA, 8,3 prosent for ESA og 2,3 prosent for CSA.

Logistikk

Kontinuerlig bruk av romstasjonen er helt avhengig av pålitelige transportsystemer for frakt av mannskaper, forsyninger (mat, vann, oksygen, luft, drivstoff, klær og så videre) og utstyr.

Transportsystemene frem til juli 2011 omfattet den amerikanske romfergen, russiske bemannede Sojus romfartøyer og ubemannede Progress forsyningsfartøyer, ESAs ubemannede ATV og Japans ubemannede HTV.

Før romfergene ble tatt ut av tjeneste i juli 2011, fraktet de mannskaper opp og ned, opptil 25 tonn nyttelast opp og 18,6 tonn ned.

Sojus-romfartøyene av typen MS kan frakte tre mennesker opp og ned, dessuten 30 kilo annen last opp og 50 kilo ned. Transporttjenesten ordnes slik at to Sojus-fartøyer hele tiden er koblet til stasjonen for bruk i tilfelle det skulle oppstå behov for evakuering.

Det ubemannede forsyningsfartøyet Progress har mange ytre likhetstrekk med Sojus, men er konstruert for engangsbruk og blir ødelagt i møtet med atmosfæren under tilbakevendingen. Største mengde nyttelast opp er rundt tre tonn.

ESAs ATV og Japans HTV er også konstruert for engangsbruk. For ATV er mengden nyttelast under trykk opptil 7,7 tonn, for HTV 6 tonn.

NASAs romfergeflåte ble permanent satt på bakken før en etterfølger var klar, noe som førte til at USA måtte leie forholdsvis dyr seteplass på russiske Sojus romfartøyer helt fram til 2020. NASA tok initiativet til etterfølgerne Crew Dragon fra SpaceX og Starliner fra Boeing, som begge drives på kommersielt grunnlag fra 2020, med såkalte commercial crews.

25. mai 2012 ble et kommersielt ubemannet romfartøy for første gang koblet til Den internasjonale romstasjonen. En operativ utgave av Cargo Dragon skal frakter en nyttelast på opptil seks tonn til stasjonen mens den bemannede utgaven Crew Dragon har plass til inntil syv astronauter. Cygnus er et annet nyttelastfartøy som benyttes for frakt til romstasjonen ISS, og ble skutt opp på sin første testferd 18. september 2013.

Nasjoner som deltar

Dessuten elleve nasjoner gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA:

Hoveddata

Lengde 51,0 meter
Bredde (tverrgående rammeverk) 109,0 meter
Lengde for hver av de fire solcellevingene 73,0 meter
Masse, totalt 419 tonn
Beboelig volum 388 kubikkmeter
Trykksatt volum 916 kubikkmeter
Strømproduksjon (fire vinger, åtte doble paneler) 84 kilowatt

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg