AIS

AIS benytter dedikerte VHF kanaler (ch. 87 og 88) som tidligere ble benyttet til kommunikasjon. Utsendingen av identifikasjon, posisjon, etc., skjer i et automatisk og selvorganiserende datasystem (Self-Organized Time-Division Multiple Access, SOTDMA), oppfunnet av den svenske teknikeren Håkan Lans. Det er definert flere forskjellige typer AIS som kan kommunisere med hverandre:

• Klasse A (på alle skip underlagt IMO-krav). Sender statiske data, som: Navn, kallesignal, IMO-nummer, fartøydimensjoner, etc. hvert 6. minutt. Dynamiske data, som: Posisjon, kurs og fart, sendes hver 2. sekund når skipet har hastighet over 14 knop, og hvert 10. sekund når farten er mellom 3 – 14 knop. Mellom 0 – 3 knop er sendeintervallet 180 sekunder. Nevnte informasjon skal ikke kunne manipuleres av skipets besetning. I tillegg til dette kan det sendes informasjon om reise, last, destinasjon, etc., der informasjon legges inn av navigatørene på skipet. Navigatøren kan også benytte AIS-systemet til å sende korte tekstmeldinger til andre skip innen rekkevidde. Reiserelatert informasjon utsendes hvert 6. minutt. Det er normalt ikke lovlig å slå av AIS, men det er åpnet for at en kaptein kan deaktivere systemet i helt spesielle tilfeller hvor identifisering av skipet kan true skipets sikkerhet – eksempelvis i pirat-farvann.

• Klasse B og B/SO (for lystfartøy og lignende). Prinsipielt ganske lik klasse-A, men med noe mindre omfattende dataformidling, samt lavere utsendt effekt og sjeldnere utsending.

• Basestasjoner (på land). Hensikten med disse er i hovedsak overvåkning av skipstrafikk for forskjellig anvendelse av kyst- og sjøfartsmyndigheter – inklusivt VTS-stasjoner (trafikktjeneste). Basestasjonene vil ha funksjonalitet for å sende spesiell informasjon til fartøy med AIS. Eksempel på dette kan være virtuelle merker, som i enkelte tilfeller kan erstatte fysiske sjømerker. Kystverket driver i Norge over 60 basestasjoner som dekker hele kysten, samt mesteparten av Svalbard. Data fra disse er gjort tilgjengelig via spesielle web/kart-løsninger.

• Aids-to-Navigation. Utsending av navigasjonsinformasjon fra fysiske sjømerker, bøyer, etc.

• SAR aircraft. Spesiell AIS-versjon tilpasset bruk av redningshelikopter (Search And Rescue, SAR-aircraft), etc.

• W-AIS (Warship AIS). Marinefartøy er ikke bundet av IMO-krav og vil derfor normalt ikke sende AIS-informasjon. De har imidlertid mulighet å aktivere AIS ved behov. W-AIS vil også kunne sende manipulerte data.

• Search And Rescue transceiver (SART) er en spesiell AIS sender som fungerer som frittflytende nødpeilesender, og som vil kunne detekteres som et nødsignal av andre skip med AIS-utstyr.

Siden fiskefartøy ikke er bundet av IMO-krav for føring av AIS-utstyr var den havgående fiskeflåten i utgangspunktet ikke pålagt å installere AIS. Senere har imidlertid både EU og Norge innført krav til AIS på alle båter over 15 meter. Dette ut fra både forvaltnings- og sikkerhetsmessige hensyn.

I 2010 fikk Norge skutt opp den første satellitten for å overvåke skipstrafikken utenfor dekningsområdet til basestasjonene på land. Dette var AISSat-1, som går i lave polare baner med høyde på cirka 630 km. Prosjektet var et samarbeid mellom Kystverket og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Denne type lavebanesatellitter egner seg spesielt godt til overvåkning av havområdene i polare strøk. Senere er det utplassert tre nye slike satellitter; AISSat-2, NorSat-1 og 2. Data fra satellittene leses ned på Svalbard og i Vardø.

• navigasjon
• ECDIS

• Kystverket
• Norsk Romsenter

• Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.