Lydisolering, isolering av bygninger mot ulike former for lydforstyrrelser som luftlyd, strukturlyd, støy fra installasjoner, maskinvibrasjoner og fra utendørs støykilder. Kravene til lydforhold bestemmer i sterk grad valg av konstruksjonssystemer og byggematerialer. Utbedring av dårlige lydforhold kan være svært vanskelig, og får ofte store økonomiske konsekvenser.

Luftlyd (stemmer, høyttaler, maskinstøy osv.) gir trykkbølger i luften. Overføring av luftlydenergi fra et rom (senderommet) til et naborom (mottakerrommet) kan skje på tre prinsipielt forskjellige måter:

1) Lydbølgene i senderommet vil sette skillekonstruksjonene i svingninger, som i sin tur gir lydavstråling på mottakersiden (se fig., lydvei A). Er romskillet en massiv konstruksjon, vil den luftlydisolerende evnen primært være avhengig av masse per flateenhet. For skillekonstruksjoner i murverk eller betong øker derfor luftlydisolasjonen med tykkelsen. Med en dobbeltkonstruksjon kan luftlydisoleringen bli god også med lette konstruksjoner. Betingelsen er at man har en viss avstand mellom konstruksjonens to deler, at det ikke er noen fast forbindelse mellom delene og at det i hulrommet er et lydabsorberende materiale, f.eks. mineralull. Dobbeltkonstruksjonen kan bestå av platekledninger på separat bæreverk eller en massiv, tung hovedkonstruksjon med en såkalt lydstrålingsminskende kledning eller himling.

For å karakterisere en skillekonstruksjons luftlydisolerende evne, benyttes lydreduksjonstallet, som er forholdet mellom innfallende lydintensitet på sendersiden og avstrålt lydintensitet på mottakersiden, målt i desibel (dB).

2) Lydvei B på fig. kalles flanketransmisjon. Lydbølgene setter også de flankerende bygningskonstruksjonene i svingninger som forplanter seg utover og kan gi lydoverføring forbi romskillet. Flanketransmisjonen kan begrenses på ulike måter: Med lett skillekonstruksjon og tung, flankerende bygningsdel bør sammenføyningen mellom dem utføres som en fuge fylt med elastisk, tett materiale. Er det motsatte tilfellet, bør romskillet skjære så dypt inn i de flankerende bygningsdelene som mulig, og helst gå tvers igjennom dem, og tilslutningene tettes med elastisk, tett materiale.

3) Lydlekkasjer gjennom utettheter i skillekonstruksjonen (fig., lydvei C), f.eks. utette fuger, sprekker, nøkkelhull osv. Slike utettheter kan redusere lydisolasjonen meget sterkt og må derfor unngås.

Lydkilden i senderrommet stråler ut lydenergi i alle retninger. Lyd som reflekteres fra rommets overflater, vil gi et tillegg til direktelyden både for lydgjennomgang gjennom skillekonstruksjonen (D på fig.) og gjennom flanker og utettheter. Lydabsorpsjonsforholdene i et rom karakteriseres gjerne ved rommets etterklangstid, T (sekund). En reduksjon av T i senderommet ved å gjøre vegg-, tak- og gulvflater mer absorberende, dvs. mindre reflekterende, vil gi en senkning av lydnivået både i sender- og mottagerrommet.

Strukturlyd dannes ved direkte svingningspåkjenning på en bygningsdel, f.eks. ved at man borer i en vegg eller går på et gulv. Strukturlydutbredelsen bestemmes av hvor godt konstruksjonsmaterialet leder lyd. Betong er særlig ugunstig, i og med at den leder lydsvingningene nesten uten dempning. Strukturlyd er ofte vanskelig å få bukt med, og det beste kan være å dempe selve lydkilden. I enkelte tilfeller kan man bedre forholdene ved å bryte lydveiene med elastiske fuger. Trinnlyd på etasjeskillere og trapper kan dempes ved å bruke myke gulvbelegg, f.eks. tepper eller vinyl på filt. Enda bedre trinnlyddemping kan oppnås med flytende gulv med en overplate (f.eks. parkett eller armert betong) som ligger på et elastisk mellomsjikt (f.eks. mineralull) slik at det ikke er kontakt mellom bærekonstruksjonen og overplaten. En frittliggende, lydstrålingsminskende himling under etasjeskilleren gir også forbedring av trinnlydisolasjonen.

Støy fra installasjoner kan ha ulike årsaker. Rørstøy skyldes gjerne trykksvingninger i væsken som overføres til rørgodset og ledes videre gjennom dette. Slik støy kan dempes ved at ledningene dimensjoneres slik at det ikke oppstår turbulens, og ved at de monteres med elastiske fester. Støy fra ventilasjonskanaler reduseres ved å senke lufthastigheten og plassere lydabsorberende materialer, lydfeller, inne i kanalene.

Maskinvibrasjoner forårsaker støy ved at svingningene overføres til bygningskonstruksjonen som maskinen er festet til og derfra brer seg videre som strukturlyd. Slik støy kan dempes ved at man bryter forbindelsen med et elastisk sjikt eller spesielle vibrasjonsdempere.

Støy fra utendørs lydkilder, som bil- og flytrafikk, kan en isolere mot ved å bruke ytterkonstruksjoner med høyt lydreduksjonstall. Her er som regel egenskapene for vinduer og eventuelt utettheter og ventilasjonsåpninger avgjørende for lydgjennomgangen. Lydisolerende vinduer har spesielle rutekonstruksjoner, gjerne med laminerte glass eller glass med forskjellig tykkelse og stor glassavstand. Sjenanse fra utendørs støy kan også begrenses ved skjermingstiltak (se støydemping).

Tidligere (før 1997) stilte byggeforskriftene tallfestede krav til lydisoleringen i forskjellige typer bygninger. Byggeforskriftene gir nå kun rene funksjonskrav til lydforholdene. Kravet er at bygninger skal utføres slik at lydpåkjenninger ved normal tiltenkt bruk ikke skal føre til vesentlig støyplage for brukerne. I Norsk Standard (NS 8175) er det angitt normerte krav i henhold til lydklasse A til D for ulike bygningstyper, slik at lydklasse A har de strengeste grenseverdiene og lydklasse D de minst strenge. Denne standarden kan brukes for å spesifisere krav til planlagt bygning eller for å klassifisere lydforholdene i eksisterende bygning. Lydklasse C i NS 8175 gir anvisninger på grenseverdier for lydtekniske egenskaper som myndighetene anser tilstrekkelige for å oppfylle byggeforskriftenes funksjonskrav.

Til enkelte spesialrom, f.eks. kringkastingsstudioer, er kravene til lydisolering særlig strenge. I slike tilfeller må man ofte gripe til kompliserte spesialkonstruksjoner, f.eks. ved at rommet bygges på eget fundament og skilles fra alle naborom med luftspalter.

Da lydisolasjonsegenskapene for bygningskonstruksjoner kan variere svært mye med frekvensen (tonehøyden), foretas målinger alltid ved forskjellige frekvenser (se lydmåling). Standardiserte målinger foretas i de 161/3-oktavbåndene fra 100 Hz til 3150 Hz.

Det er en fordel å kunne presentere lydisolerende egenskaper til en konstruksjon med en enkelt verdi. Slike ett-tallsverdier for luftlydisolering og trinnlydnivå bestemmes ved at måleverdiene ved de forskjellige frekvensene sammenlignes med referansekurver etter bestemte avvikskriterier. Referansekurvene tar hensyn til ørets følsomhet, som er lavere ved lave frekvenser (basslyd) enn ved midlere og høye frekvenser (se hørenivå).

Lydisolasjonsegenskapene for selve skillekonstruksjonen kan måles i spesielle laboratorier. For å fastlegge hvilken lydklasse en bygning tilfredsstiller må man gjøre målinger i den ferdige bygningen, slik at også virkningen av lydgjennomgang i utettheter og flankerende konstruksjoner kommer med.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.