I starten var såpe et universalmiddel brukt til alle former for rengjøring. I dag er det ikke vanlig å benytte samme produkt til tøyvask, husvask og kroppsvask, og såpe i snever forståelse av ordet er avløst av syntetiske vaskemidler i svært mange produkter. Det markedsføres et stort antall produkter som skal ha ulike egenskaper, som sjampo til ulike hårtyper og hårfarger, egne såper til underlivet og spesialsåper for klesvask av ull, sportstøy eller svart tøy.
Såpe er et fast eller flytende rengjøringsmiddel laget av fettstoffer og lut (kalium- og natriumhydroksid). Såpe brukes i dagligtale også som en felles betegnelse på det som mer presist heter rengjøringsmidler for klesvask (vaskemidler), oppvask (oppvaskmidler), husvask og kroppsvask (toalettsåpe, håndsåpe), selv om disse oftest ikke inneholder såpe i kjemisk forstand.
Såpe virker ved at den øker vannets mulighet til å løse opp og holde fett og annen skitt svevende i vannet. Enkelt kan man si at den får fett og vann til å blande seg. Vask med såpe danner skum i vaskevannet. Skummet har ingen egentlig rengjørende virkning. Skummet gjør såpe lite egnet i vaskemaskiner, derfor ble såpen tidlig erstattet med andre overflateaktive stoffer, som tensider, ofte kalt syntetiske vaskemidler. Såpe brukes i toalettsåper til personlig hygiene og i husholdningssåper til alminnelig rengjøring.
Tilsetter man kalsium- eller magnesiumsalter til en såpeløsning, utfelles uløselige salter (kalksåpe, magnesiasåpe). Bruk av såpe i hardt vann fører derfor til at kalken forbruker såpe og kalksåpe faller ut, for eksempel på tøy under skylling. Vanlig salt (saltvann) fører på samme måte til at såpen ikke skummer.
Såpe i tradisjonell form fremstilles ved hjelp av en basisk løsning og fett. Som råstoff anvendes ofte natronlut eller kalilut sammen med en rekke ulike typer fett som talg, kokosfett, smult, fiskeolje, olivenolje og olein.
Fettmolekylene er såkalte triglyserider, der tre fettsyrer er festet til ett glyserolmolekyl. Ved reaksjonen med lut spaltes triglyseridet til frie fettsyrer og glyserol. Fettsyrene reagerer med luten og danner natrium- eller kaliumsalter, det vil si såpe. Hvis glyserol skilles fra såpen, kalles den kjernesåpe, og hvis glyserol ikke fjernes, kalles den limsåpe.
I den tradisjonelle produksjonsprosessen smeltes fett med damp og røres litt etter litt sammen med lut i overskudd. Forsåpningen skjer gjennom 5–10 timers koking, og man får et tyktflytende såpelim. Siden såpelimet består av både såpe og uønskede kjemikalierester, filtreres og renses det ytterligere før det kan brukes. For å skille glyserolet fra såpen tilsettes koksalt i en prosess som kalles utsalting. Når såpen er fullstendig utskilt, fjernes underluten, som er en løsning av glyserol, salt og vann. Vann, salt og litt lut tilsettes for å forsåpe mulig uomdannet fett, og blandingen kokes til såpen blir klar, hvorpå underlut igjen skilles fra i en prosess som kalles sliping. Såpekjernen tappes av, tilsettes farge og duft, kjøles og stivner.
Den tradisjonelle, satsvise såpekokingen er tidkrevende og erstattes nå mer og mer av raskere kontinuerlige prosesser. Disse finnes i mange varianter og baseres enten på lut og fett som skissert ovenfor, eller på en direkte reaksjon av lut med frie fettsyrer. Fettsyrene utvinnes da på forhånd ved spalting av fett med vann under høyt trykk, 40–55 bar og høy temperatur, 240–270 °C. Reaksjonen foregår i motstrøm i høye tårn der vann mates inn på toppen og smeltet fett i bunnen. Etter hvert som fettet spaltes, løses det frigjorte glyserolet i vannfasen og tas ut i bunnen av tårnet sammen med vannet, mens fettsyrene tas ut på toppen. De renses deretter ved vakuumdestillasjon.
Til finere toalettsåpe brukes ren kjernesåpe som høvles til spon, tørkes til 5–8 prosent vanninnhold, blandes i eltemaskiner med parfymer og fargestoffer og presses i stykker av passende form.
Brukes kokosfett eller palmekjerneolje, fås limsåpe som blir hardt uten utsalting. Forsåpningen skjer lett når man rører smeltet fett sammen med sterk natronlut ved 20–30 °C. Ved tilsetning av glyserol eller alkohol til limsåpe fås transparentsåpe som er gjennomsiktig og flytende.
Såper som produseres av flytende fettstoffer fra fiske- og planteoljer sammen med kalilut, kalles kalisåpe. Grønnsåpe i pastaform har vært den viktigste av disse. Flytende såpe er også kalisåpe, men fremstilles nå ofte av destillerte fettsyrer.
Såpe har blitt produsert helt siden tidlig i den menneskelige produksjon, men det er usikkert når den ble tatt i bruk som rengjøringsmiddel. Både fra oldtidens Babylon og Egypt er det funnet spor av såpeproduksjon. Også de gamle germanere kjente til såpeproduksjon. I tidlig middelalder begynte araberne å tilsette lukt til såpe. Denne såpen ble produsert for å brukes på kroppen, og såpe fra blant annet Aleppo i dagens Syria ble en eksportartikkel, beregnet på et luksusmarked. I Europa ble Marseille et sentrum for såpeproduksjon i middelalderen.
Først på andre halvdel av 1800-tallet ble såpe for vask av kropp og klær utbredt i brede lag av befolkningen i Europa. Dette skyldes både at kjemiske vaskemidler avløste mekaniske, slik som sand, og at fokuset på renhet vokste betraktelig. Det har vært kokt såpe i Norge, men såpe var ikke like viktig før det ble en av de tidlige ferdigvarene, og såpe ble også svært tidlig markedsført som merkevarer.
Internasjonalt er såpens historie forbundet med misjon og «sivilisering», der stadig flere folkeslag ble kledd i vestlige klær og lært opp i å vaske seg og sine ting med nettopp såpe. Dette ga også et stort marked for de vestlige produktene.
I Norge har bedriften Lilleborg vært helt sentral både som leverandør av industrielt fremstilt såpe og andre rengjøringsmidler og i utvikling av reklame og merkevarer. Lilleborgs såpehistorie starter i «sæbesyderiet» i 1842 med produksjon av stangsæpe. I 1870-årene var produktene grønnsåpe, stangsåpe, sodasåpe samt flere typer toalettsåpe. «Der kan ikke være tale om annet enn norske såper mer!» skriver Henriette Schønberg Erken i 1926 og refererer til Krystal Grønnsåpe. Hjemmeproduksjon av såpe fikk et oppsving under andre verdenskrig på grunn av varemangelen og den dårlige B-såpen, et erstatningsprodukt. I de første tiårene etter krigen avtok bruken av hjemmelaget såpe, men støping med såpe har siden blitt en hobby, og «hjemmelaget» såpe et nisjeprodukt.
Såpens historie inneholder også en endring fra noen få produkter til en spesialisering. I begynnelsen av 1930-årene var grønnsåpe fortsatt det viktigste tøyvaskemiddelet. I 1935 kom Blenda på markedet og ble lansert ved hjelp av en omfattende reklamekampanje. I dag er det ikke vanlig å benytte samme produkt til tøyvask, husvask og kroppsvask, og såpe i snever forståelse av ordet er avløst av syntetiske vaskemidler i svært mange produkter. Fortsatt står merkevarene sterk, med omfattende reklame. Dette gjelder både innen klesvask, med kjente merkevarer som Blenda, Milo, Omo, Neutral og mange andre, og for kroppspleie. Likevel er det trolig innen oppvask at bruken av merkevarenavn som generell betegnelse er vanligst. Svært mange bruker Zalo som benevnelse for oppvaskmiddel, til tross for at det er en reell konkurranse på dette markedet.
Husmorperioden bar preg av at flere produkter ble rettet mot kvinner som forbrukere, blant annet en rekke nye rengjøringsprodukter. Her er en reklame for vaskepulveret Smili.
Såpens historie er nært forbundet med synet på renslighet og orden. I husmorperioden var såpe og varmt vann husmorens viktigste våpen i kampen mot folkesykdommer, skitt og uorden. I husmorskolens viktigste lærebok legges det stor vekt på såpe, som også gis en helbredende effekt: «Patienten må også vaskes nedentil hver morgen med varmt vann og såpe med en vaskeklut som man har til det bruk».
Bruken av såpe på kroppen tillegges ikke bare gode egenskaper som rengjøringsmiddel, men synes også å bli et mål i seg selv, som en måte å oppnå både helse og god moral: «Skal vi samle helselærens moral i en sum, blir det: Meget bevegelse, meget sol og frisk luft, ofte såpe og vann på huden, nok av den mat vi trenger, lite av det vi ikke trenger, tilstrekkelig hvile og ikke minst – livsglede.» Såpevask av ansiktet ble markedsført som et skjønnhetsmiddel som kunne fjerne alt fra fregner til kviser, og såpe ble dermed også et viktig produkt i skjønnhetsindustrien, spesielt rettet mot kvinner.
I overført betydning brukes såpe både om omsorg og renhet. Frelsesarmeen er et viktig eksempel på det første. Deres ideologi oppsummeres i nøkkelbegrepene «suppe, såpe og frelse». Med dette mener de at Guds kjærlighet omfatter det å gi mennesker lik rett til utvikling og vekst. Såpe symboliserer verdighet, inkludering og selvrespekt. Aktiviteter som å tilby rene klær, jobb, nettverk og vennskap ligger dermed under overskriften såpe.
Såpe som symbol og garantist for renhet var særlig viktig i husmorperioden, men finnes godt bevart i ordtak og språklige vendinger. «Å vaske munnen med såpe», som middel mot å bruke «stygge ord», er et eksempel.
Såpe som garantist for renhet fikk konkurranse da konseptet «vask uten såpe» ble lansert på 1990-tallet. Man skulle da gå over til tørre metoder, kaldt vann og mikrofiberkluter. Overgangen til mer moderne vaskemetoder viste hvor viktig såpe som symbol for renhet var.
I kroppspleie har også såpens ensidige positive virkning blitt utfordret. De synlige negative effektene av hyppig såpebruk, slik som tørt hår og hud, lot seg dekke med balsam og hudpleieprodukter, men det ble etter hvert også fremholdt at såpe forstyrret hudens og slimhinners naturlige bakterieflora og fuktighetsbalanse. I dag blir ikke lenger såpevask av underlivet anbefalt, men markedet har forsøkt å møte dette med «milde» såper spesielt for dette bruk.
Etter 1980-tallet har en ny kritikk vokst frem. Oppmerksomheten rundt parfyme, konserveringsmidler, fargestoffer og antibakterielle midlers negative innvirkning på helse og miljø har økt. Dette gjelder spesielt bruken av produkter som bidrar til finfordeling av vaskemiddelet i luft, men også andre produkter. I takt med denne kritikken vokser også markedet for alternative produkter. De har som oftest mindre sterke farger, lukter og emballasje. Kjemiske duftstoffer er byttet med mer naturlige og gjenkjennelige varianter, og sterke farger er erstattet med klare vesker og lyse toner.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Thomas Hustad
skrev Bjørn Pedersen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.