Sojus Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Sojus, sovjetisk/russisk bemannet romfartøy hovedsakelig brukt til frakt av kosmonauter opp til og ned fra romstasjoner. Hovedtypene frem til sommeren 2006 har vært Sojus, Sojus T, Sojus TM og Sojus TMA.
Sojus består av en orbitalseksjon, en tilbakevendingsseksjon og en seviceseksjon. Den samlede lengden er 7 meter, spennvidden på solcellepanelene 10,6 meter, største diameter 2,7 meter og totalmasse 7070 kilogram (ved oppskyting).
Tilbakevendingsseksjonen har et innvendig volum på cirka 4 kubikkmeter og rommer opptil tre kosmonauter. Her finnes instrumenter og styringssystemer, fjernsynskameraer, miljøkontrollsystem (atmosfæren består av 80 prosent nitrogen og 20 prosent oksygen ved 1 atm), telemetreringsutstyr, kommunikasjonssystemer, dessuten vann og mat.
I forkant leder en luke inn i orbitalseksjonen, mens spesielt baksiden er beskyttet av et varmeskjold mot temperaturer opptil 3000 °C. En hovedskjerm (diameter 35,5 meter) trekkes ut av en mindre bremseskjerm (diameter 5,5 meter) i 8 kilometers høyde. Varmeskjoldet slippes i en høyde av cirka 3 kilometer, og en radar-høydemåler tenner fire faststoffmotorer omkring 2 meter over bakken for å redusere landingshastigheten til 1–2 meter/sekund. Tilbakevendingsseksjonen kan også lande i sjøen.
Sojus ble konstruert under ledelse av Sergej P. Koroljov (1906–1966), og prøving fant sted i Kosmos-programmet. Kosmos 133, skutt opp 28. november 1966, antas å være den første prøveutgaven, og med Kosmos 186 og 188 gjennomførte man den første automatiske sammenkobling av to romfartøyer. Under den første oppskytningen av en bemannet Sojus, 23. april 1967, omkom kosmonauten Vladimir Komarov i landingsfasen fordi tilbakevendingsseksjonen var i spinn og bremseskjermen ikke åpnet seg. Dette var den første dødsulykken under en romferd.
30. juni 1971 omkom tre kosmonauter under tilbakevending med Sojus 11 etter et rekordlangt opphold på rundt 22 dager i romstasjonen Saljut 1, på grunn av svikt i en ventil i tilbakevendingsseksjonens fremre luke. Ulykken nødvendiggjorde en delvis omkonstruering av romfartøyet, og mannskapet ble redusert fra maksimalt tre til to.
Sojus 19 ble benyttet i det sovjetisk/amerikanske sammenkoblingsprosjektet ASTP i juli 1975. Tre kosmonauter var igjen ved introduksjonen av Sojus T, et mer avansert romfartøy med bedre datautstyr, et mer effektivt motorsystem, lettere konstruksjon og nytt fallskjermsystem. Sojus T var egentlig tilpasset bruk med romstasjonene Saljut 6 og 7. Den første ubemannede prøven med Sojus T fant sted med Kosmos 1001 i april 1978, den første bemannede foregikk med Sojus T-2 5. juni 1980.
Den videreførte Sojus TM er tilpasset bruk med romstasjonen Mir. Romfartøyet har blant annet et nytt møte-/sammenkoblingssystem og kan medføre mer nyttelast både opp og ned. Den første ubemannede Sojus TM ble skutt opp 21. mai 1986, den første bemannede, Sojus TM-2, 5. februar 1987. Sojus TMA er tilpasset bruk med Den internasjonale romstasjonen, og fikk, etter ulykken med den amerikanske romfergen Columbia 1. februar 2003, utvidede oppgaver knyttet til transport av mannskaper opp og ned.
Oppskytningen av Sojus TMA-1, med to kosmonauter pluss en belgisk ESA-astronaut om bord, foregikk 30. oktober 2002.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.