Menneskelig kommunikasjon kan defineres som det å dele tanker med andre individer, på en overlagt og uforbeholden måte. Dette innebærer at en person som ønsker å kommunisere noe, har en tanke som hun ønsker å formidle. Dette gjør hun ved å produsere ord eller handlinger, eller en kombinasjon av disse, med et mål om at de ønskede mottakerne skal forstå hennes meningsinnhold.

Selv om menneskelig kommunikasjon kan innebære en bruk av språklige enheter som ord og setninger, er ikke dette en forutsetning. Det er mulig å kommunisere med gester og fakter. Disse kan være improviserte, og trenger ikke være konvensjonaliserte eller kodede, selv om de ofte er det.

En bredere definisjon av kommunikasjon er all adferd som har det som evolusjonær funksjon at adferden overfører informasjon fra et individ til en annen. En slik karakteristikk kan gis om kommunikasjonssystemer i dyreverdenen, slik som honningbiers dans, som kan signalisere hvor det finnes pollenfelter, eller vervetapers varslingsrop, men også om enkelte typer av menneskelig, ikke-språklig adferd, som smiling.

Selv om språket er menneskets fremste kommunikasjonsmiddel, er ikke koblingen mellom språk og kommunikasjon nødvendigvis så tett. Kommunikasjon kan nemlig foregå ved hjelp av ikke-språklige lyder, som sukking for å formidle skuffelse eller glede. Mennesker bruker også ikke-språklige gester, hvorav noen er konvensjonaliserte, som peking, nikking eller å holde en tommel i været. Andre ikke-språklige, kommunikative gester kan være improviserte, som det å mime en spesifikk handling.

Det at kommunikasjon kan foregå uten bruk av ord og setninger viser at det finnes mer ved kommunikasjon enn det rent språklige. Dette kan også ses ved at setningene vi bruker i samtale kan brukes til å kommunisere mer enn det ordene vi bruker faktisk betyr. For eksempel så kan man avslå en middagsinvitasjon ved å si “Jeg har allerede spist”. Det som kommuniseres her er først og fremst den implisitte beskjeden om at du takker nei til en invitasjon, ikke det setningen faktisk betyr: nemlig at du nylig har spist.

I mange andre tilfeller vil ordene som brukes ikke gi nok meningsinnhold i seg selv, til at det er mulig å utlede hva som kommuniseres. Hvis noen sier at “han er klar”, kan man utlede av ordene i setningen at det er snakk om et mannlig individ som er klar for en eller annen ting eller aktivitet. Men setningens mottaker må likevel finne ut hvilket individ som menes, og hva slags ting eller aktivitet ytringen formidler at han var klar for.

Både det at vi mennesker kan kommunisere mer enn hva ordene vi bruker betyr i seg selv, og at vi kan kommunisere uten bruk språk i det hele tatt, viser at kommunikasjon er noe utover ren bruk av språklige konvensjoner. På grunn av dette mener mange lingvister og filosofer at menneskelig kommunikasjon forutsetter evnen til å gjøre slutninger, en påstand som først og fremst knyttes til filosofen Paul Grice.

Ifølge Grice handler kommunikasjon om at en avsender av en ytring produserer denne ytringen som en “ledetråd” (clue) til tanken hun ønsker å formidle. Forholdet mellom ledetråden og tanken kan være mer eller mindre direkte, og tanken som ønskes formidlet kan være mer eller mindre kompleks. Oppgaven til en ytrings mottaker er å bruke signalene avsenderen produserer til å komme fram til en slutning om hva avsenderen ønsker å formidle. En slik prosess kalles ofte, i logikk og filosofi, for inference to the best explanation, det å søke den beste helhetsforklaringen.

Mennesket søker kontinuerlig forklaringer på hva som forårsaker en handling eller hendelse. Ser du vann på vei gjennom taket kan du slutte at det er et sprukket vannrør i huset ditt. Hvis du ser en mann som går mot en dør mens han leter i lommene sine, kan du slutte at han har planer om å låse opp døren og er i ferd med å finne fram en nøkkel. Dette er eksempler å det å søke etter den beste helhetsforklaringen i en situasjon.

Ifølge Grice foregår den samme prosessen i kommunikasjon, hvor tolkning av ytringer handler om å søke etter den beste helhetsforklaringen på hva en avsender mener. En mottaker bruker  ordene og faktene til en avsender som ledetråder i å finne fram til det hun har ment, gitt sammenhengen der ordene og faktene fant sted. For eksempel kan den beste helhetsforklaringen på hvorfor noen sa “Jonas er klar”, samtidig som hun pekte på Jonas, være at hun ønsket å formidle at Jonas var klar til å gjennomføre oppkjøring til førerkort.

Kommunikative handlinger skiller seg fra andre handlinger og andre hendelser, i og med at de oppstår på bakgrunn av at noen har et uforbeholdent ønske om å formidle en gitt tanke. Siden en avsender ønsker å bli forstått, vil det være rasjonelt av henne å gjøre det slik at hennes handling er god nok informasjon til at dette kan skje. Mottakere, på sin side, er klar over dette faktumet, og forventer dermed at informasjonen de får er tilstrekkelig til å tolke ytringen på en tilfredsstillende måte. Dette gjør at å tolke ytringer er lettere enn hva det ellers ville vært.

For å gjenbruke eksempelet ovenfor, så kan man se for seg en diskusjon i en venngjeng om hvem som kommer til å ta førerprøven først. Hvis noen peker på Jonas og sier “han er klar”, vet avsenderen at mottakerne forventer at ytringen skal være relevant for denne sammenhengen, og hun trenger dermed ikke legge til ordene “...til å ta førerprøven”. På den andre siden, hvis avsender mente at Jonas er klar til å bestige Mount Everest, ville det ikke holdt å ytre “han er klar”.

Ikke all kommunikasjon innebærer at man utveksler informasjon på en overlagt og intensjonell måte. Mange dyr besitter en viss evne til å kommunisere, men det ville ikke vært riktig å beskrive dette som en overlagt deling av innhold. For eksempel så behersker honningbier et komplisert system av signaler, som muliggjør at de kan formidle retning og avstand til pollen- og nektarholdige matkilder ovenfor hverandre.

En bie som har funnet pollen eller nektar returnerer til bikuben og framfører en «haledans» som indikerer distanse og retning til matkilden. Retningen bien beveger seg i under dansen indikerer himmelretningen hvor pollen befinner seg, og varigheten på dansen indikerer distansen til matkilden. 

Et annet kjent eksempel på kommunikasjonssystemer i dyreriket er vervetapers varslingssystem. Vervetaper har minst tre forskjellige varslingssignaler de kan produsere i møtet med tre ulike farer: leoparder, ørner og slanger.

Disse typene av dyrekommunikasjon er klart forskjellige fra hoveddelen av menneskelig kommunikasjon. Den er ikke-intensjonell, i den betydningen at biedans eller varslingsrop hos vervetaper er en slags spontanreaksjon igangsatt av eksterne omstendigheter som et pollenfunn eller tilstedeværelsen av en leopard.

Det virker også som bier og apers kommunikasjonsmuligheter er begrenset til kun det som signalsystemene deres koder. Dette innebærer at det signalene omhandler, ikke kan gå utover de etablerte meningene som er forbundet med dem. Signalsystemer i dyreriket kan ikke brukes til metaforer eller ironi, ei heller kan dyr improvisere fram mimetiske handlinger. I motsetning til en ytring i menneskelig kommunikasjon, så er ikke biedans eller apers varselssignal fritt valgte ledetråder til en mening som man må nå fram til ved hjelp av slutninger.

Men den grunnleggende mellom disse to ulike typene kommunikasjon handler ikke om at mennesker gjør det ene og dyr gjør det andre. Den viktige forskjellen består i at én type kommunikasjon, som vi kun har observert i mennesker, er overlagt og intensjonell, mens den andre er ikke-intensjonell og har som sitt evolusjonære formål å formidle informasjon. Denne siste typen kommunikasjon finnes både hos dyr og mennesker.

Når en person smiler, for eksempel, tilgjengeliggjør dette informasjon om at personen som smiler er glad, litt på samme måte som at en dansende bie formidler informasjon om hvor det finnes pollen. Den smilende personen trenger ikke, og har vanligvis heller ikke, noen intensjon om å kommunisere at hun er glad. Det kan til og med være at hun ikke er bevisst på at hun smiler. Hun smiler kun, i de fleste tilfellene, fordi hun er glad. De som ser henne smile danner seg et inntrykk av at hun er glad fordi smiling er et pålitelig signal om glede, som vi registrerer ved hjelp av hovedsakelig underbevisste, kognitive prosesser.

Det er sannsynlig at både smiling og biedans er typer adferd som har blitt selektert for evolusjonært, nettopp fordi de overfører informasjon mellom medlemmer av en art på en egnet måte.

Ikke all adferd som overfører informasjon er kommunikativ på samme måte som smiling. Skjelving er et pålitelig indikasjon på at noen fryser, men skjelvingens evolusjonære formål er antakelig fysiologisk, for å øke et individs kroppstemperatur, ikke for å sende signal til omverdenen.

Det er også verdt å påpeke at mennesker har muligheten til foreta mer komplekse handlinger med denne type kommunikasjon, enn hva dyr har. Som nevnt er et genuint smil et naturlig signal på glede, men mennesker kan også smile falskt eller uoppriktig.

Enda mer interessant er det at du kan selv oppdage at du smiler spontant og ekte, men med overlegg og ekstra innsats gjøre slik at folk ser at du smiler, med intensjonen om å vise dem at du er lykkelig. I slike situasjoner benytter du deg av en kapasitet som ser ut til å være unik for mennesket, og du bruker et evolusjonært utviklet signal for å kommunisere noe på en overlagt og uforbeholden måte.

  • Cheney, D. L., & Seyfarth, R. M.: How monkeys see the world: Inside the mind of another species, 1990. Finn boken i Bibsys.
  • von Frisch, Karl: The dance language and orientation of bees, 1967. Finn boken i Bibsys.
  • Grice, Paul: 'Meaning', I The Philosophical Review, 66, 377–388, 1957. 
  • Grice, Paul: 'Logic and conversation'. I Studies in the Way of Words, 22–40, 1989. Finn boken i Bibsys.
  • Scott-Phillips, Tom C.: 'Defining biological communication'. I Journal of Evolutionary Biology, 21 (2), 387–395.
  • Sperber, Daniel: 'How do we communicate?'. I J. Brockman & K. Matson (red.), How Things Are: A Science toolkit to the mind, 1995. Tilgjengelig på Dan Sperbers hjemmeside
  • Wharton, Tim: Pragmatics and non-verbal communication, 2009. Finn boken i Bibsys.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.