materialvitenskap

Materialvitenskap omfatter studier av strukturelle materialer (også betegnet konstruksjonsmaterialer) og funksjonelle materialer. Disse er normalt av ren uorganisk eller organisk natur. Hertil kommer kompositter og hybridmaterialer.

For strukturelle materialer står mekaniske egenskaper i fokus. Slike materialer i form av for eksempel lettmetaller, stål, betong, polymerer, kompositter og tre til ulike konstruksjoner. De inngår som bærende elementer i biler, fly, rørledninger, boreplattformer, broer, hus, kabler, møbler og emballasje.

I Norge har materialteknologisk forskning og industri tradisjonelt vært fokusert mot strukturelle materialer. Disse har stor betydning for norsk verdiskaping, både gjennom material- og vareproduksjon, og gjennom avansert bruk i forbindelse med blant annet olje- og gassproduksjon, marin og maritim virksomhet.

For funksjonelle materialer står anvendbare kjemiske og fysiske egenskaper i fokus. Utviklingen av slike materialer har bidratt internasjonalt til viktige teknologiske gjennombrudd. Halvledermaterialer har gitt opphav til transistorer og datamaskiner, magnetiske materialer til permanentmagneter, videotaper og datalagring, optiske materialer til lasere og skjermer (displays), katalysatorer til effektive prosessanlegg for fremstilling av kjemiske stoffer og rensing av avgasser, solcellematerialer til omforming av solenergi til elektrisk energi, elektroaktive materialer til elektroder og nye typer batterier. Norsk forskning og næringsliv har så langt hatt en mer moderat rolle, men et raskt voksende felt er for eksempel silisiumbaserte solceller.