lyn

Lyn, sterkt lysende gnist som oppstår ved en plutselig elektrisk utladning i atmosfæren.

Utladningen kan foregå inne i en sky, mellom to skyer eller mellom en sky og bakken. Skyene hvor lyn oppstår, vanligvis cumulonimbus, er karakterisert ved sterke opp- og nedadgående bevegelser. Disse fører med seg elektrisk ladede partikler (vanndråper, iskrystaller), slik at positiv og negativ elektrisitet blir atskilt (positiv skytopp, negativ skybasis). Som følge av dette kan spenningen mellom to steder bli så stor at det finner sted et elektrisk overslag.

Dannelse av lyn foregår i flere trinn. Ved overslag til bakken oppstår først et elektronskred som går i en spiss ned fra skyen og stopper etter cirka 50 meter. Dette gir en svak lysning og foregår i løpet av cirka 1 μs (10⁻⁶ s). Etter en pause på omkring 50 μs oppstår et nytt lignende skred som fortsettelse av det første; dette gjentar seg til utladningen har nådd bakken. Hele banen kan da være et par km, og ofte sterkt forgrenet. Når bakken er nådd, oppstår det en utladning, vesentlig ved positive ioner som beveger seg motsatt vei, og dette skjer under utsendelse av et intenst lys, det egentlige lyn.

Mens den første fasen varer i ¹/₁₀₀ s eller mer, foregår den egentlige lysutsendelse i løpet av noen 100 μs. Strømmen når i denne fasen av lynet opp i en styrke på 20 000–30 000 ampere, og unntaksvis opptil det tidobbelte av dette. Etter ca. ¹/₁₀₀ s følger vanligvis et nytt, svakere overslag i samme kanal, og dette kan gjenta seg et titall ganger. Selve den ioniserte, lysende banen har en diameter på ca. 10 cm.

Den energi et lyn fører med seg, anslås i gjennomsnitt til 2 ·10⁹ joule. Av dette utsendes bare 2 ·10⁵ joule i form av lys og annen stråling. Storparten av energien følger gnisten som elektrisk strøm som varmer opp luften direkte.

På grunn av den plutselige oppvarmingen og medfølgende utvidelsen av luften, ledsages lynet av et skarpt smell. Ved utladning mellom en sky og bakken reflekteres lyden, og det blir stor effekt med kraftig torden. Ved overslag mellom eller i skyer i høyere luftlag, dør lyden langt raskere ut enn lyset, og man kan få stille lyn (kornmo).

Lyn som treffer bakken, søker mot spisser eller fremspring av ledende gjenstander, fordi feltet der er sterkest. Treffer det en god leder med stort tverrsnitt, forårsaker det liten skade, mens lynnedslag i dårlige eller tynne ledere gir sterk oppvarming. Spesielt kan det bli overslag i brennbart materiale mellom to ledere. Slike overslag oppstår fordi det først på grunn av feltet i atmosfæren foregår en langsom oppladning gjennom en dårlig leder til en spiss gjenstand. Når så lynet treffer denne, blir den lokalt oppladd, og det oppstår et sterkt felt i eller i nærheten av den dårlige lederen, og som følge av dette gnistoverslag og eventuelt antennelse. For å beskytte mot dette bruker man lynavleder.

I gjennomsnitt regner man med at det på jordkloden oppstår ca. 100 lyn per sekund, mest i tropiske strøk. På våre breddegrader vil bortimot halvparten av lynene slå over til bakken. I tropiske strøk går bare ca. 10 % til bakken.

I tillegg til vanlig lyn, linjelyn, forekommer ulike varianter. Perlesnorlyn er lyn som opptrer som en serie lysende kuler som perler på en snor. Muligens danner den overgang til kulelyn. Såkalte flate lyn er ikke noen særegen form for lyn, men en lyseffekt som skyldes at skyene illumineres ved tilnærmet horisontale lyn mellom skyer. I de senere år er det på oversiden av tordenværskyer oppdaget en del lysfenomener av betydelig omfang – blåstråler, lysalver og lysånder – som er beslektet med lyn, se tordenvær, lysalv og lysånd.

Teorien om at lyn er av elektrisk natur oppstod på midten av 1700-tallet. Amerikaneren Benjamin Franklin underbygde teorien ved et livsfarlig eksperiment da han i tordenvær trakk elektriske gnister ut av den nederste delen av en dragesnor.

• skader fra lynnedslag - artikkel i Store medisinske leksikon