Fig. 4. Refleksjonskurver for vann, frisk vegetasjon og bar jord som funksjon av bølgelengde. Den nedre delen av figuren viser lokaliseringen av opptaksbåndene i det elektromagnetiske spekteret til Landsat TM. I den synlige delen (0,45 μm < λ < 0,76 μm) av det elektromagnetiske spekteret domineres mønsteret av klorofyllets energiabsorbsjon. I det nær-infrarøde (0,77 μm < λ < 1,0 μm) området absorberes lite energi. Den midlere (kortbølgede) infrarøde delen av solstrålingen har sterk vannabsorbsjon ved to bølgelengde-områder.

Jordobservasjon av Kunnskapsforlaget/※. Gjengitt med tillatelse

Jordobservasjon, all virksomhet knyttet til innsamling av informasjon om Jordens overflate, biosfære, atmosfære, gravitasjonsfelt og magnetfelt ved hjelp av instrumenter i satellitter og bemannede romfartøy. Jordobservasjon omfatter dessuten tolking, analyse og bruk av slik informasjon. Begrepet ble innarbeidet i språket i 1990-årene, egentlig som betegnelse på den romrelaterte delen av fjernmåling/fjernanalyse (eng.Remote Sensing).

Instrumentene observerer hovedsakelig stråling innenfor ulike deler av det elektromagnetiske spekteret. Men man kan også benytte andre måleprinsipper for observasjoner av energifelt, som måling av gravitasjonsfeltet med gravimetre, magnetfeltet med magnetometre og elektriske og magnetiske forhold i magnetosfæren med dertil egnede instrumenter.

Man skiller vanligvis mellom 1. optiske sensorer, som registrerer reflektert solstråling (passive instrumenter) i observasjonsbånd/-kanaler innenfor synlig lys, nær-infrarødt (ikke-synlig) lys og kortbølget infrarød stråling; 2. termiske sensorer som registrerer egenstråling fra Jorden (passive instrumenter) i den såkalte termisk infrarøde delen av spekteret og 3. radarinstrumenter, som selv genererer elektromagnetisk stråling (aktive instrumenter) i mikrobølgeområdet (ulike radarbånd), for derved å fange opp ekko (eng. backscatter) av disse signalene. (Se også optiske satellitter, radarsatellitter, termisk fjernmåling og SAR).

For disse instrumentene vil både rådata og bearbeidede data lagres og leveres på grafiske filformater, som kan bearbeides ved bruk av digitale billedbehandlingsprogrammer. Fra satellittene med optiske, multispektrale (antall opptaksbånd mindre enn ti) eller hyperspektrale (antall opptaksbånd fra ti og langt over) skannere er det etter blitt vanlig å levere verdiøkede og korrigerte data som 3-D-produkter; deriblant digitale terrengmodeller, ortometrisk korrigerte bilder og perspektivbilder av landskapet (fig. 1). Dataene kan analyseres og presenteres ved bruk av digitale billedbehandlingsprogrammer.

Radar-altimetre for måling av høyder på jordoverflaten har vært i bruk av flere satellittsystemer (Seasat, Geosat, ESR-1, ESR-2, Envisat o.a,) siden 1978. Formålet er i første rekke å skaffe data for kartlegging av geoiden og endringer av denne over havene. Bølgehøydene blir registrert med samme instrument (cm-nøyaktighet).

Scatterometre for måling av vindstyrke og retninger har vært i bruk fra samme tidspunkt.

Flerkanals mikrobølge-radiometre fra samme tidsepoke blir benyttet for å registrere bl.a. temperaturer for havoverflaten, vanndampinnholdet i atmosfæren, nedbørsmengder, snø- og isdekke.

Shuttle Radar Topographic Mission (SRTM) var en spesialkonstruert SAR-instrumentering montert på romfergen Endeavour. Formålet var å bestemme topografiske høydedata ved bruk av interferometri.

Mikrobølgesonder samler daglig inn data om fysiske og kjemiske prosesser som påvirker tilstanden til det beskyttende ozonlaget. I tillegg måler denne instrumenttypen mengden av vanndamp i øvre del av troposfæren, som er en av hovedkomponentene for forståelse av strålingsbudsjettet (hvor mye Jorden reflekterer og absorberer) av strålingsenergien som mottas fra Solen. Dette er viktig for å kunne forutse klimaforandringer.

Aktiv strålingsmonitor (Active Cavity Radiometer Irradiance Monitor – ACRIM) benyttes for studier av den totale strålingen som mottas fra Solen. Instrumentet ble først satt inn i satellitten AcrimSat (i bane 1999). Data fra dette instrumentet vil gi informasjon vedrørende global oppvarming, issmelting i polarområdene og utviklingen av ozonlaget.

Doppler Wind Lidar (DWL) i den planlagte ADM Aelos.

Gravimetremontert i gravitasjonsfeltsatellitter; som Champ, Goce og Grace.

Magnetometre i magnetfeltsatellitter; som Magsat og den danske Ørsted.

Dessuten benyttes ulike spesialinstrumenter for måling av elektriske og magnetiske felter samt plasmaparametre i magnetosfæren montert i magnetosfæresatellitter; f.eks. de fire Cluster 2-satellittene (ESA).

De første jordobservasjonssatellittene var stort sett utrustet med enten optiske sensorer i multispektrale skannere eller billeddannende radarinstrumenter (Synthetic Aperture Radar, SAR). Fototeknikker på film har vært lite benyttet.

Den første satellitten i det amerikanske Landsat-programmet (1972) var utstyrt med bl.a. en multispektral skanner (MSS), som hadde fire opptaksbånd, der opptak av den blå delen av synlig lys var utelatt. Det skyldes usikkerheten i radiometrien som følge av raleighspredning i atmosfæren for denne kortbølgede delen av lyset. Skanneren benyttet whisk-broom-prinsippet, der skanningen foretas på tvers av satellittens bevegelsesretning. Opptakene ble gjort med scenesentrum vertikalt under satellitten. Den romlige oppløsningen tilsvarte billedelement loddrett under satellitten på 80 m · 80 m.

De fleste av denne typen jordobservasjonssatellitter har siden fått økt fleksibilitet og utvidet anvendelse ved at de kan ta forhåndsprogrammerte skråopptak. Det innebærer at satellittene kan gjøre langt oftere opptak over ett og samme sted. I tillegg åpner dette muligheter for å lage egne stereomodeller. Disse kan videre danne grunnlag for å lage digitale høydemodeller og andre 3-D-produkter. Disse satellittene har sensorer som i regelen benytter push-broom-prinsippet, der detektorcellene er montert fast på en linje vinkelrett på satellittens bevegelsesretning. Man unngår da bevegelige deler under opptaksprosessen. Bruk av multispektrale data fra optiske satellitter er mye benyttet blant planleggere, og stadig flere norske kommuner har etter hvert lagt inn billeddata fra disse i sine GIS (se geografisk informasjonssystem)

Blant de mest ambisiøse og avanserte satellittprogrammene i denne kategorien er det franske Spot-programmet (fem satellitter siden 1986) og det indiske IRS-programmet (ni vellykkede satellitter med optiske instrumenter siden 1988).

To hovedtendenser preger utviklingen av denne satellittkategorien:

1. Forbedring av romlig oppløsning for å øke muligheten til å beskrive geometriske detaljer og forhold. I april 1994 gav president Bill Clinton tillatelse til at kommersielle satellittselskaper kunne distribuere satellittbilleddata med romlig oppløsning tilsvarende billedelementer på 1 m på bakken. Den første sivile satellitten med så høy romlig oppløsning var Ikonos 2 (fra 1999), tilhørende Space Imaging. I 2002 kom QuickBird tilhørende det amerikanske selskapet Digital Globe. Denne satellitten har en romlig oppløsning for pankromatiske opptak tilsvarende billedelementer på ca. 60 cm · 60 cm på jordoverflaten loddrett under satellitten. Det var et pankromatisk opptak av denne sivile jordobservasjonssatellitten utenriksminister Powell brukte i sin argumentasjon for FNs sikkerhetsråd som bevisførsel om at Irak satt inne med masseødeleggelsesvåpen, før invasjonen i Irak 20. mars 2003.

2. Utvikling av hyperspektrale sensorer, der reflektert sollys blir observert i et relativt stort antall smale spektralbånd i området for synlig lys, nær-infrarødt (ikke synlig) lys og i området for kortbølget infrarød stråling. Dette åpner muligheter for sikrere spektralanalyser og forbedret tolking av bl.a. hva områdene på jordoverflaten består av og hvilken tilstand biomassen befinner seg i. Et opptak av en hyperspektral sensor inneholder svært mye data. Et eksempel på en slik sensor er MODIS (Moderate Resolution Imaging Spectroradiometer), som har hele 36 opptaksbånd i ulike deler av spektralområdet for synlig lys og infrarød stråling. Fra NASAs EOS leveres 44 standard MODIS-produkter. Disse kan benyttes for å studere globale forandringer innen fagdisipliner som oseanografi, biologi, geologi og atmosfæriske forhold. Et eksempel kan være oppblomstring av planteplankton (fig. 5). Disse mikropartiklene har så små dimensjoner at de forårsaker raleighspredning av den kortbølgede blå delen av synlig lys nede i vannet. For våre øyne oppfattes dette som nyanser av turkis. Men i disse mikroplantene foregår det en fotosyntese som vi ikke registrerer med våre begrensede optiske sanseorganer.

Den første satellitten med billeddannende radarinstrumenter (SAR), Seasat, ble skutt opp 27. juni 1978. Satellitten var spesialutviklet for observasjon av ulike forhold knyttet til havene, og ble i stor grad utnyttet av oseanografer. Siden har flere radarsatellitter for observasjon over både hav og landområder kommet til.

Radarsatellittene er særlig egnet for observasjon av objekters geometriske egenskaper, overflaters ruhet og andre fysiske egenskaper og tilstander; bl.a. fuktighet; både ved og under overflatene som blir truffet av signalene. Radarbildene vil også gi informasjon om tilstanden til vegetasjonen ved å analysere de avbildede områdenes dielektriske karakteristikker. Siden de benytter mikrobølger, er disse så langbølgede at de trenger gjennom skydekke (og også til en viss grad gjennom snø og is). Idet radar er et aktivt instrument, kan den operere til alle døgnets tider. Ulike radarbånd trenger gjennom ulike deler av vegetasjon. SAR egner seg også godt til å detektere menneskeskapte byggverk, og selv små objekter med spesielle, regelmessige overflater vil kunne gi sterkt ekko av signalene. En viktig anvendelse er å detektere forurensninger som oljesøl på havene. Videre vil informasjon fra radarsatellitter gjøre det mulig å finne gunstige seilingsruter i islagte farvann. En annen viktig anvendelse er bruk av radar-interferometri for registrering av små jordskorpebevegelser ned mot få millimeter for derved å kunne forutsi jordskjelv.

Det er nå vanlig å benytte kombinasjoner av ulike radarbånd og ulike polarisasjoner (multipolarisasjoner; se Radarsat-2), for derved å kunne foreta R,G,B-fargekoding av utvalgte kombinasjoner av tre datasett. Man får dermed fargebilder, som vil gi forbedrede tolkningsmuligheter, sammenlignet med tidligere radarbilder i svart/hvitt. Man benytter også fargekoding av en kombinasjon av opptak over samme område ved opptil tre ulike tidspunkter (multitemporære bilder), for på den måten å fremheve endringer.

Den første japanske jordobservasjonssatellitten JERS-1 (opp 11. febr. 1992) var utstyrt med både optiske sensorer og en SAR. Et av de nær-infrarøde opptaksbåndene kunne gjøre skrå opptak fremover i satellittsporet, og systemet kunne således levere avledede 3-D produkter. Samtidig kunne kombinasjonen av SAR-data og optiske data benyttes for å kartlegge avgrensninger mellom bebyggelse og områder med vegetasjon i bystrøk.

Den amerikanske UARS (Upper Atmosphere Research Satellite) ble satt i bane av romfergen Discovery i 1991 for studier av jordatmosfæren og måling av termisk stråling fra Jorden. Den var utstyrt med 10 ulike instrumenter; bl.a. en såkalt PEM (Particle Environment Monitor) som benyttet et såkalt Atmospheric X-ray Imaging Spectrometer. I 2002 ble teamet bak denne satellitten tildelt æresprisen The William T. Pecora Award for økt forståelse av Jordens midlere og øvre atmosfære.

NOAA-K (NOAA 15), som ble skutt opp 13. mai 1998, var den første i en ny generasjon av dette omfattende amerikanske satellittprogrammet. Den europeiske miljøovervåkingssatellitten Envisat (i bane 1. mars 2002) er utstyrt med 10 ulike instrumenter. Lignende typer satellitter med integrerte sensorsystemer for å observere ulike forhold vedrørende globale miljømessige forhold, kalles ofte miljøovervåkingssatellitter.

Instrumentene i satellitten Aura (fra juli 2004) i NASAs EOS (Earth Observing System) har fem ulike instrumenter som er spesialutviklet for å skaffe uavhengige observasjoner av jordatmosfærens ozonlag, luftkvalitet og ulike klimaparametre. Kombinasjon av målinger fra instrumentene vil åpne muligheten for bedre forståelse av sammenhengen mellom stratosfærisk og troposfærisk fordeling av ozon i tillegg til transport, fysiske og kjemiske prosesser som påvirker fordelingene i disse lagene av jordatmosfæren.

De fire satellittene i ESAs Cluster-program er utstyrt med en rekke spesialinstrumenter for måling av elektriske og magnetiske felter samt plasmaparametre i magnetosfæren. Det samme er/var den japanske satellitten Geotail, amerikanske Wind og de russiske Tail Probe (opp 1995) og Auroral Probe (1996).

I denne kategorien hører passive satellitter utstyrt med reflektorer for avstandsmåling med bruk av laserpulser fra instrumenter plassert i et globalt nettverk av SLR-stasjoner (Satellite Laser Ranging). Den eldste satellitten er Beacon-C fra 1965. SLR-data fra denne er brukt for å bestemme bl.a. langperiodiske variasjoner i Jordens gravitasjonsfelt. Den første russiske geodetiske satellitt er Etalon-1 fra 1989, som ble skutt opp sammen med to satellitter i GLONASS-posisjoneringssystemet. Denne ble fulgt av Etalon-2. Begge disse satellittene er tunge (1,4 tonn). De er bygd av svært bestandig materiale, samtidig som de går i baner i noenlunde samme store høyder som satellittene i GLONASS- og GPS-systemet. Det forventes at de skal ha en levetid på flere hundre år.

GFZ-1 (første satellitt fra GeoForschungsZentrum i Potsdam) er en ytterst liten satellitt med diameter på 21,5 cm. Den kuleformede overflaten inneholder 60 reflektorer. Den blir benyttet for å bestemme variasjoner i rotasjonskarakteristika for Jorden, for nøyaktige posisjonsbestemmelser og for måling av Jordens gravitasjonsfelt.

Av andre geodetiske satellitter kan nevnes japanske Ajisai fra 1986, de russiske Westpac-1 fra 1995 og Larets fra 2003. NASAs Lageos-1 fra 1976 og Lageos-2 fra 1992 har hele 426 prismer jevt fordelt på de kuleformede overflatene med diameter på 60 cm.

Man utleder stadig flere geodetiske forhold og parametre fra SLR-data, bl.a. jordskorpebevegelser, tidejordsbevegelser (se geoide), polbevegelser, variasjoner av jordrotasjonen, kinematiske og dynamiske parametre forbundet med forutsigelse av jordskjelv og vulkanutbrudd, og forhold som påvirker endringer av gravitasjonsfeltet. Det planlagte multinasjonale programmet forbundet med satellitten Lageos-3 vil skaffe til veie data om virkningen av Jordens magnetiske dipolmoment på endringer av gravitasjonsfeltet (som er utledet i bl.a. relativitetsteorien av A. Einstein). Se også ITRS og geodetisk datum.

Den amerikanske romfergen Endeavour utførte målinger for et nærmest verdensomspennende nett (mellom 60º nordlige og sørlige breddegrad) av høydedata i sitt 11 dagers oppdrag med The Shuttle Radar Topography Mission (SRTM) i februar 2000. Den benyttede instrumenteringen inneholdt antenner for både C-båndet og det noe mer kortbølgede X-båndet, og systemet var utviklet for å bestemme 3-D-data av Jordens overflate ved bruk av interferometri. Data fra X-båndet, som ble prosessert og blir distribuert ved DLR i Tyskland, er det som benyttes for å lage digitale høydemodeller (DEM) med høyest oppløsning fra dette prosjektet. Men data fra dette båndet dekker ikke på langt nær så store deler av verden som data fra C-båndet, som ble prosessert av NASA. Disse dataene blir ofte kombinert med multispektrale opptak fra satellitter i Landsat-programmet som grunnlag for terrengvisualisering, for eksempel fargelagte relieff og anaglyfbilder. Dette vil øke nytteverdien av arkiverte data fra historiske satellittopptak med optiske instrumenter.

Jordobservasjonssatellittene går normalt enten i 1. solsynkrone (gjelder satellitter med optiske sensorer), nærpolare og lave baner (banehøyder varierende fra 450 km til 1000 km), i 2. geostasjonære baner (med banehøyde ca. 35 800 km i ekvatorplanet), eller i 3. ellipseformede varierbare baner, som satellittene i ESAs Cluster-program, der banehøydene varierer fra 19 000 km til 119 000 km.

Solsynkrone baner innebærer at satellitten for hvert omløp dukker opp over samme breddegrader til samme lokale soltid. Satellittbanens inklinasjon må da være avstemt i forhold til satellittens avstand til Jordens massesenter, slik at baneplanet vil presesere (bli dreid i rommet) med en størrelse som samsvarer med Jordens årlige omdreining rundt Solen.

Geostasjonære baner oppnås når satellitten beveger seg i ekvatorplanet med en hastighet som tilsvarer jordrotasjonen (et stjernedøgn). Satellitten vil da befinne seg over ett og samme punkt på jordoverflaten ved ekvator.

Internasjonalt bruker man begrepet data fusion. Et eksempel er at stereo-opptak fra den optiske sensoren ASTER (Advanced Spaceborne Thermal Emmission and Reflection Radiometer) om bord i NASA-satellitten Terra benytter kontrollpunkter fra geometrisk korrigerte billeddata fra høyoppløsningssatellitten Ikonos. Produktet er verdensomspennende såkalt ortofoto med ca. 10 m nøyaktighet.

Et annet eksempel er når to satellitter med samme type instrumenter går i tandem operasjon eller når flere satellitter som er utstyrt med supplerende typer instrumenter går i en slags formasjon (fig. 3). Denne formasjonen av satellitter, som er utstyrt med noe forskjellige spesialinstrumenter for måling av bl.a. ulike atmosfæriske forhold, vil gi utfyllende informasjon om atmosfæriske komponenter og prosesser og evt. endringer i klima. For sambruk av data er det viktig at alle data er geometrisk opprettet til et felles geodetisk referansesystem.

Det første satellittparet som gikk i såkalt tandem, var de europeiske ERS-1 (opp 1991) og ERS-2 (1995). ERS-2 følger i banen etter ERS-1 med en forsinkelse på drøyt 30 min. Pga. Jordens rotasjon i løpet av denne tidsforskjellen, blir satellittsporet på jordoverflaten loddrett under ERS-2 liggende vest for satellittsporet til ERS-1. Men ved nøyaktig tilpasning har man oppnådd at ERS-2 (etter 16 omløp) beveger seg over samme spor på jordoverflaten som ERS-1 gjorde 24 timer tidligere. Nytteverdien av dette er at man kan oppnå å registrere endringer over et tidsrom som er langt kortere enn repetisjonssyklusen for banemønsteret til disse satellittene, som er på 35 døgn.

De fire Cluster-satellittene flyr i formasjoner som skal ha tilnærmet form som et tetraeder, der innbyrdes avstand mellom tre av disse f.eks. kan være ca. 10 000 km, mens den fjerde er ca. 1000 km fra den tredje. Samtidig er satellittene utstyrt med eget drivstoff for å kunne endre banene vesentlig. De oppnår dermed god romlig informasjon over Jordens magnetosfære.

For å gjøre de enorme datamengdene tilgjengelige for brukere, har man utviklet avanserte teknikker for å presentere dem på effektivt oppfattbare former. Av de enkleste eksemplene er fremstilling av fargebilder, der komponentene rød, grønn og blå er basert på tre utvalgte spektralbånd fra et multispektralt eller hyperspektralt opptak. Vegetasjonsindekser er et avledet produkt som sier noe om vegetasjonens tilstand. Disse kan presenteres som et fargebilde, der fargetonene gir uttrykk for variasjonene i vegetasjonsdekket (se fig. 5).

Datamengdene er i dag så enorme at man i stor grad overlater deler av bearbeidingen til avanserte digitale billedbehandlingsprogram. For å klassifisere ulike vegetasjonstyper eller kartlegge tilstanden til en bestemt vegetasjonstype vil det være hensiktsmessig å benytte standardiserte prosedyrer for å lage avledede produkter på grunnlag av originaldata fremfor å la en operatør foreta detaljtolking basert på en stor mengde fargekodede bilder. Et visst minstemål av menneskelig styring og kontroll kommer en dog ikke utenom i denne prosessen.

Satellittdata har gitt ny og verdifull informasjon om lokale, regionale og globale problemstillinger. Deler av miljøet på Jorden er svært sårbart og undergår stadig forandringer, dels naturlige og dels menneskeskapte. Data fra jordobservasjonssatellitter er viktige informasjonskilder for overvåking av naturkatastrofer som skogbranner, vulkanutbrudd, flom, jordskjelv og tsunamier, og konsekvenser av menneskelig aktivitet, f.eks. hvordan forurensninger og avskoging virker inn på klima, natur og miljø. De fleste er opptatt av spørsmål som reduksjon av ozonlaget, global oppvarming, mulig smelting av polarisen. Vi blir samtidig klar over nødvendigheten av internasjonalt samarbeid for felles regionale og globale løsninger.

Anvendelser. Bruken av data fra jordobservasjonssatellitter er sterkt økende; i forskning for bedre forståelse av globale prosesser i naturen, i forvaltning for å få grunnlag for planlegging og bruk av naturressurser og for overvåking av endringer i landskapet, vegetasjonen, isbreer, havområder, atmosfæren, gravitasjonsfeltet, magnetfeltet og magnetosfæren.

Kartlegging av vegetasjonsdekket ved bruk av satellittdata bygger på at ulike vegetasjonstyper reflekterer lys på ulikt vis. Hyperspektrale data gir mer kontinuerlige og entydige refleksjonskurver enn hva som kan oppnås med få opptakskanaler (fig. 4). Det er dermed mulig å skille ulike vegetasjonstyper basert på refleksjonskarakteristikker, samtidig som man også kan måle biomassen. Dersom vegetasjonen tar skade f.eks. ved overbeiting, vil klorofyll- og vanninnholdet bli påvirket. Det vil påvirke typiske minima i refleksjonskurvene og gi endrede verdier for vegetasjonsindekser (fig. 5).

Instrumentene i en satellitt gjør opptak like enkelt i fjerne og utilgjengelige strøk som i sentrale. Satellittdata gir systematiske og regelmessige opptak over store områder over relativt lange tidsrom med ensartede metoder, samtidig som data kan være tilgjengelig kort tid etter opptak ved utnytting av moderne kommunikasjonsnett. Det har vist seg nyttig å integrere satellittdata med data fra andre kilder, samtidig som observasjoner av naturforhold nær jordoverflaten blir benyttet for kalibrering av satellittobservasjonene. Observasjon fra satellitter kan ofte være kostnadseffektivt sammenlignet med andre observasjonsmetoder.

Med avslutning av den kalde krigen kunne teknologi og data som hadde vært reservert for militære formål, få sivile anvendelser. Idet de regionale og globale målingene innebærer svært omfattende program, har en enkelt nasjon ikke kapasitet til å gjennomføre disse alene. Internasjonale jordobservasjonsprogrammer der mange ulike faggrupper fra multinasjonale selskap, nasjonale organisasjoner, universiteter og andre forskningsmiljøer er involvert, er følgelig svært utbredt.

Nedlesningsstasjoner for mottak av data fra ulike satellitter er bygd i ulike deler av verden. Disse foretar bearbeiding og distribusjon av data til brukerne i samsvar med internasjonale avtaler. Noen viktige aktører er:

– Det private amerikanske selskapet Space Imaging har etablert mer enn 14 (2005) internasjonale nedlesningsstasjoner over ulike deler av verden for det indiske IRS-programmet.

– The Global Rain Forest Mapping project er et vidtspennende samarbeid mellom bl.a. japanske romrelaterte selskap og organisasjoner, Europakommisjonen, ASF (Alaska SAR Facility), Santa Barbra-universitetet i California og brasilianske organisasjoner.

– Den franske satellitten Calipso tilhørende CNES ble sommeren 2005 fraktet over Atlanteren for å skytes opp sammen med den amerikanske satellitten CloudSat fra California.

– Tvillingsatellittene Tom og Jerry i GRACE-programmet, som er et samarbeidsprosjekt mellom NASAs EOS og tyske DLR, er konstruert av bl.a. europeiske Astrium og skutt opp av det tysk-russiske selskapet Eurockot. Danmarks tekniske Universitet deltar i programmet.

– MOPITT (Measurements of Pollution in The Troposphere), som er et instrument utviklet av CSA (Canadian Space Agency), er plassert i Terra-satellitten (NASAs EOS).

– ASTER (Advanced Spaceborne Thermal Emission and Reflection Radiometer), som benyttes for å lage detaljerte kart over jordoverflatetemperaturer, refleksjon av solstrålingen og høydedata, er et samarbeidsprosjekt mellom amerikanske NASA og de japanske selskapene METI og ERSDAC.

– Sage III (Stratospheric Aerosol and Gas Experiment) vil bli styrt fra RSAs (The Russian Space Agency) senter i Kaliningrad, etter at det mottar operasjonelle data fra LaRC's (NASAs Langley Research Center) i Hamton, Virginia, via Internett.

– ISAMS (Improved Stratospheric and Mesopheric Sounder), som er et spektroradiometer som måler data hovedsakelig i den termiske infrarøde delen av spekteret, ble konstruert ved Universitetet i Oxford før det ble plassert om bord i den amerikanske satellitten UARS.

– 1985 ble Meteor 3 med det amerikansk utviklede instrumentet TOMS (Total Ozone Mapping Spectrometer) skutt opp med en russisk rakett fra kosmodromen i Plesetsk. Et av dataproduktene fra dette instrumentet er oversiktskart over skadelig UV-stråling (fig. 6).

– Rocsat 2 (Republic of China Satellites) tilhørende Taiwan, benytter det franske selskapet Spot Image som distributør av data over hele verden med unntak av Kinas fastland og Taiwan.

– Norsk-kanadisk avtale sikrer norske brukere tilgang til data fra den planlagte Radarsat 2, for bl.a. forbedret overvåking og kontroll av miljøsituasjonen i havområdene.

– The Globe Program, der ungdomsskoler og videregående skoler fra store deler av verden; bl.a. Norge, deltar som et ledd i naturfagundervisningen, bruker bl.a. multispektrale billeddata, hovedsakelig fra den optiske satellitten Landsat 7.

– Norsk romsenter spiller en koordinerende rolle for den nasjonale innsatsen innen jordobservasjon, samtidig som de ivaretar kontakten på internasjonalt plan.

– Forskning og undervisning relatert til jordobservasjon foregår ved de fleste av universitetene og ved enkelte høyskoler i Norge, som oftest i tilknytning til geomatikkmiljøene.

– Norsk Satellittdata Arkiv ble opprettet i 2000 som en nasjonal tjeneste for anskaffelse, arkivering og distribusjon av bilder og geodata fra satellitt. Brukere som kommunale planleggere har fått hjelp til å implementere satellittdata som et informasjonsprodukt i sine GIS. Arkivet forvaltes nå av det private firmaet Geodatasenteret, tidligere Miljøenheten til Statens Kartverk, i Arendals Kunnskapspark.

– Av sentrale forskningsinstitutter som er aktive innen fagfeltet, kan nevnes Norsk Regnesentral i Oslo og Nansen Environmental and Remote Sensing Center tilknyttet Universitetet i Bergen. I tillegg til nedlesningsstasjonen for jordobservasjonsdata i Tromsø er det opprettet en slik stasjon ved Longyearbyen på Svalbard. Det er planlagt en nedlesningsstasjon ved den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Fordelen ved å plassere nedlesningsstasjoner nær polene, er at de fleste passeringene til satellitter i nærpolare baner vil ligge over horisonten for disse stasjonene, som dermed vil være innen rekkevidde for dataoverføring fra satellittene.

– Kongsberg Satellite Service og Norut IT i Tromsø er partnere i et prosjekt kalt Floodman, som gir nær sanntids oversikter over flom ved bruk av billeddata fra satellitter med SAR-instrumenter, som Envisat, Radarsat og ERS. Prosjektet er støttet av Europakommisjonen.

– Av de mange nettsider på Internett bør sidene fra Nasjonalt Senter for romrelatert opplæring, NAROM, nevnes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.