sjampo

Dame- og herresjampoene er ofte tilpasset ulike hårtyper, for eksempel tørt og skadet hår, normalt hår, fett hår og krøllete hår. Det finnes også en rekke spesialsjampoer, for eksempel mot flass, håravfall, porøst hår eller farget hår. Barne- og babysjampoer inneholder ofte mildere ingredienser, som ikke fører til tårer eller hudirritasjoner.

Sjampobruk inngår i dag i vanlige hverdagsrutiner hos de fleste med tilgang på innlagt vann, og det anbefales å vaske håret mellom 2–3 ganger i uken til 2–3 ganger i måneden. Det finnes ingen fasit hvor ofte en bør vaske håret, men for hyppig hårvask kan øke fettproduksjonen, og for sjelden kan føre til bakterievekst.

Sjampoens historie er under 200 år gammel, men vask av hår ved hjelp av plantemidler har foregått lenge. Allerede 4000 år fvt. var hårpleie og finurlig styling av frisyrer et tegn på høyere rang. Det har blitt gjort funn fra rundt 3000 år fvt. som tyder på at det allerede da ble eksperimentert med ulike hårsåper fremstilt fra nedkokte ekstrakter av bær og urter, samt dyrefett og aske. Også i dagens hårsåper brukes mange av de samme idéene og bestanddelene. Talg, som er fett fremstilt fra dyrerester, benyttes fremdeles i en mengde sjampoer. Talg gir sjampo, såper og sminke en fastere form som sørger for at de ikke renner av i bruk. Bær, urter og andre ekstrakter fra naturprodukter blir stadig mer fremhevet i ingredienslistene.

Omtrent 1500 år fvt. hadde forgjengerne til dagens kosmetologer i Egypt begynt å høste planter, slik som lotus, sjasmin og roser, for deres oljeessenser. De blandet dette med salt og dyrefett eller vegetabilske oljer. Rundt 1100 år evt. tok europeiske korsfarere med seg såper og sjampo fra arabiske og asiatiske handelsreisende de møtte på Silkeveien, og europeisk såpeproduksjon skjøt fart snarlig etter. Den spanske regionen Castilla ble et hovedsete for europeisk såpe og sjampoproduksjon, og popularisert via det italienske og spanske hoffet.

På 1800-tallet oppdaget kolonister i India kropps- og hodemassasje kalt cāṃpo, og bringer uttrykket med seg til Europa. De første sjampoene etterlot seg gjerne et matt belegg på håret, og var ofte irriterende for øynene.

I 1898 åpnet den tyske kjemikeren Hans Schwarzkopf (1874–1921) et apotek dedikert til parfyme og kosmetikk, og lanserte en vannoppløselig sjampo i tørr form. Også denne etterlot seg en tynn hinne, som ga håret et matt og usunt utseende. Like etter, i 1900, kom franskmannen Edouard Pinaud opp med historiens første balsam ved navn Brilliantine, beregnet for skjegg og barter.

Balsam (også kalt conditioner) er et etterbehandlingsmiddel som fungerer som en rask fuktighetsmaske for håret og tilfører det glans og spenst. Etter Brilliantine tok det ikke lang tid før håret også fikk sin egen balsam, som hentet frem hårglansen i ettervasken. I 1914 introduserte Kasey Hebert den første kommersielle sjampoen, og i 1927 var Schwartzkopf tilbake med lanseringen av et internasjonalt imperium av hårinstitutter med medfølgende produktserier.

Fra 1930-tallet kom de første syntetiske tilsetningsstoffene. Utviklingen med tilsetningsstoffer som skal forandre hårets struktur og skape ulike overflater fortsatte for fullt utover 1900-tallet. På 1980-tallet kom de første to-i-ett produktene, og silikon ble tilsatt for å gi overdrevent skinnende hår. Siden 1990-tallet og frem til i dag kommer de fleste sjampoer med en tilhørende balsam, og de siste par tiårene er også en mengde tilleggsprodukter kommet til; blant annet protein- og keratin-spray, hårmasker, samt leave-in- og stylingprodukter i samme serie.

De fleste sjampoer og deres tilleggsprodukter i samme serie er tilsatt en signatur-parfyme, som gjør serien lett å kjenne igjen. I tillegg er det vanlig at de fleste sjampoer inneholder midler som er:

• oppløsende, rengjørende (for eksempel vann)
• rengjørende (for eksempel natriumlaurylsulfat (SLS) og natriumlauretsulfat (SLES))
• skummende (for eksempel kokamid-MEA og kokamidopropylbetain)
• fuktbindende (for eksempel propanediol)
• pH-justerende (for eksempel natriumsitrat og sitronsyre)
• balsamerende/pleiende (for eksempel betaglukan)
• fortykkende (for eksempel natriumklorid)
• konserverende (for eksempel fenoksyetanol, natriumbenzoat, kaliumsorbat)
• farge (for eksempel parafenylendiamin)
• andre tilsetningsstoffer (som fyllmiddelet maltodekstrin eller silikon, slik som dimetikon)

Man kan bli allergisk mot en del tilsetningsstoffer i hårprodukter, inkludert sjampo. Noen sterke allergifremkallende stoffer er:

• metyldibromglutaronitril (MG),
• metylisotiazolinon (MI)
• duftstoffer
• formaldehyd
• parabener
• kokamidopropylbetain (CAPB)
• propylenglykol
• E-vitamin
• benzofenoner
• iodopropynylbutylkarbamat (IPBC)
• metyldibromglutaronitril (MG)/fenoksyetanol

Disse tilsetningsstoffene er ofte vanskelige å identifisere fordi de ofte er nevnt med sine internasjonale navn, eller er ramset opp som E-stoffer.

Vanlige reaksjoner er som ved annen kontaktallergi: rød hud, hevelser, blemmer, irritasjon, kløe, sprukken og væskende hud, håravfall og så videre.

I februar 2017 ble det i EU/EØS forbudt å bruke MI i produkter som blir værende på huden – for eksempel i kremer og deodoranter. Sommeren 2017 ble lovlig grense for MI i produkter som sjampo og balsam redusert fra 0,01 prosent til 0,0015 prosent.

De siste årene har trenden gått mot et at naturlige planteingredienser kommer tilbake, gjerne med økologisk opphav. Flere og flere produsenter og serier med hårpleieprodukter velger i tillegg å være veganske, ikke testet på dyr («cruelty free») og miljøvennlige, med innpakninger som enten er resirkulerbare eller laget av resirkulerte materialer.

Den eldgamle sjampoblokken, som ligner på et såpestykke, har også fått sin renessanse fordi den krever minimal innpakning, og selges av merker som Wella og Garnier så vel som nordiske merker som Klar og Såpehuset. Flere har også begynt å lage sine egne sjampostykker hjemme, slik folk gjorde for 4000 år siden.

• frisyre
• kosmetikk
• såpe
• parfyme
• astma
• allergi