Den internasjonale romstasjonen fotografert fra romfergen Discovery 8. september 2009, etter frakobling på STS-128-ferden. På bildet virker stasjonens lengdeakse nærmest vertikal, med fartsretningen oppover. Det 108,5 m lange, tverrgående rammeverket preges av fire store solcellevinger (samlet areal ca. 1500 m2) og en rekke varmeveksler-flater.

av NASA. Falt i det fri (Public domain)

En romstasjon er en større, bemannet base for langtidsbruk i bane i verdensrommet, fortrinnsvis rundt Jorden.

Romstasjoner omfatter oppholdsseksjon og laboratorier med miljøkontrollsystemer, dessuten redningsromfartøyer og opplegg for strømforsyning, kommunikasjon, stillingskontroll, baneregulering og så videre. Romstasjoner kan brukes til en rekke formål, som mikrogravitasjonsforsøk og -produksjon, medisinske og biologiske studier, astronomiske observasjoner, jordobservasjon, teknisk utviklingsarbeid og service av satellitter. Militære romstasjoner kan ta spesielle rekognoserings- og overvåkingsoppgaver.

Omkring 1870 skrev amerikaneren Edward Everett Hale historien The Brick Moon i tidsskriftet Atlantic Monthly. Dette er trolig første gang ideen om en romstasjon ble lansert.

Senere har en rekke andre personer fra astronautikkens tidlige historie også vært inne på tanken – de mest kjente var russerne Tsiolkovskij, Kondratjuk og Tsander, samt vesteuropeerne Oberth, Hohmann, von Pirquet og Noordung (et pseudonym). Flere av dem tenkte seg en hjulformet konstruksjon som roterte for å skaffe et kunstig gravitasjonsfelt. Tsiolkovskij så for seg en sylindrisk stasjon, som med rotasjon langs lengdeaksen, gjorde det mulig for besetningen å gå langs innerveggene. Han foreslo dessuten et slags kosmisk drivhus der nyttevekster kunne dyrkes for å skaffe både mat og oksygen.

I årene før romalderen, som ble innledet med Sovjetunionens oppskytning av Sputnik 1 den 4. oktober 1957, arbeidet den tysk/amerikanske rakettforsker Wernher von Braun med hjulkonseptet. Stasjonen skulle ha en diameter på omkring 75 m og en besetning på 80. Av disse skulle flere være knyttet til operasjonen av et stort teleskop. Andre skulle ha oppmerksomheten rettet mot Jorden, og spesielt skyene, for å drive værvarsling.

Militær anvendelse var også i bildet, og von Braun var i tillegg inne på muligheten av at stasjonen skulle være monterings- og startpunkt for bemannede romfartøyer som kunne utforske Månen, med tiden også Mars. Forsyninger fra Jorden, nye besetningsmedlemmer og annet skulle fraktes opp med en flåte av bemannede forsyningsfartøyer. Totalprisen var anslått til 4 milliarder dollar.

Wernher von Brauns utkast ble presentert for offentligheten i den berømte serien om rommets erobring som ble publisert i det amerikanske bladet Collier's i 1952.

Modell i full størrelse av den sovjetiske romstasjonen Saljut 6. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Romstasjon av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Romstasjoner hadde høy prioritet i Sovjetunionen, og den første i en serie dels sivile, dels militære Saljut-stasjoner ble skutt opp 19. april 1971. Saljut 6 var bemannet i til sammen 676 dager, Saljut 7 i 812 dager.

USAs første eksperimentelle romstasjon, Skylab, ble skutt opp 14. mai 1973. Tross innledende tekniske problemer ble stasjonen brukt av tre tremanns besetninger i henholdsvis 28, 59 og 84 dager. Den eksperimentelle romstasjonen ble ikke fulgt opp av USA fordi utviklingen av romfergen hadde høyeste prioritet i romorganisasjonen NASA.

Den russiske romstasjonenen Mir med spesialseksjoner.

av NASA. Begrenset gjenbruk

Kjerneseksjonen til den sovjetiske/russiske romstasjonen Mir ble skutt opp 20. februar 1986. Den ble gradvis bygd på med spesialseksjonene: Kvant 1 (astronomisk observatorium) i 1987, Kvant 2 (serviceseksjon) i 1989, Kristall (spesialseksjon for materialforskning) i 1990, Spektr (jordobservasjon/atmosfæren) i 1995 og Priroda (jordobservasjon/jordoverflaten) i 1996.

Mir var frem til slutten av august 1999 så og si kontinuerlig bemannet, og mange romfarere hadde svært lange opphold i stasjonen. Det lengste enkeltoppholdet ble gjennomført av den russiske legen Valerij Poljakov (438 døgn).

Ifølge russerne kostet operasjonen av Mir opptil 250 millioner dollar per år. Med dårlig økonomi var det derfor ikke mulig å fortsette driften av stasjonen. Egentlig skulle Mir ha vært tatt ned i juni 1999, men eierne strittet imot og arbeidet aktivt for å skaffe midler. Da stasjonen etter hvert også ble ustabil og farlig, måtte man gjennomføre en kontrollert, destruktiv nedtagning.

23. mars 2001 fant nedtagningen sted. Mir møtte atmosfæren og ble revet opp over det sørlige Stillehavet ikke langt fra Fiji-øyene. Ingen skadevirkninger av nedfall ble rapportert.

  • Se hovedartikkel: Mir

Den internasjonale romstasjonen er en stor, permanent og bemannet romstasjon i lav bane rundt Jorden.

Romstasjonen drives av 15 deltakerland (2014), blant dem Norge. Den omtales som historiens største internasjonale, teknologibaserte samarbeidsprosjekt. Den består av trykksatte seksjoner, plattformer og utstyr montert til lengdeaksen i fartsretningen, dessuten et tverrgående rammeverk med blant annet fire sett solcellevinger og varmevekslere.

Monteringen i rommet er stort sett ferdig, og foregikk i tidsrommet november 1998 til februar 2011 ved hjelp av amerikanske gjenbrukbare romferger og de russiske engangsbærerakettene Proton og Sojus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.