Skjelett, fellesbetegnelse for dyrekroppens avstivnings- og støtteapparat. I snever betydning virveldyrenes knokkelsystem med tilhørende brusker. Skjelett (skall) finnes også hos enkelte encellede protoktister.

Etter beliggenheten pleier man å skjelne mellom ytre skjelett (eksoskjelett eller ektoskjelett) og indre skjelett (endoskjelett).

Eksoskjelettet kan enten utskilles fra overhuden og kalles ytre hudskjelett, som koraller, periderm hos polypper, kutikula og kitinpanser hos leddyr, sneglehus og muslingskall, eller det dannes i lærhuden og kalles indre hudskjelett, som pigghudenes kalkskjelett og fiskenes og krypdyrenes skjell. Ytre skjelett er vanlig hos lavere virveldyr, men forekommer svært sjelden hos pattedyr (finnes hos beltedyr og skjelldyr).

Endoskjelettet består overveiende av brusk og/eller ben og dannes på bindevevsgrunnlag innenfor huden. Bindevev kan forbenes direkte (bindevevspreformert ben) eller det dannes først skjelettstykker av brusk som i sin tur erstattes med benvev (bruskpreformert ben eller erstatningsben). Endoskjelett forekommer særlig hos ryggstrengdyrene.

I fosterlivet vil det ytre hudskjelett dannes fra ytre kimblad (ektoderm), det indre hudskjelett og endoskjelettet fra mellomste kimblad (mesoderm).

I praksis er det ofte vanskelig å skjelne mellom eksoskjelett og endoskjelett. Bløtdyrenes skall er et ytre hudskjelett, men kan ligge inne i overhudslommer (f.eks. blekkspruter, noen nakensnegler). Hjortedyrenes gevir er et indre hudskjelett som frilegges når overhuden tørker og feies vekk. Hos krokodiller, firfisler og særlig hos skilpadder forekommer ytre og indre hudskjelett som henholdsvis hornplater i overhuden og benplater i lærhuden. Enkelte steder kan deler av endoskjelettet, som virvler og ribben, vokse sammen med hudskjelettet. En del knokler i endoskjelettet, spesielt i kraniet, har sin opprinnelse i det indre hudskjelett i form av hudforbeninger (dekknokler, beleggben) som er sunket i dybden og der smeltet sammen med deler av endoskjelettet.

Sterkest variert er skjelettet hos virvelløse dyr og hos encellede protoktister. Frittlevende encellede protoktister (skallamøber, foraminiferer, soldyr) har ofte et ytre skjelett i form av et skall som er dannet fra organismen selv og kan bestå av kiselsyre, kalsiumkarbonat eller kitin, ofte supplert med fremmedlegemer (sandkorn). Noen har også indre skjelett med radiæraksiale skjelettnåler av kiselsyre eller strontiumsulfat (stråledyr). Svamper har et skjelett av kisel-, kalk- eller hornnåler. Et ytre og/eller indre kalkskjelett finnes hos mange koralldyr. Pigghudene har et leddet indre hudskjelett av kalkplater, som hos sjøpinnsvin er blitt til en fast kapsel med bevegelige pigger. Leddyrenes kitinskjelett er et ytre hudskjelett oppdelt i segmenter som er innbyrdes bevegelige. Kitinet kan være forsterket med kalkinnleiringer, hos krepsdyrene utgjør det et hudpanser. Muskulaturen er festet innvendig til dette ytre hudskjelett ved sener som er dannet fra overhuden. Slike ytre hudskjeletter tillater ikke jevn vekst, så dyret må gjennomgå regelmessig skallskifte. Det ytre hudskjelett hos bløtdyr består av conchiolin forsterket ved kalkinnleiring, og tilveksten skjer langs skallkanten. Hudskjelettet hos virvelløse dyr består av celleprodukter, ikke av levende celler, og et egentlig indre skjelett forekommer ikke, bortsett fra et brusklignende vev som omgir hjerne og øyne hos blekkspruter.

Et enhetlig skjelettsystem forekommer hos ryggstrengdyrene (kordadyr, Chordata). De anlegger i fosterlivet et indre akseskjelett i form av en ryggstreng (chorda dorsalis), som hos sjøpunger og lansettfisker forblir det eneste faste skjelett. Hos alle øvrige kordadyr vil ryggstrengen erstattes av en rekke ryggvirvler (vertebrae) som danner en virvelsøyle, samtidig som det foran denne anlegges et kranium (herav navnene virveldyr, Vertebrata, eller kraniedyr, Craniota ). Foran er virvelsøylen leddet mot bakre del av kraniet, som består av en kapsel omkring hjernen (nevralkraniet) samt en rekke parete skjelettbuer omkring fortarmens svelgavsnitt (visceralkraniet). Den forreste buen blir til kjevebuen som danner grunnlaget for en primitiv over- og underkjeve. Til brystvirvlene er det på hver side leddet ribben som strekker seg gjennom kroppsveggen ned mot buksiden, der de forbindes med et brystben. Lemmenes skjelett er ved hjelp av et opphengingsapparat festet til virvelsøylen, forlemmene med skulderbeltet og baklemmene med bekkenbeltet. Det indre skjelett av brusker og knokler støtter kroppen og tjener bevegelsesapparatet. Under individets utvikling anlegges det indre skjelett først i brusk og forblir helt eller delvis slik hos laverestående fisker (bruskfisker). Høyere oppover blant virveldyrene vil bruskskjelettet erstattes av et benskjelett. Antall enkeltben er størst hos benfisker, men avtar oppover i virveldyrrekken som resultat av sammensmeltning av knokler. Mennesket har ca. 206 enkeltben, hesten 197.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.