Diagrammet viser de periodiske fluktuasjonene i solflekktallet de siste 400 år.
.
Diagrammet illustrerer hvordan solflekkene oppstår på høyere til stadig lavere bredder fra start til slutt i hver enkelt aktivitetsperiode.
.
Diagrammet illustrerer breddefordelingen av magnetiske felt gjennom to 22-års perioder. Rødt og blått angir henholdsvis positiv og negativ magnetisk polaritet.
.
Masseutbrudd på Sola observert med den ene romsonden til STEREO
Kraftig masseutbrudd observert med den ene romsonden til STEREO 23. juli 2012. Den mørke skiven dekker for det blendende lyset fra solskiven. Utbruddet traff ikke Jorden.
Masseutbrudd på Sola observert med den ene romsonden til STEREO
Av .

Solaktivitet er knyttet til endringer i konsentrasjon og forflytning av magnetfelter på overflaten til Sola. Denne aktiviteten varierer periodisk og omfatter fenomener som solflekker og solstormer som påvirker intensiteten av nordlyset vi kan se på Jorden.

Aktive områder på soloverflaten og i Solas atmosfære (fotosfæren, kromosfæren, koronaen og heliosfæren) omfatter solflekker, fakler som er lysere enn omgivelsene og eksplosive utbrudd av masse (solstorm) og stråling (flares). Magnetfeltene i aktive områder skaper også lysende buer. Protuberanser ute i Solas korona er magnetisk forankret i fotosfæren og opptrer over et større område av soloverflaten.

Solas magnetiske felter genereres av roterende strømmer av ionisert gass under den synlige overflaten, i området mellom den stabile indre strålingssonen og den ytre konvektive sonen. De magnetiske feltene antar rørlignede former som ved oppdrift stiger, bryter gjennom fotosfæren og skaper ulike aktive strukturer og prosesser.

Historikk

Ut fra jevnlige registrering av solflekker gjennom mer enn 200 år registrerte den tyske astronomen Samuel Heinrich Schwabe i 1843 at antall solflekker varierte med en periode på omkring elleve år. I 1904 viste det britiske ekteparet Edward Walter og Annie Maunder at i begynnelsen av hver periode oppstår solflekkene på solare bredder omkring 40 grader og at de deretter dannes gradvis nærmere ekvator. Det gir et sommerfugl-lignende tidsdiagram.

Den tyske astronomen Gustav Spörer (1822–1895) viste i 1887 til at det i perioden 1645–1715 nesten ikke var noen solflekker. Dette tidsrommet blir i dag kalt «Maunder minimum». Det har vakt betydelig oppmerksomhet at fraværet av solflekker i disse årene falt sammen med en kuldeperiode med uvanlig lav temperatur i Europa og Nord-Amerika.

Den amerikanske astrofysikeren George Ellery Hale påviste i 1908 at solflekkenes mørke umbra har magnetiske feltstyrker omkring 0,3 tesla (300 gauss). I samarbeid med sin kollega Seth Nicholson viste han at de to største flekkene i en gruppe alltid har motsatt magnetisk polaritet og at de to er overveiende orienterte i Solens rotasjonsretning. Ledende flekker på en halvkule har alle samme magnetiske polaritet. På den andre halvkulen er polariteten motsatt. Hale og Nicholson viste at magnetisk polaritet på overflaten og polene er motsatt på de to halvkulene og at de skifter ved overgang til neste elleveårsperiode. Det innebærer at Solens magnetiske struktur varierer med en 22-års syklus.

Syklisk aktivitet

Senere studier viser at ved starten av hver Hale-Nicholson 22-års syklus kommer nye magnetiske felter til syne rundt 55 grader fra ekvator, på begge halvkuler. Feltstyrkene er ikke tilstrekkelig til å danne fakkelområder og solflekker. Samme type magnetfelt dukker deretter opp ved stadig høyere bredder. Magnetfelt med økende styrke kommer etter hvert til syne ved gradvis lavere bredder hvor det oppstår flekker og andre typer aktivitet.

Flekker og assosierte utbrudd er de dominerende utslagene i Solens 22-årige magnetiske aktivitetssyklus.

Jordens vekselvirkninger med solaktivitet

Nordlys observert 10. november 2010 ved den europeiske EISCAT-antennen på Svalbard.
.

Høyhastighets plasmastrømmer i solvind og solstormer er kildene til nordlys, internasjonalt kjent som aurora borealis og tilsvarende aurora australis rundt sydpolen. Solstormer skaper de kraftigste fargespillene i nordlyset.

Kraftige solstormer som treffer Jorden kan føre til merkbare forstyrrelser og skader på kraftnett, moderne navigasjonssystemer og satellitter. En sjeldent kraftig solstorm 6. mars 1989, traff og lammet den elektriske krafttilførselen for Quebec i Canada.

Jordens magnetfelter gir oss betydelig beskyttelse mot innstråling av kosmiske partikler (cosmic rays). Kraftige solstormer kan forstyrre og svekke det jordmagnetiske feltet i korte perioder og føre til økt kosmisk innstråling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg