Folketallet i Albania  i henhold til folketellingen i 2011 er 2,82 millioner (INSTAT). Dersom alle emigrantene regnes med, er det anslått til ca. 3,5 millioner. 2,82 millioner betyr en nedgang på 8 prosent siden 2001 og en fordobling siden 1945. 

Albanske kvinner får i gjennomsnitt 1,9 barn. Befolkningsnedgangen skyldes emigrasjon og synkende fødselstall. Forventet levealder ved fødsel er ca. 77 år for menn og 80 for kvinner. Barnedødeligheten er på 13,3 promille (UNDP 2015). Albania har en relativt ung befolkning. I 2010 var 22,9 prosent under 14 år og ca. 13 prosent eldre enn 60 (FN 2010). Imidlertid eldes befolkningen, i hovedsak på grunn av lave fødselstall og høy emigrasjonsrate blant de unge.

46,3 prosent av befolkningen over 15 år er i arbeid, og den totale arbeidsledigheten er på 13,4 prosent (UNDP 2015). Mange albanere arbeider i andre europeiske land, ofte på det uformelle arbeidsmarkedet. I midten av 1990-årene ble det beregnet av ca. 20 prosent av den albanske arbeidsstyrken arbeidet i Hellas og Italia, de viktigste mottagerlandene. Man regner med at de fleste fra den greske minoriteten har emigrert til Hellas etter kommunismens fall. I 2016 innførte myndighetene et nytt registreringssystem for albanere bosatt i utlandet. 

Gjennom historien har albanerne levd nokså isolert, hovedsakelig på grunn av det utilgjengelige fjellandskapet, men også på grunn av politiske faktorer. Under kommunismen ble landet bråmodernisert, etter stalinistisk modell. 

For første gang i landets historie bor i dag flertallet av innbyggerne i urbane strøk (58 prosent), og 42 prosent på landet. Nesten tre fjerdedeler bor i kystområdene. Største byer (2001) er hovedstaden Tirana (343 000 innb), Durrës (99 500 innb.), Elbasan (87 800 innb.), Shkodër (83 600 innb.), og Vlorë (77 700 innb.). Fra 1990-tallet har det vært stor tilflytting til byene, spesielt fra fjellområdene ned til byene, og fra nord-Albania til Tirana.

Offisielt språk er albansk, en egen gren på det indoeuropeiske språktreet uten nære slektninger. Albansk er dermed svært forskjellig fra nabospråkene, men har mange låneord, særlig fra gresk, latin, slavisk og tyrkisk. 

Albania er svært etnisk homogent; 98,8 prosent oppgir i dag albansk som morsmål. Ellers finnes mindre grupper av grekere, makedonere, montenegrinere og rom (sigøynere), alle under én prosent (INSTAT 2011). Store deler av den etnisk albanske befolkningen på Balkan bor utenfor Albanias grenser, først og fremst i Kosovo og Makedonia, men også i MontenegroSerbia og Hellas.

En halv prosent av befolkningen oppgir gresk som morsmål, 0,16 prosent makedonsk, 0,14 prosent romani (sigøynerspråk) og 0,14 prosent arumensk. Antallet innbyggere som ikke har albansk som førstespråk har gått kraftig ned, og spesielt arumensk er i dag først og fremst i daglig bruk i de eldste aldersgruppene.

Det albanske skriftspråket bygger på dialekten toskisk (tosk) som snakkes i sør-Albania, den ene hoveddialekten. Den andre, gegisk, er utbredt i nord, i tillegg til i Kosovo og Makedonia. Det fins i tillegg andre varianter av albansk utenfor selve Albania, slik som arbërisht i sør-Italia, arvanítika (αρβανίτικα) i Hellas og arnavutça i Tyrkia.

Dagens albanere stammer fra små gjetersamfunn i fjellene i Balkans sørvestlige hjørne. Betegnelsen albanere dukket for første gang opp i tekster på 1000-tallet. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.