Sedvanerett er rettsregler som er dannet ved at sedvaner i lengre tid til stadighet har vært fulgt, slik at de etter hvert er blitt oppfattet som rettslig forpliktende.

Hvilke betingelser som må foreligge for at en sedvane skal anerkjennes som sedvanerett, har vært gjenstand for stor meningsforskjell. Den rådende oppfatning i norsk rett er at svaret må bero på en samlet vurdering uten at man kan stille opp faste og ufravikelige vilkår.

I alminnelighet vil det kreves at sedvanen er gammel og at den har vært utøvd som rett (opinio juris). Det vil imidlertid også være av betydning om sedvanen er fast (uten unntak), om den har vært utøvd til stadighet eller ofte, om den er rimelig eller rettferdig, og om den stemmer med eller strider mot lov.

Sedvanerett kan oppstå innenfor stedlig begrensede områder (lokal sedvanerett) eller innenfor bestemte grupper eller yrker (partikulær sedvanerett). Sedvanerett kan undertiden endre eller oppheve skreven lov.

Også innenfor statsretten anerkjennes sedvanerett, såkalt konstitusjonell sedvanerett, for eksempel regelen om at domstolene kan tilsidesette grunnlovsstridige lover. Grunnlovens § 96 om at ingen kan dømmes uten etter lov, blir i henhold til sedvanerett tolket slik at ingen kan straffedømmes uten hjemmel i lov (eller provisorisk anordning).

Se også handelssedvaner og Common Law.

  • Eckhoff, Torstein: Rettskildelære, 5. utg., 2001, isbn 82-518-3988-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.