Albanias historie
Kommunistisk fremstilling av albanernes historie på nasjonalmuseet i Tirana.
Albanias historie
Av .
Lisens: fri

Staten Albania med sine nåværende grenser ble først til på 1900-tallet. I oldtiden var området en del av Illyria, som på 200-tallet fvt. ble en romersk provins. Etter år 395 evt. kom provinsen under bysantinsk styre. Fra ca. 1430 var Albania under osmansk kontroll og delt i fire forvaltningsområder, frem til uavhengighetserklæringen i 1912. Året etter ble et halvparten så stort territorium anerkjent av stormaktene.

Under første verdenskrig ble Albania okkupert og delt. Under andre verdenskrig ble Albanias grenser i nord utvidet til å omfatte store deler av Kosovo og Makedonia. Etter 1944 ble grensene endret til slik de hadde vært før krigen.

Romertid

Illyricum
Historisk kart over den romerske provinsen Illyricum, som dagens Albania var en del av.
Av /Allgemeiner historischer Handatlas .
Berat
Bysantinsk sisterne i Berat.
Berat
Av .
Lisens: fri

Den romerske provinsen Illyricum omfattet store deler av adriaterhavskysten. Da de romerske erobringene fortsatte mot Donau under keiser Augustus, ble Illyricum delt i Pannonia og Dalmatia. Dagens Albania hørte under provinsene Dalmatia, Makedonia og Moesia og ble tidlig et viktig område for romerne, både økonomisk (kobber, sølv, vin, ost med mer) og kulturelt (Apolloneia som lærdomssentrum). Via Egnatia, den romerske veien gjennom Illyria, forbandt kystbyen Dyrrachium (det latinske navnet på Epidamnos) med Saloniki og senere Konstantinopel.

En stamme, sannsynligvis illyrisk, ved navn albanoi i Sentral-Albania nevnes av den egyptiske geografen Ptolemaios på 100-tallet evt. Landet ble kristnet alt på 200- og 300-tallet. Illyriske soldater utgjorde etter hvert en betydelig del av den romerske hæren, og på slutten av 200- og begynnelsen av 300-tallet var flere av de romerske keiserne illyrere (blant andre Diokletian). Ved delingen av Romerriket i 395 kom dagens Albania under det østromerske (bysantinske) riket.

I folkevandringstiden ble landet invadert av flere folkegrupper. Størst betydning hadde slaviske stammer, som trengte inn fra slutten av 500-tallet. I skriftlige kilder er illyrerne som etnisk gruppe nevnt for siste gang på begynnelsen av 600-tallet. Betegnelsen albanere dukket for første gang opp i tekster på 1000-tallet.

Middelalder

Ved en justering av enhetene i den bysantinske militærforvaltningen ble Dyrrhachion (Durrës) i Albania opprettet som egen theme (militær enhet). Fra 883 hørte det meste av landet inn under det bulgarske riket, inntil det ble gjenerobret av Bysants (det østromerske riket) under keiser Basileios 2 i 1018. Krigshandlinger mellom Bysants og normannere fra Sør-Italia førte i perioden 1081–1185 til fire normanniske invasjoner i Albania. Blant annet ble Durrës (italiensk Durazzo) inntatt av Robert Guiscard i 1081. Også det første korstog førte til herjinger i landet i 1096.

Fra sent på 1100-tallet oppstod fyrstedømmet Arbanon eller Albanon (Arbëria eller Arbër på albansk) med sete i Kruka, som på sitt største omfattet mesteparten av det som i dag er Sentral- og Nord-Albania. Etter at det fjerde korstog (1202–1204) hadde ført til en oppsplitting av det bysantinske riket, ble Albania en del av despotatet Epeiros. Senere på 1200-tallet hørte Albania en tid under det andre bulgarske riket (Asen) under kong Ivan Asen 2 før det bysantinske riket igjen fikk kontrollen. Kystbyene var på 1200-tallet delvis under de italienske bystatene Venezia og Sicilia.

Et forsøk i 1272 fra Sicilias kong Karl av Anjou på å utrope seg som konge av Albania etter først å ha fått kontroll over Durrës ble kortlivet. Av større betydning ble den serbiske erobringen som begynte på slutten av 1200-tallet og som gjorde Albania (unntatt Durrës) til en del av det storserbiske riket under Stefan Dušan på 1300-tallet. Etter hans død i 1355 gikk det riket i oppløsning. Da hadde mange albanere flyktet mot sør og sørøst og slått seg ned så langt borte som på Peloponnes.

Osmansk styre

Skanderbeg
Nasjonalhelten Skanderbeg startet et albansk opprør mot det osmanske styret. Bildet er en miniatyr fra siste halvdel av 1400-tallet, og den eldste fremstillingen som finnes av ham.
Av .
Ali pasja
Statue av den albanske høvdingen Ali Pasha fra Tepelene i Tepelene.
Ali pasja
Av .
Lisens: fri

Etter det serbiske herredømmet oppstod det flere føydale fyrstedømmer, først under serbisk, så mest under albansk ledelse, blant annet familien Balsha (serbisk Balša). De lå ofte i bitter strid med hverandre. Denne splittelsen lettet det tyrkiske (osmanske) rikets erobring av Albania i siste del av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Osmanene hadde gått over til Europa rundt 1350 og nådde den albanske adriaterhavskysten i 1385. De raske osmanske erobringene gjorde at en rekke balkanfyrster og føydalherrer allierte seg for å stanse osmanene.

I slaget på Kosovo polje ('Trostesletta') i 1389 deltok serbere, bosniere, albanere, bulgarere og rumenere på kristen side mot osmanene, men tapte. Hovedmotstanden var brutt, selv om det varte en tid før hele Balkan var under osmansk kontroll. Store deler av Nord-Albania (med Shkodër) ble erobret i 1393, resten av landet i 1415–1419. Den osmanske maktutvidelsen skremte Venezia, som hadde støttepunkter for sin handel også på den albanske kysten. Venezia lyktes i å overta viktige byer som Durrës (1392) og Shkodër (1396). Men rundt år 1500 fikk osmanene den formelle kontroll også over kystbyene.

I begynnelsen styrte osmanene landsbygda gjennom lokale fyrster og føydalherrer, men etter at det meste av Albania var blitt innlemmet som sandjak (forvaltningsområde) i Det osmanske riket i 1430 med Gjirokastër som hovedstad, ble timar-systemet innført i 1430-årene: Jorden ble statlig eiendom og forvaltet av sipahier, som fikk inntekter av jorden som motytelse for krigstjeneste. Sipahiene var delvis albanere, delvis tyrkiske innflyttere fra Anatolia. Godsforvaltningen var ikke arvelig. Omleggingen av jordeieforholdene førte til mye motstand både fra tidligere godseiere og landsbyboere, særlig i de utilgjengelige fjellstrøkene. Der oppnådde aldri osmanene noen fullstendig maktutøvelse, og fjellklanene fikk i stor grad fortsette med å styre seg selv.

Det største opprøret ble ledet av Gjergj Kastrioti med tilnavnet Skanderbeg (1405–1468). Han var først i osmansk tjeneste, men startet i 1443 et albansk opprør som fikk et stort omfang. Skanderbeg samarbeidet med blant annet ungarske og italienske fyrster mot tyrkerne. Likevel ble albanerne gjentatte ganger stående alene. Etter Skanderbegs død fortsatte motstanden, men tyrkerne fikk da snart kontrollen tilbake.

Årtier med krig og represalier hadde satt landet langt tilbake. Handel og håndverk lå nede, mange av byene var ødelagt, det samme gjaldt klostre og kirker. Tusener flyktet fra landet, særlig til Sør-Italia og Sicilia. Gradvis begynte albanerne å konvertere til islam, men noen masseislamisering fant ikke sted før på 1700-1800-tallet. Før etableringen av osmansk styre i Albania hadde størsteparten av albanerne i nord vært katolske, mens det ortodokse tyngdepunktet var i sør. At flertallet av befolkningen ble muslimer, skyldtes til dels økonomisk og annet press for å svekke kirkene, særlig den katolske, og da spesielt i forbindelse med krigsoppgjør.

Selv om det i de neste århundrene var en rekke mindre opprør, kom samtidig mange albanere til å bli blant den osmanske sultanens mest lojale undersåtter. Minst 30 storvesirer var av albansk avstamning, og albanere utgjorde også sultanens garde.

De opprinnelige timarene utviklet seg til å bli arvelige jordegods. Bøndene ble hardere undertrykt, og det var mange væpnede oppgjør mellom godseiere. Den utbredte lovløsheten gjorde det mulig for enkelte å krige seg frem til herskerstatus over så store områder at tyrkerne til slutt grep inn med store hærstyrker. Mest kjent er Ali Pasha (1740–1822).

Det var en lang rekke større og mindre opprør på 1800-tallet, men de var protester i spesielle saker (for eksempel skattespørsmål, militærtjeneste, administrative reformer) og foreløpig ikke et uttrykk for albansk nasjonalisme. Den tyrkiske reformpolitikken tanzîmât fra 1839 innebar en sterkere sentralisering og førte til nye lokale protester som ble slått hardt ned.

Albansk nasjonalisme

Tirana
Albanias hovedstad Tirana rundt 1900.
Av .

Mange av de faktorene som i andre Balkanland bidro til nasjonalistiske bevegelser på 1800-tallet, manglet i Albania. Flertallet av albanere hadde samme religion som tyrkerne, og var stort sett lokale undersåtter. Splittet som de var mellom islam, ortodoks og katolsk kristendom hadde de heller ingen samlende religiøs institusjon. Det albanske språket kunne være et bindeledd. Men det fantes nesten ikke skoler som underviste på albansk (de fleste brukte tyrkisk eller gresk), og det eksisterte ikke noe standardisert skriftspråk. Nasjonalismens fremvekst ble også hindret av vanskelig kommunikasjon mellom landsdelene. I tillegg forble landet fattig, blant annet på grunn av det stadig mer korrupte osmanske styret og stadige opprør.

Da en nasjonalistisk bevegelse tok form, skjedde det nokså brått og som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold. San Stefano-freden (1878) etter den russisk-tyrkiske krig opprettet et Stor-Bulgaria som også omfattet deler av Øst-Albania, mens Montenegro fikk områder i Nord-Albania (blant annet havnebyen Bar).

Parallelt med forberedelsene til Berlinkongressen samlet albanske ledere seg i Prizren i Kosovo for å protestere mot San Stefano-freden. De fryktet at nedbyggingen av de tyrkiske besittelsene i Europa skulle føre til at de albanske områdene ble delt mellom de kristne nabostatene Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria. Med støtte fra de osmanske myndighetene opprettet møtet i Prizren en albansk nasjonalliga. Støtten varte ikke lenge. Nasjonalligaen henvendte seg nemlig ikke bare til Berlinkongressen, der den albanske delegasjonens krav ble avvist. Den bad også om at de fire albanske forvaltningsområdene (vilayeter) ble slått sammen til ett og gitt større selvstyre. Osmanske myndigheter fryktet fremveksten av en albansk uavhengighetsbevegelse, og oppløste ligaen i 1881. Lederne ble arrestert og forvist.

Men arbeidet ble ført videre av patriotiske grupper som ble dannet i eksilmiljøene. De forskjellige «albanist»-kretsene hadde opprinnelig vært mest opptatt av albansk historie, identitet og språk og kulturelle rettigheter, men med årene ble bevegelsen stadig mer politisk. I hjemlandet var imidlertid mange konservative godseiere lojale mot de tyrkiske myndighetene. Frem til senhøsten 1912 var det et dilemma for albanerne at for sterk motstand mot tyrkerne lett kunne føre til at de albanske områdene ble delt mellom nabostatene. Albanske nasjonalister ønsket dermed selvstyre i Det osmanske riket.

Den ungtyrkiske revolusjonen i 1908 ble først hilst velkommen av albanske nasjonalister; albanere deltok til og med i organiseringen av den. Men da Det osmanske riket samme år mistet også den formelle overhøyheten over Bosnia-Hercegovina og Bulgaria, gikk ungtyrkerne inn for en sterk sentralisering basert på tyrkisk-nasjonale verdier. Da var det ikke lenger plass for egne albanske kulturytringer eller nasjonalisme. Nå reagerte ikke bare radikale nasjonalister mot tyrkerne, men også konservative krefter. Hovedområdet for motstanden var Kosovo. Men fortsatt krevde albanerne bare selvstyre, ikke uavhengighet. Etter væpnede sammenstøt i 1910 forsøkte tyrkerne å vinne tilbake albanernes lojalitet ved å tillate skoler med albansk språk i 1911.

Balkankrigene 1912–1914 og første verdenskrig

Den albanske uavhengighetserklæringen

28. november 1912 erklærte Albania som uavhengig stat. Ismail Qemali (Kemal) ble den første regjeringssjefen. Bildet viser Qemali (i midten foran) og regjeringen hans på balkongen, mens de feirer uavhengigheten.

Mange av albanerne hadde vært lojale undersåtter i Det osmanske riket. Men våren 1912 brøt det igjen ut uro, og i september gikk regjeringen med på selvstyrekravene for å få saken ut av verden før det brøt ut krig om Makedonia. Denne krigen, den første Balkankrig, startet i oktober, før alle spørsmål om albansk selvstyre var avklart. I løpet av en måned var tyrkerne slått av de kristne nabostatene Bulgaria, Serbia, Montenegro og Hellas, som ville dele Albania mellom seg. Selvstyre i en osmansk stat var ikke lenger noe alternativ, og albanske ledere samlet seg 28. november 1912 i Vlorë og erklærte Albania som uavhengig stat. Ismail Qemali (Kemal) ble den første regjeringssjefen.

I august 1913 anerkjente de europeiske stormaktene Albanias uavhengighet, men over halvparten av de albansktalende områdene ble liggende utenfor de nye grensene. Den tyske aristokraten Wilhelm av Wied ble innsatt som monark. I mai 1914 brøt det ut et muslimsk opprør i sentral-Albania som spredte seg rundt i landet, og i september måtte Wied flykte landet. Kort etter inntok opprørerne havnebyen Durrës i sentral-Albania, heiste det osmanske flagget og tilbød kronen til sultanen eller en muslimsk prins. Prosjektet mislyktes, og Esad Pasha Toptani innsatte en midlertidig regjering samme år.

I den hemmelige London-avtalen fra 1915 anerkjente de vestlige allierte Albanias oppsplitting, og Hellas, Italia, Serbia og Montenegro delte resten av landet mellom seg. Krigen gjorde Albania til «alles slagmark». Under første verdenskrig kollapset landet. Befolkningen var dypt splittet, og politikken preget av at forskjellige fraksjoner kjempet for sine egne interesser eller for en landsdel eller gruppe. Fraksjonene sammenfalt ofte med religiøse skillelinjer. Rike muslimske jordeiere var motstandere av jordreform, mens ortodokse bønder motsatte seg politikere som tilgodeså landeierne. I Shkodër i nordvest nektet innbyggerne å akseptere Tirana som politisk sentrum, og klanene i høylandet i nord, særlig katolikkene, var generelt skeptisk til sentralisering og noen form for muslimske politikere. Andre kjempet for å ta tilbake de albansktalende områdene i nord-Hellas og Kosovo.

Mellomkrigstiden

Zog
Kong Zog - fotoutstilling utenfor mausoleet i Tirana, 2012
Zog
Av .
Lisens: fri

I desember 1920 anerkjente Folkeforbundet albansk suverenitet og medlemskap, men Albania mistet store områder i nord og nordøst, som ble innlemmet i det nyopprettede Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, fra 1929 Jugoslavia. Stormaktenes sene anerkjennelse av Albania som nasjonalstat, i sammenligning med de andre Balkanstatene, som fortsatt hadde territorielle ambisjoner i Albania, har satt sterkt preg på politikken siden den tid. Staten hadde en svært tøff økonomisk og politisk start, og frykten for at landet atter skulle bli delt mellom naboene etter fredsslutningen var helt reell. I tillegg var store deler av befolkningen skeptisk til enhver form for sentralstyre, som i osmansk tid hadde vært dominert av korrupte embedsmenn.

Mellomkrigstiden var preget av ustabilitet, politiske intriger, konsolidering av staten, sentralisering, nasjonsbygging, og økt statlig kontroll over de trossamfunnene og sekularisering av samfunnet. På 1920-tallet var de sosioøkonomiske forholdene de vanskeligste i regionen, og Albania manglet det meste av den infrastruktur en uavhengig stat trenger, som veier, banker, havner, skoler, industri og sykehus. Et hovedanliggende var dessuten å sikre nasjonal kontroll over trossamfunnene, lære befolkningen å lese og å sikre grensene mot nabolandene.

I 1928 utropte regjeringslederen Zogu seg til konge og gikk på autoritært vis inn for å omdanne det fragmenterte, fattige landet til en moderne, sekularisert nasjonalstat, dels inspirert av Mustafa Kemal Ataturk i Tyrkia. Frem mot andre verdenskrig lyktes han delvis i å bygge en viss tillit til sentralregjeringen og tilhørighet til staten. Han fikk også stoppet landeveisrøveriet, bragt klanene i nord inn i økonomien og underlagt religiøse institusjoner og utenlandske skoler nasjonal kontroll.

Andre verdenskrig

Minnesmerke fra andre verdenskrig
Minnesmerke over falne partisaner fra Den annen verdenskrig. Voskopoja.
Minnesmerke fra andre verdenskrig
Av .
Lisens: fri
Leka Zog
Prins Leka - fotoutstilling utenfor mausoleet i Tirana, 2012.
Leka Zog
Av .
Lisens: fri

Ironisk nok var det Ahmet Zogus motstand mot den stadig sterkere italienske innflytelsen i Albania som til slutt fikk den italienske diktatoren Benito Mussolini til å invadere Albania i april 1939. Han gjorde landet til et italiensk protektorat og installerte en marionettregjering. Under italiensk okkupasjon ble store deler av Kosovo slått sammen med Albania som en italiensk vasallstat. Etter at Italia overga seg i 1943, tok nazistene over, inntil Enver Hoxhas partisaner drev de tyske styrkene ut av landet og tok makten i 1944.

Under krigen var Albania preget av et mangfold av væpnede albanske grupper som iblant koordinerte motstanden og iblant bekjempet hverandre. Disse gruppene var kommunistene, monarkistene (Legaliteti), lokale regjeringer som styrte på vegne av italienerne og nazistene, og ikke minst Den nasjonale fronten (Balli Kombëtar). Denne gruppen bestod av konservative, antikommunistiske nasjonalister i opposisjon til Ahmet Zogu og representerte den sosiale ordenen fra før krigen. Den støttet også opprettelsen av et Stor-Albania. I siste halvdel av krigen ble konflikten i Albania en del av krigen mellom de allierte og aksemaktene.

Kommunistisk styre 1944-1990

Albania (historie)

Under kommunistregimet ble det bygd mellom 500 000 og 700 000 bunkere som de på bildet, som skulle være tilfluktsrom for befolkningen under den varslede storkrigen. Bunkerne står nå igjen som et selsomt minnesmerke over Enver Hoxha og dominerer store områder i Albania.

Av /NTB Scanpix ※.

De albanske kommunistene hadde hatt minimal folkelig oppslutning i landet før maktovertagelsen og var i stor grad kommet til makten ved hjelp av jugoslaviske partisaner (geriljasoldater). I tillegg var konkurrerende grupper diskreditert og radbrukket etter borgerkrigen under andre verdenskrig. I 1944 var derfor Kommunistpartiet (senere Det albanske arbeiderparti) i en særstilling for å gjenoppbygge Albania som en uavhengig nasjonalstat.

Overgangen til kommunistisk diktatur skjedde raskere enn ellers i Øst-Europa. Ved hjelp av terror og summariske henrettelser av påståtte krigsforbrytere og «fiender av folket» sikret de nye myndighetene seg full kontroll. Politisk opposisjon ble umulig. Fengsler og tvangsarbeidsleire ble fylt med flere titusener politiske fanger. Et stort antall ble henrettet eller mistet livet under de elendige forholdene. De siste leirene ble stengt i 1990.

Folkerepublikk

statuer
Statuer fra kommunisttiden, bak kunstgalleriet i Tirana.
statuer
Av .
Lisens: fri

På tross av løfter om frie valg var det ved valgene i desember 1945 bare tillatt med lister fra den kommunistkontrollerte Demokratisk front. I januar 1946 ble Albania folkerepublikk, og det ble utarbeidet en grunnlov etter mønster fra Sovjetunionen og Jugoslavia. En vidtgående jordreform begynte i 1945, og deretter fulgte kollektiviseringen av jordbruket, som ble avsluttet i 1967. Industri og handel ble overtatt av staten i 1945–1946. Den første femårsplanen gjaldt for årene 1951–1955. Analfabetismen var stor i Albania før krigen. Etter krigen ble det satt i gang store utdanningsprogrammer. Det ble også satset mye på å utbygge helsevesenet. Elektrifisering og industrireising var høyt prioritert.

Å skape det sosialistiske «nye Albania» medførte også behov for å styrke det albanske folkets «monolittiske enhet», slik kommunistene så det. Det albanske kommunistregimet gikk lengre enn noe annet i å bekjempe religion, som i albansk nasjonalisme gjerne hadde blitt oppfattet som en kime til splid på grunn av religionsforskjellene i folket og de religiøse båndene de forskjellige kristne og muslimske trossamfunnene tradisjonelt hadde hatt til autoriteter og sentre utenfor landets grenser. Få år etter maktovertagelsen var de religiøse institusjonene deaktivert, og kommunistpropaganda innprentet i folket at de geistlige var antialbanske, reaksjonære og forræderske. Et dekret fra 1949 avkrevde alle trossamfunnene lojalitetserklæring til Partiet og Folkerepublikken, og mange geistlige ble forfulgt, internert eller drept.

Forholdet til Storbritannia var anstrengt etter en episode der britiske krigsskip i 1946 gikk på miner i Korfukanalen, som Albania hevdet var albansk farvann. Det kommunistiske Albania hadde i den første tiden et nært forhold til Jugoslavia. Jugoslaviske eksperter og finansiell støtte spilte en viktig rolle, og forholdet til Jugoslavia begynte å ligne på forholdet til Italia før krigen. Fra jugoslavisk hold var målet et stadig nærmere forhold, i retning av en union. De albanske kommunistene var splittet i dette spørsmålet.

I 1947 var forholdet mellom Albania og Jugoslavia i ferd med å bli anstrengt. Da var det alt etablert en tollunion og en rekke blandede selskaper i økonomien. Da bruddet mellom jugoslaviske statsministeren Josip Tito og den sovjetiske diktatoren Josef Stalin kom i 1948, var den albanske ledelsen rask til å bryte alle bånd med Jugoslavia. Kort tid etter inngikk Albania og Sovjetunionen en avtale som skulle sikre sovjetisk økonomisk og teknisk hjelp som erstatning for samarbeidet med Jugoslavia. Etter å ha vært jugoslavisk satellitt til 1948, fungerte Albania som sovjetisk satellitt til 1961. De albanske kommunistene som hadde vært for et samarbeid med Jugoslavia, med Koçi Xoxe i spissen, ble øyeblikkelig utrensket. I 1949 ble de henrettet for forræderi. Enver Hoxha satt igjen som den ubestridte leder.

Albania var med i Warszawapakten fra starten i 1955, og Sovjetunionen bygde ut Vlorë til en viktig flåtebase. Hoxha mislikte avstaliniseringen under Khrusjtsjov og den sovjetiske tilnærmingen til Tito fra 1955. I slutten av 1950-årene ble forholdet mellom Sovjetunionen og Albania stadig dårligere. På den 22. sovjetiske partikongressen i 1961 tok Khrusjtsjov avstand fra den albanske stalinismen. De diplomatiske forbindelsene ble brutt, sovjetiske eksperter ble hjemkalt og den økonomiske støtten opphørte. I 1968 gikk Albania formelt ut av Warszawapakten.

Samarbeid med Kina

interneringslandsby
Shtyllas, tidligere interneringslandsby. De albanske kommunismene straffet også familiemedlemmer av regimets fiender og intererte dem i spesielle landsbyer.
interneringslandsby
Av .
Lisens: fri

Forbindelsene mellom Albania og Kina hadde vært i vekst før dette. Vinteren 1960–1961 markerte bruddet mellom Hoxha og Nikita Khrusjtsjov og Albanias definitive tilbaketrekning fra sovjetsfæren. For å vise sin misnøye mot Albanias allianse med Kina, stanset Sovjetunionen kornleveransene. Til dette svarte Hoxha at albanerne heller ville spise gress enn å gi etter. Fra 1961 til 1978 var Albania avhengig av Kina, slik som det tidligere hadde vært av Jugoslavia og Sovjetunionen. Den kinesiske økonomiske støtten til Albania var imidlertid mindre enn den sovjetiske.

I striden med Moskva ble Albania et europeisk talerør for den kinesiske tolkningen av kommunismen. I denne tiden ble Albania betraktet som et mønsterland («kommunismens fyrtårn i Europa») av marxistisk-leninistiske grupperinger (maoister) i Vest-Europa. Men da Kina i 1970-årene normaliserte sitt forhold til USA, ble forholdet til Albania mer og mer anstrengt. Etter Mao Zedongs død i 1976 ble de økonomiske og militære forbindelsene brutt i 1978 (men ikke de diplomatiske). Etter bruddet mellom Tirana og Peking ble Albania en isolert stalinistisk bastion uten noen allierte i hele verden. I 1970-årene ble forbindelsene til Jugoslavia bedre, selv om det fortsatt var stor ideologisk uenighet. Situasjonen for den albanske minoriteten i Jugoslavia (Kosovo og Makedonia) gjorde også at det ikke ble noe nært forhold.

Utover 1960-tallet ble religionsforfølgelsene intensivert. Inspirert av Maos kulturrevolusjon startet de albanske kommunistene sin egen kulturrevolusjon i 1967, som blant annet innebar stengning av samtlige kirker og moskeer. De som ikke ble ødelagt, ble konvertert til sekulære formål. Talløse kulturskatter ble ødelagt. Albania ble erklært som verdens første ateistiske stat. Besittelse av religiøse bøker var forbudt, og geistlige måtte offentlig frasi seg sin tro. De som nektet, ble tvunget til «nyutdannelse», sendt i fengsel eller arbeidsleir. Kommunistregimet hadde anslagsvis 50 000 politiske fanger, fordelt på 23 fengsler og 48 interneringsleire.

Fra 1973 fokuserte regimet på utrenskning av ethvert element det anså som undergravende for kulturen og samfunnet, alt som ble stemplet som borgerlig, religiøst, liberalt, imperialistisk, fascistisk, føydalt eller bakstreversk. Grunnloven av 1976 definerte Albania som en sosialistisk folkerepublikk, og fra 1978 var landet så godt som fullstendig isolert økonomisk og politisk.

Enver Hoxha

Pyramiden i Tirana
Pyramiden i Tirana, opprinnelig tenkt som mausoleum for Enver Hoxha.
Pyramiden i Tirana
Av .
Lisens: fri
propaganda
Propaganda for «Enver» (Hoxha) fra kommunist-tiden.
propaganda
Av .
Lisens: fri

Fra 1960-årene ble personkulten omkring partilederen Enver Hoxha intensivert. Hoxha så stalinisme som uttrykk for albanske interesser. Denne tanken gjennomsyret hjemlig kulturpolitikk. Også forholdet til utenverdenen ble mer drevet frem av diktatorens tiltagende paranoia. Hoxhas styre var brutalt og totalitært, preget av puritanisme, konspirasjonsteorier, nepotisme og utopisme.

Den albanske kommunismen bygget på et trusselbilde om at nasjonen var under konstant angrep fra fiendtligsinnede naboland og forskjellige globale fiender. Skolelever hadde geriljatrening fra femtenårsalderen, og hundretusener av betongbunkere ble plassert rundt i landskapet. Jo mer albanernes levekår forverret seg som følge av isolasjonen, jo mer bygget partiet opp under følelsen av å være omgitt av fiender, for slik å styrke albansk enhet og oppslutning om partiet. Det ble også brukt for å rettferdiggjøre det allestedsnærværende nettverket av informanter for det fryktede sikkerhetspolitiet Sigurimi.

I 1981 døde brått Mehmet Shehu, som hadde vært statsminister siden 1954. Han var regnet som Hoxhas sannsynlige etterfølger. Offisielt begikk han selvmord, men etterpå beskyldte Hoxha ham for å ha vært spion for USA, Sovjetunionen og Jugoslavia. Deretter fulgte større utrenskninger hvor de fleste regjeringsmedlemmene ble skiftet ut. Det er blitt sett som en maktkamp om hvem som skulle etterfølge Hoxha.

Diktaturets fall

Albanske nasjonalister, Kosovo 1990

Albanske nasjonalister i Kosovo i 1990. Parallelt med den økonomiske krisen i 1980-årene vokste nasjonalismen i flere deler av det svært uensartede Jugoslavia. I 1990 opphevet Serbias president Milošević selvstyret for Kosovo (og Vojvodina), noe som førte til store uroligheter i Kosovo. Oppstanden ble slått ned militært, og i Serbia økte kravet om at den serbiske minoriteten i Kosovo måtte beskyttes og Kosovo fratas sitt selvstyre. Serbiske intellektuelle stod bak et «memorandum» i 1986, som krevde tiltak mot Kosovo-albanerne og større innflytelse for Serbia.

Av /NTB Scanpix ※.
Betongbunkere
Betongbunkere, her i nærheten av den greske grensen.
Betongbunkere
Av .
Lisens: fri

Da Hoxha døde i 1985, overtok Ramiz Alia, landets statsoverhode, ledelsen av kommunistpartiet (som egentlig het Arbeiderpartiet). Alia videreførte det stalinistiske systemet, men åpnet landet noe mer mot omverdenen. Utviklingen i Sovjetunionen under Gorbatsjov ble fordømt. Da de kommunistiske regimene i Øst-Europa falt i 1989, så det ut til at regimet i Tirana skulle klare seg. Men den økonomiske situasjonen var blitt svært vanskelig (Albania var Europas fattigste land), og omveltningene i Øst-Europa gjorde inntrykk. Spesielt gjaldt det den blodige slutten på Ceauşescus diktatur i Romania. Også den spente situasjonen i Kosovo, der det albanske flertallet ble undertrykt av serberne, men likevel reiste krav om politisk pluralisme, gjorde inntrykk på mange i Albania.

I denne situasjonen varslet Alia i januar 1990 forsiktige reformer, men ingen politisk pluralisme. I april kom mer radikale tiltak. Utenlandsreiser skulle bli tillatt. Det samme skulle religiøs virksomhet. Albania var interessert i å opprette diplomatiske forbindelser med USA og Sovjetunionen. Til og med Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble omtalt positivt.

I april 1990 brøt det ut streik på en stor fabrikk. I juli ble store demonstrasjoner slått ned i Tirana. Tusener av unge søkte tilflukt i vestlige ambassader. Etter hvert fikk mange av dem lov til å forlate landet. Det dempet spenningen for en tid.

I desember 1990 var det store studentdemonstrasjoner i Tirana. Politiets inngripen gjorde situasjonen enda mer spent. I et møte med studentrepresentanter 11. desember godtok Alia kravene om å tillate politiske partier, samtidig som det ble foretatt endringer i kommunistpartiets ledelse. Alt neste dag ble det første opposisjonspartiet, Det demokratiske partiet, grunnlagt. Et symbolsk uttrykk for kommunistregimets sammenbrudd var da demonstrerende folkemasser rev den store statuen av Enver Hoxha i sentrum av Tirana 20. februar 1991.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Albanske historiske dokumenter oversatt til engelsk
  • Abrahams, Fred C. (2015). Modern Albania: From Dictatorship to Democracy in Europe. New York University Press.
  • Gawrych, George. (2006). The crescent and the eagle: Ottoman rule, Islam and the Albanians, 1874–1913. London and New York: I. B. Taurus.
  • Lubonja, Fatos. (2014). The False Apocalypse: From Stalinism to Capitalism. Istros books.
  • Malcolm, Noel. (2015). Agents of Empire: Knights, Corsairs, Jesuits and Spies in the Sixteenth-Century Mediterranean World. Allen Lane.
  • Schwandner-Sievers, Stephanie og Bernd J. Fischer (red.). (2002). Albanian identities: myth and history. London: Hurst and Company.
  • Tomes, Jason. (2008). King Zog: Self-Made Monarch of Albania. The History Press Ltd.
  • Woodcock, Shannon. (2015). Life Is War: Surviving Dictatorship in Communist Albania. Hammeron Press.

Kommentarer (2)

skrev Bertil Knudsen

Under Annen verdenskrig står det “mariontteregjering” – skal være marionettregjering.Vennlig hilsenBertil Knudsen

svarte Cecilie Endresen

Takk for tipset, nå er det rettet! Vennlig hilsen Cecilie Endresen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg