(av codex), lov som samler rettsregler innen et mer omfattende rettsområde. En kodifikasjon kan være konservativ, den innskrenker seg i så fall vesentlig til å samle og ordne tidligere spredte rettsregler, eller reformativ (radikal) og innfører da ny rett i mer betydelig utstrekning. En kodifikasjon som omfatter hele eller en vesentlig del av de gjeldende rettsregler, blir i alminnelighet kalt en lovbok.

Eksempler på lovbøker i vår eldre rett har man i landskapslovene (f.eks. Gulatingsloven), Magnus Lagabøtes landslov (1274), Christian 4s Norske Lov (1604) og Christian 5s Norske Lov (1687).

Kjente utenlandske kodifikasjoner som har øvd vidtgående innflytelse på lovgivning og rettsutvikling i Europa og annensteds, er den franske Code Civil (1804), den tyske Borgerlige lovbok (1896) og den Sveitsiske sivillovbok (1907). Sverige har en lovbok fra 1734 som i nyere tid er blitt planmessig revidert og utbygd under hensyn til tidens behov; den omfatter, på samme måte som de gamle norske lovbøker, foruten privatretten også strafferett, prosess og annen offentlig rett.

Frem til grunnlovsreformen i 2014 påbød Grunnlovens § 94 at en ny «almindelig civil og kriminal Lovbog» foranstaltes utgitt på «første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing». Arbeidet ble tatt opp av en nedsatt lovkomité, først under ledelse av Christian Krohg, og etter hans død (1828) av Claus Winter Hjelm. En ny kriminallov ble utferdiget 1842, men det viste seg å overstige de krefter man dengang rådet over å få i stand en sivillovbok. Arbeidet ble foreløpig oppgitt 1845, og det ble i årene fremover etter hvert en fremherskende oppfatning at lovbøker i likhet med den tyske og den franske neppe ville være noen ubetinget vinning under norske forhold. En fremtredende representant for dette syn på 1900-tallet var Fredrik Stang d.y. At man stilte seg tvilende overfor tanken om en fullstendig lovbok, hindret imidlertid ikke at lovverket i dette tidsrom ble modernisert og utbygd gjennom stykkevis kodifikasjon, bl.a. av reglene om kjøp av løsøre (24. mai 1907, ny lov av 13. mai 1988), sivilprosessen (13. aug. 1915, ny lov av 2005), vergemålslovgivningen (22. april 1927) og reglene om gjeldsbrev (17. feb. 1939).

Tanken om å søke utarbeidet en alminnelig sivillovbok, slik som forutsatt i Grunnloven, ble 1949 tatt opp av Stortinget, og 1953 ble det nedsatt en kodifikasjonskomité (Sivillovbokutvalget), hvis arbeid har ført til en rekke enkeltstående lover på tingsrettens område, bl.a. om sameie (18. juni 1965), pant (8. feb. 1980) og kjøp av fast eiendom (3. juli 1992). Sivillovbokutvalget ble nedlagt 1999.

I forbindelse med grunnlovsreformen i anledning Grunnlovens 200-års jubileum i 2014 ble bestemmelsen om en norsk sivillovbok (tidligere Grunnloven § 94) opphevet fordi den ble vurdert å være uten betydning i dagens samfunn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.