Eyjafjallajökull på Island, utbrudd i 2010
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Vulkan er en åpning i jordskorpen hvor magma og gass transporteres opp i dagen fra Jordens indre, eller fra andre planeters indre. Magma er smeltet materiale som blir til en bergart når det størkner. Begrepet vulkan omfatter også fjellet som dannes rundt åpningen.

Faktaboks

Uttale

vulk'an

Etymologi
etter den romerske ildguden Vulcanus

Magma som renner ut på overflaten kalles lava. Hendelser der lava og annet materiale strømmer ut fra vulkanen kalles for utbrudd. Vulkanutbrudd ligner ofte en eksplosjon, fordi store mengder gass brått frigjøres fra lavaen idet den når overflaten og trykket faller. Vulkaner kan bestå av én eller flere utbruddsåpninger. Åpningen får oftest en gryte- eller traktform og kalles krater.

Størknet lava og annet materiale fra utbruddene bygger opp vulkanfjellet rundt krateret. Hvordan utbruddene forløper, og formen på vulkanen som bygges opp, kommer an på lavaens egenskaper. Både lavaens kjemiske sammensetning, og mengden og typen av gasser som er løst i lavaen, er av betydning.

For å lese mer om frembrudd og avsetning av andre materialer enn magma, som ligner på egentlige vulkaner, se slamvulkan.

Utbredelse

Vulkan

Vulkan. Jordens vulkanske områder (markert med oransje). De tynne linjene markerer plategrenser med hyppig vulkanisme (spredningsrygger), blant annet Atlanterhavsryggen. De bredere båndene viser vulkanisme over subduksjonssoner, blant annet Andesfjellene.

Av /Store norske leksikon ※.

Vulkaner finnes særlig langs plategrenser. Utbredelsen av vulkanene ligner derfor utbredelsen av jordskjelv (se kart under jordskjelv). For divergerende plategrenser, for eksempel Atlanterhavsryggen, er det generelt undersjøisk vulkanisme. Langs konvergerende plategrenser, typiske for kystområdene langs Stillehavsregionen (se platetektonikk), er det rekker av vulkaner over subduksjonssoner. Disse kalles gjerne magmatiske eller vulkanske øybuer. Øybuevulkanisme er relatert til oppsmelting over den nedsynkende platen. Langs transforme plategrenser er det også noe vulkanisme der magma finner veien til overflaten langs forkastninger, men ikke i samme grad som langs spredningsrygger.

Vulkaner finnes også forbundet med kontinentale rifter, som Rift Valley i Afrika og i karbon-perm-tiden i den nå inaktive Osloriften. Videre forekommer de over varmeflekker eller 'hotspots' der søyler av varm mantel stiger opp mot jordskorpen og danner smelter. Eksempler på det siste er Hawaii, Kanariøyene, Azorene og Galapagos. Hotspot-relatert vulkanisme gir ofte rekker av utdødde vulkaner med en eller noen få aktive vulkaner i den ene enden. Årsaken er at en hotspot er relativt stabil, mens platen over, hvor vulkanene sitter, beveger seg over tid. Hotspot-vulkanisme er ikke forbundet med stor jordskjelvaktivitet.

De forskjellige områdene og plategrensene har sine karakteristiske typer av lavaer, og disse kan dateres til tilsvarende områder langt tilbake i Jordens geologiske historie. Vulkaner langs divergente plategrenser og hotspots er for eksempel basaltiske, lavaene i Andesfjellkjeden (subduksjonsrelatert) er gjerne andesittiske, mens øybuevulkanisme generelt varierer fra basaltisk til granittisk (ryolitt). Lavatypen avhenger av både smelteprosessen og hva som smelter (om smelten dannes i eller under jordskorpen), og av hva som skjer med smelten (magmaet) fra den dannes til den strømmer ut på overflaten og blir til lava.

Typer

Skjoldvulkaner

Skjoldvulkaner er flate, men meget store vulkaner som er bygd opp av lettflytende basaltisk lava. Et eksempel er Mauna Loa på Hawaii, der flere vulkaner bygger opp et skjold med diameter på 100 kilometer. Det reiser seg mer enn 4000 meter over havflaten og 10 000 meter over den omgivende havbunnen.

Tefravulkaner

Tefravulkaner er bygd opp av vulkansk fragmentmateriale (tefra), som er slynget ut ved eksplosive utbrudd av surere og mer seigtflytende og gassholdige lavaer, og avsatt nær utbruddsåpningen. Slike vulkaner er gjerne ganske små, med svært bratte sider (30–40° helning). Eksempler er HverfjallIsland og Paricutín i Mexico.

Stratovulkaner (blandingsvulkaner)

Stratovulkaner (blandingsvulkaner) er bygd opp av vekslende lag av lava og tefra, vanligvis gjennomsatt av eruptivganger. De har ofte utpreget kjegleform. Helningen er avhengig av forholdet mellom lava- og tefrautbrudd, men er alltid brattere enn ved skjoldvulkaner. De fleste kjente vulkanene, som Fuji-san (Fujiyama) i Japan, og Etna i Italia er av denne typen.

Spaltevulkaner

Laki

En liten del av kraterrekken som ble dannet i forbindelse med Laki-utbruddet. De små vulkanene ligger langs et sprekkesystem som har ført magmaet til overflaten.

Laki
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Spaltevulkaner har utbrudd langs en spalte eller sprekk i jordskorpen. De gir ofte enorme masser av tyntflytende basaltisk lava under utbruddene. Et eksempel er Laki på Island. Under det store utbruddet her i 1783 rant det ut cirka 14 kubikkilometer basaltisk lava fra omkring 130 vulkankjegler som lå langs en 32 kilometer lang linje.

Andre

I enkelte tilfeller er utbruddene helt eksplosive, og det dannes ikke noen vulkan i vanlig topografisk forstand, bare et stort eksplosjonskrater. Man kan også få større ringformede innsynkninger, kalderaer, ved sammensynkninger av magmakammere under vulkanen.

Utbrudd

Vulkan

Grímsvötn-utbruddet gjennom isbreen Vatnajökull, Island, 1996.

Av /NTB Scanpix ※.

Ved vulkanutbrudd er ofte glødende lava det mest iøynefallende produktet, men også store mengder gass og pyroklastisk materiale (faste partikler) kan støtes ut.

Lava

Den aller vanligste typen lava på Jorden er basalt, som i sammensetning tilsvarer dypbergarten gabbro. Basalten danner kilometertykke, vidstrakte (1000–300 000 kvadratkilometer) opphopninger på landområdene (platåbasalter) over store deler av Sør-Afrika (Karoo-provinsen), India (Deccan-platået), Nord-Amerika (Columbia River-platået) og Paraná i Brasil. Basaltisk lava danner også bunnen av Jordens store havområder og blir til ved vulkansk virksomhet både langs riftene i midthavsryggene og inne på havbunnsplatene, for eksempel i Hawaiis skjoldvulkaner. Langs stillehavskysten av Sør-Amerika og over andre subduksjonssoner ligger en kjede av vulkaner som produserer litt mer silisiumholdig lava (andesitt). Lavaer med silisiumrike, granittiske sammensetninger, for eksempel ryolitt, er mindre vanlige og helst knyttet til svært eksplosiv vulkanisme. Mer sjeldent opptrer også magmatiske natrokarbonatitter som er særlig kjent fra vulkanen Ol Doinyo Lengai i Tanzania, Øst-Afrika, der det var utbrudd blant annet i 2004 og 2006. Den svært lettflytende lavaen herfra er først svart, men reagerer i løpet av noen timer med luften og blir hvit.

Pyroklastisk materiale

De faste fragmentene som slynges ut, kalles gjerne pyroklaster og består hovedsakelig av fersk lava. Materialet deles inn etter størrelse; blokker eller bomber (over 6 centimeter), lapilli (4–32 millimeter) og aske (under 4 millimeter). En del av disse klastene var smeltet da de ble kastet ut, men størknet i luften. Bombene har gjerne en vridd form som viser at de var plastiske og fikk sin form ved rotasjon i luften.

Aske

Vulkanen Sarysjev nordøst for Japan, fotografert fra Den internasjonale romstasjonen 12. juni 2009. Bildet er tatt i en tidlig fase av utbruddet.

.
Lisens: fri

Ved store utbrudd blir aske ført høyt opp i stratosfæren, noe som kan gi en sterk rød solnedgang over hele Jorden. Vulkansk aske kan transporteres i store mengder og over store avstander. I Norge er det funnet askenedfall fra en rekke av de store utbruddene på Island. Blant annet finnes et lag kalt veddeaske (navn etter et sted på Sula ved Ålesund) i bunnsedimentene i noen innsjøer. Det skriver seg fra et stort vulkanutbrudd på Island for omkring 12 000 år siden og er et viktig referanselag i kjerneprøver av sedimenter i havet, jord- og innsjøsedimenter i det nordlige Atlanterhavet og i iskjerner boret ut fra Grønlandsisen.

Asken avsettes i tykke lag nær vulkanen og danner porøse bergarter som kalles tuff. Blandinger av varme gasser, aske og større partikler kan bevege seg meget raskt nedover fjellsidene og er kjent som nuées ardentes. Bergarten som avsettes der strømmen stanser opp og kjølner, kalles ignimbritt («sveisetuff»).

Gass

Vulkanske gasser er flyktige forbindelser som inntil utbruddet var løst i magmaet. 90 prosent av utslippene består av vanndamp (H2O); ellers er det mest karbondioksid (CO2), svoveldioksid (SO2), hydrogensulfid (H2S), hydrogenklorid (HCl), nitrogen (N2) og fluorgasser.

En stor del av gassene unnviker fra lavaen i utbruddsøyeblikket og er årsak til mye av den eksplosive karakter og de store askeskyene som er et karakteristisk trekk ved de fleste vulkanutbrudd.

Hvileperioder

Også i tiden mellom utbruddene kan det komme ut betydelige gassmengder fra vulkaner. Når den vulkanske virksomheten avtar, er gassutstrømningen gjerne det siste stadium, og vulkaner som har lange pauser mellom utbruddene, har gjerne en kontinuerlig utstrømning av gass.

Fra vulkanen Etna siver det for eksempel årlig ut rundt 25 millioner tonn CO2 i de rolige periodene mellom utbruddene. Gass kan også komme ut av sprekker, ofte langt fra selve vulkanen, i fumaroler (dampkilder), sulfater (fumaroler som avgir særlig mye svovelholdige gasser) og mofetter (vesentlig av karbondioksid). Utstrømningene kan fortsette kontinuerlig i titusener av år.

Mineraler

Ved kondensasjon avsettes i slike områder en hel del mineraler, fordi fumarolgassene foruten vanndamp også inneholder metaller (jern, bly, kobber med flere) bundet til fluor, klor eller svovel. Omkring utløpsstedene og langs sprekker i berggrunnen kan det avsettes sublimater av hematitt, galenitt, sfaleritt og salmiakk, på sine steder også borholdige mineraler og ved solfatarene gips og svovel), ofte i meget store mengder.

Varme kilder

Vulkanske områder har varmt grunnvann, som ofte er så nær kokepunktet at man får mer eller mindre periodiske utbrudd av vann og vanndamp, se geysir.

Katastrofer

Vulkan

Snitt gjennom vulkanen Vesuv og dens underlag. Magma har brutt seg opp gjennom lag fra de geologiske periodene trias, kritt og tertiær.

Av /Store norske leksikon ※.

På grunn av de voldsomme og ofte katastrofale utbruddene har vulkaner vært gjenstand for mye overtro (gudenes smie, nedgangen til helvete og lignende). Den første egentlige beskrivelse av et vulkanutbrudd ble gitt av Plinius den yngre, som beskrev Vesuvs utbrudd i 79 evt., da blant annet byene Pompeii og Herculaneum ble ødelagt.

Vulkanutbrudd har ført til mange store katastrofer. Mennesker blir som regel ikke drept av selve lavaen, for den renner så langsomt at befolkningen i de truede områdene vanligvis kan rømme, og skadene blir derfor hovedsakelig av materiell art. Den største faren er knyttet til pyroklastiske strømmer og sekundærvirkninger som jordskjelv (som nesten alltid følger vulkanske utbrudd), flom, skred og slamstrømmer, som oppstår på grunn av oppdemte elver, voldsomme regnskyll eller smelting av is og snø. I Pompeii skyldtes katastrofen aske- og lapilliregn, til dels også giftige gasser, mens Herculaneum først ble begravd av en tynn, glødende pyroklastisk strøm, og senere av slamstrømmer i til sammen opptil 20 meters tykkelse.

På Island er det store ødeleggelser forårsaket av askefall som ødelegger beitet, slik at dyrene dør; i tidligere tider førte dette ofte til hungersnød. En femtedel av Islands befolkning omkom som følge av Laki-utbruddet i 1783 og hungersnøden etterpå. En spesiell islandsk type utbruddskatastrofe er jøkulhlaup, en voldsom flom som skyldes vulkanske utbrudd under isbreer. Tamboras (Indonesia) utbrudd i 1815 er det største kjente vulkanutbrudd i historisk tid. Omkring 10 000 mennesker omkom som direkte følge av utbruddet, mens om lag 80 000 døde av sult og sykdommer senere. Av andre katastrofer i vår tid kan nevnes Krakataus (Indonesia) utbrudd i 1883, da en 20 meter høy flodbølge tok livet av minst 36 000 mennesker på de omliggende øyene, og utbruddet på Montagne PeléeMartinique i 1902, hvor rundt 30 000 mennesker ble drept i løpet av noen få minutter av en pyroklastisk strøm.

Tykke avleiringer av vulkansk aske og pyroklastiske strømmer i relativt unge geologiske avleiringer forteller om vulkanske katastrofer av langt større omfang enn man kjenner fra menneskenes historie. Slike supervulkanske utbrudd kan inntreffe igjen. Man frykter for eksempel at det kan komme slike utbrudd i Yellowstone-området i USA, ved Napoli i Italia og flere andre steder der man i den geologiske lagrekken har tegn på tidligere meget store vulkankatastrofer.

Varsling av vulkanutbrudd

Selv om varsling av vulkanutbrudd medfører stor usikkerhet er det en rekke tegn som indikerer et mulig utbrudd i nær fremtid. Økt seismisk aktivitet med hyppige små jordskjelv går som regel forut for et utbrudd. Denne seismiske aktiviteten henger sammen med bevegelse av magma (steinsmelte) i undergrunnen, noe som igjen gjerne fører til både forkastningsaktivitet og små endringer i overflaten. Som oftest løftes overflaten av trykket fra magma som presser seg oppover. Selv endringer på centimeter- eller millimeterskala kan detekteres fra satellittobservasjoner og varsle om nært forestående utbrudd.

Videre øker som regel temperaturen i undergrunnen ved at magma stiger opp til grunne nivå. Det kan føre til endringer i grunnvannsnivået, grunnvannstemperatur målt i brønner og endring i eventuelle varme kilders temperatur og oppførsel. Som nevnt over er vulkanisme forbundet med gasser som kan unslippe til overflaten langs sprekker. En økning i gassutslipp er vanlig forut for vulkanutbrudd. Det kan også oppstå endringer i massebevegelse i området, med hyppige ras og skred som indikasjoner på forestående vulkansk aktivitet. Det henger først og fremst sammen med den økte seismiske aktiviteten.

Historiske data fra vulkanske områder viser også gjerne en regelmessighet i utbrudd, og slik regelmessighet, om den er til stede, vil kunne hjelpe med å beregne sannsynligheten for utbrudd. Alle disse kriteriene brukes sammen for å forutsi vulkanutbrudd, og det er mange eksempler på at dette er til hjelp. Et eksempel er vulkanismen på Grindavik på Island som startet i november 2023. Den forutgående aktiviteten ble nøye monitorert og utbruddet ble varslet flere uker i forveien. Det var en markert økning i jordskjelv, grunnen løftet seg og sprekker åpnet seg før magmaet nådde overflaten som lava.

Energi

Den energi som utløses i vulkaner, kommer til dels fra mekanisk bevegelse og oppsamlet gass, men hovedsakelig fra radioaktiviteten i jordskorpens øvre del. De radioaktive grunnstoffene som gir denne energien, er kalium, uran og thorium. Det er gjort en rekke forsøk på å utnytte den vulkanske energien, særlig i de perifere deler av vulkanske områder, hvor man kan tappe ut gasser og varmt vann (se geotermisk energi). Dette blir gjort på Island og New Zealand, som har en betydelig elektrisitets- og varmtvannsproduksjon fra varme kilder i vulkanske strøk.

Norge

Vulkanutbrudd, Beerenberg på Jan Mayen i 1985
Jan Mayen er det eneste området i Norge som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istiden. Den snødekte vulkanen Beerenberg er fremdeles aktiv og er verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en stratovulkan og har hatt seks utbrudd siden 1732. Bildet er fra utbruddet i 1985. Fremdeles stiger det opp damp både fra hovedkrateret og fra enkelte andre steder på øya.
Vulkanutbrudd, Beerenberg på Jan Mayen i 1985
Av /Norsk polarinstitutt.

I Fastlands-Norge er det ingen aktive vulkaner, men Beerenberg (Europas tredje største vulkan) på Jan Mayen hadde et stort utbrudd i 1970 og et mindre i 1985. Bouvetøya og Peter I Øy i Antarktis har utdødde vulkaner som har vært aktive i ganske ny tid, og nylig utdødde vulkaner finner man også på Spitsbergen.

I tidligere geologiske perioder har man imidlertid mange spor av vulkaner i Norge. Fra prekambrium (eldre enn 542 millioner år) kjenner vi lavaer fra Telemark, Trysil og Finnmark. Under den kaledonske fjellkjedefolding var det mange vulkaner, særlig i det området som ga bergartene i Trondheimsfeltet og også ellers i fjellkjeden. Man kjenner også vulkanske askelag fra ordovicium utbredt over hele Skandinavia og Østersjøområdet.

I sen karbon og perm var Oslofeltet et innsynkningsområde; her er lavaer av samme type som de som karakteriserer de moderne riftene for eksempel i Øst-Afrika. Lavastrømmer på til sammen flere kilometers tykkelse dekket landskapet den gang, og vi finner rester av dypereliggende intrusjoner og kanskje også tilførselskanalene til en rekke skjoldvulkaner (Tofteholmen, Ullernåsen, Brandbukampen). Det var også flere store kalderaer (Bærumskalderaen, nord for Kolsås, ved Glitrevatnet nord for Drammen og i Vestfold). Disse kan ha blitt dannet under enorme vulkanske utbrudd (se supervulkan). Man har også spor av rene eksplosjonskratere og ignimbritter.

Etter perm har det vært svært lite vulkansk virksomhet i Norge. I forbindelse med sprekkesoner var det imidlertid vulkansk virksomhet i den norske delen av Nordsjøen i tidlig tertiær (eocen). Aske fra disse vulkanene finner man i tertiære lag i Danmark og Nordsjøen. En 40–50 kilometer vid, nå undersjøisk kaldera på Vøringplatået, 300 kilometer vest for Bodø, antas å ha vært knyttet til en supervulkan under dannelsen av Thuleprovinsens flombasalter i det nordatlantiske området for omkring 50–55 millioner år siden.

Vulkaner utenfor Jorden

Månen er de store «havområdene» (marene) oppbygd av basaltisk lava som ble dannet for 3,5–3 milliarder år siden, men den vulkanske aktiviteten døde deretter ut. På Mars har marelignende flate områder med antatt basalt trolig samme alder som marene på Månen. Men i tillegg er det på Mars nær 20 navngitte vulkaner hvorav den største er skjoldvulkanen Olympus Mons som reiser seg hele 25 kilometer over omgivelsene og er den største i hele solsystemet. Den og noen andre store skjoldvulkaner synes hovedsakelig å ha blitt dannet for mellom én og to milliarder år siden. De aller yngste lavastrømmene ved Olympus Mons kan ha blitt til så sent som for 20–200 millioner år tilbake, men siden da har det ikke vært noen vulkansk virksomhet på Mars. Venus viser spor etter flere vulkaner enn noe annet himmellegemene i solsystemet. Her er 1600 større vulkaner og en mengde mindre topografiske trekk som viser til tidligere vulkansk virksomhet. Men man har ikke hittil sett noe som tyder på aktiv vulkanisme i dag. Jupiters måne Io er det vulkansk mest aktive himmellegemet i solsystemet, og fra satellitter er det tatt glimrende bilder av vulkanske utbrudd. Overflaten fornyes stadig med lavastrømmer som dels består av silikatsmelter og dels av flytende svovel.

Et utvalg kjente vulkaner

Etna
Etna i utbrudd. Fotografert fra den internasjonale romstasjonen ISS 30. oktober 2002.
Av .
Lisens: CC BY NC 3.0
Vulkan
Aconcagua, Argentina Jordens høyeste (6959 meter over havet); utdødd
Ararat, Tyrkia Ingen utbrudd i historisk tid
Beerenberg, Norge (Jan Mayen) Jordens nordligste aktive; siste utbrudd i 1970–1971 og 1985
Etna, Italia (Sicilia) Hyppige utbrudd, blant annet kraftige utbrudd i 1991–1993 og 1998
Fuji-san (Fujiyama), Japan (Honshu) Klassisk stratovulkan, Japans høyeste fjell (3776 meter over havet). Siste utbrudd i 1707–1708
Hekla, Island Utbrudd i 1980, 1991 og 2000
Eldfeld, Island (Heimaey) Utbrudd i 1973
Kilauea, Hawaii En av verdens mest aktive vulkaner; sammenhengende utbrudd siden 1983.
Kilimanjaro, Tanzania Afrikas høyeste fjell (5895 meter over havet). Ingen utbrudd i historisk tid.
Krakatau, Indonesia Eksploderte i 1883, et av de kraftigste utbruddene i historisk tid. Utløste en flodbølge som tok livet av rundt 36 000 mennesker. Hyppige mindre utbrudd etter 1927
Laki, Island Vulkanrekke, cirka 130 vulkankjegler. Største lavautbrudd i historisk tid (1783). Rundt 10 500 mennesker omkom på grunn av sult
Mauna Loa, Hawaii Jordens største aktive vulkan (4169 meter over havet)
Mont Pelée, Martinique Utbrudd i 1902, rundt 30 000 mennesker omkom
Mount Erebus, Antarktis (Ross Island) Jordens sørligste aktive vulkan, kontinuerlig aktivitet siden 1972
Mount St. Helens, USA Stort utbrudd i 1980, 57 mennesker omkom
Pinatubo, Filippinene (Luzon) Flere utbrudd i 1991. Meget store gass-/støvmengder ble slynget ut i atmosfæren. Rundt 700 mennesker omkom; 300 000 ble evakuert. Kraftigste utbrudd på 500 år
Thira (Santorini), Hellas Største eksplosjon i historisk tid (omkring 1500 fvt.)
Soufrière, Montserrat Første utbrudd på flere hundre år i 1995. Stadige utbrudd har senere ført til evakuering av de fleste innbyggerne
Surtsey, Island Vulkanøy, dukket opp av havet under et utbrudd i 1963–1967
Vesuv, Italia Under utbrudd i år 79 ble byene Pompeii og Herculaneum begravd. Siste utbrudd i 1913–1944

Et utvalg store vulkanutbrudd de siste 10 000 år

Utbrudd med vulkansk eksplosivitetsindeks (VEI) større enn, eller lik 5 og/eller utbrudd med lava- eller tefravolumer større enn, eller lik 1 km³ (merket *).

Europa

Vulkan Område Årstall VEI 1) Type
Thíra (Santorini) Hellas 1650 fvt. 6 Skjoldvulkan
Ljosufjöll Island 7050 fvt. 2* Spaltevulkan
Brennisteinsfjöll Island 2660 fvt. 0* Kraterrekke
Grímsnes Island 4270 fvt. 3* Kraterrekke
Prestahnúkur Island 7550 fvt. 0* Subglasial
Katla Island 934 4* Subglasial
Hekla Island 1104 5 Stratovulkan
Hekla Island 1766 4* Stratovulkan
Grímsvötn Island 1783 4* Caldera
Bardarbunga Island 900? 4* Stratovulkan
Bardarbunga Island 1477 5?* Stratovulkan
Fremrinamur Island 1850? fvt. * Stratovulkan
Krafla Island 50? 2* Caldera
Öræfajökull Island 1362 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 5960 fvt. 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 3580 fvv. 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 79 6 Stratovulkan
Etna Italia 1500 fvt. 5? Skjoldvulkan
Lanzarote Kanariøyene 1730 3* Spaltevulkan
Agua de Pau Sao Miguel 2985? fvt. 5 Stratovulkan
Furnas Sao Miguel 950? fvt. 5 Stratovulkan

Polynesia

Vulkan Område Årstall VEI 1) Type
Rangitoto New Zealand 1350 * Vulkanfelt
Okataina New Zealand 6580 fvt. 6 Vulkanfelt
Okataina New Zealand 300 fvt. 0* Vulkanfelt
Okataina New Zealand 1180 5 Vulkanfelt
Taupo New Zealand 1600 fvt. 6 Vulkanfelt
Tongariro New Zealand 550 fvt. * Stratovulkaner
Raoul Kermadec, Island 210 fvt. 6 Stratovulkan
Savaii Samoa 1725 * Skjoldvulkan
Savaii Samoa 1905 * Skjoldvulkan
Long Island Ny-Guinea 1660 6 Sammensatt type
Pago New Britain 1350 fvt. 6? Caldera
Rabaul New Britain 540 6 Pyroklastisk skjoldvulkan
Billy Mitchell Bougainville 1580 6 Pyroklastisk skjoldvulkan
Ambrym Vanuatu 50 6+ Stratovulkan
Kuwae Vanuatu 1452 6 Caldera

Asia

Vulkan Område Årstall VEI 1) Type
Krakatau Indonesia 1883 6 Caldera
Galunggung Indonesia 1822 5 Stratovulkan
Kelut Indonesia 1586 5? Stratovulkan
Raung Indonesia 1593 5? Stratovulkan
Tambora Indonesia 1815 7 Stratovulkan
Tongkoko Indonesia 1680 5? Stratovulkan
Awu Sangihe 1640 5 Stratovulkan
Gamkonora Halmahera 1673 5? Stratovulkan
Pinatubo Filippinene 1991 5 Stratovulkan
Iriomotejima Japan 1924 4?* Undersjøisk
Kakai Japan 4350 fvt. 7 Caldera
Sakurajima Japan 1779 4* Stratovulkan
Sakurajima Japan 1914 4* Stratovulkan
Fuji-san Japan 8540 fvt. * Stratovulkan
Fuji-san Japan 1707 5 Stratovulkan
Asama-yama Japan 1108 5 Kompleks type
Haruna Japan 550 5 Stratovulkan
Numazawa Japan 3040? fvt. 5? Skjoldvulkan
Hijiori Japan 8300 fvt. 5 Caldera
Towada Japan 915 5 Stratovulkan
Shiniwojima Japan 1914 3* Caldera
Komagatake Japan 1640 5 Stratovulkan
Usu Japan 1663 5 Stratovulkan
Shikotsu Japan 1667 5 Caldera
Shikotsu Japan 1739 5 Caldera
Mashu Japan 970 5 Caldera
Chikurachki Kurilene 1853 5? Stratovulkan
Pauzjetka Kamtsjatka 200 * Calderas
Zjeltovtsy Kamtsjatka 7050 fvt. 5 Stratovulkan
Sjtjubelja Sobka Kamtsjatka 1907 5 Skjoldvulkan
Opala Kamtsjatka 430? 5 Caldera
Karymskij Kamtsjatka 5700 fvt. 6? Stratovulkan
Krasjeninnikov Kamtsjatka. 6000 fvt. * Caldera
Kizimen Kamtsjatka 5300 fvt. 5 Stratovulkan
Tolbatsjik Kamtsjatka 1975 4* Skjoldvulkan
Bezymjannyj Kamtsjatka 1955 5 Stratovulkan
Sjevelutsj Kamtsjatka 1854 5 Stratovulkan
Hangar Kamtsjatka 5040 fvt. 5 Stratovulkan
Wudalianchi Kina 1719 3* Vulkansk felt
Baitoushan Kina 1054 7 Stratovulkan
Ulreung Korea 7350 fvt. 6 Stratovulkan
Soufrière Montserrat Fra siste halvdel av 1990-årene 4 Stratovulkan

Nord-Amerika

Mt Garibaldi
Mount Garibaldi, British Columbia, Canada.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Vulkan Område Årstall VEI1 Type
Okmok Alaska 450 fvt. 6? Stratovulkan
Makushin Alaska 4165 fvt. 5 Stratovulkan
Akutin Alaska 3250 fvt. 5 Stratovulkan
Westdahl Alaska 1795 4* Stratovulkan
Fisher Alaska 7170 fvt. 6? Stratovulkan
Dana Alaska 1890 fvt. 5 Stratovulkan
Veniaminof Alaska 1750 fvt. 6 Stratovulkan
Black Peak Alaska 2920 fvt. 6 Stratovulkan
Aniakchak Alaska 1450 5? Caldera
Yantarni Alaska 800 fvt. 5 Stratovulkan
Novarupta Alaska 1912 6 Caldera
Kaguyak Alaska 325? 6 Stratovulkan
Bona-Churchill Alaska 700 6 Stratovulkaner
Mount St. Helens Washington 1482 5 Stratovulkan
Mount St. Helens Washington 1800 5 Stratovulkan
Mount St. Helens Washington 1980 5 Stratovulkan
Crater Lake Oregon 4895 fvt. 7 Caldera
Medicine Lake California 1075 3?* Skjoldvulkan
Craters of the Moon Idaho 126 fvt. * Tefravulkan
Wapi Lava Field Idaho 300 fvt. 2?* Skjoldvulkan
Zuni-Bandera New Mexico 1115 fvt. * Vulkansk felt
Garibaldi British Columbia 8055 fvt. 3?* Stratovulkan
Meager British Columbia 400 fvt. 5? Stratovulkan
Ceboruco Mexico 950? 5 Stratovulkan
Ceboruco Mexico 1870 3* Stratovulkan
Michoacan-Guanajuato Mexico 1759 * Tefravulkaner
Michoacan-Guanajuato Mexico 1943 * Tefravulkaner
Chichinautzin Mexico 85 fvt. 2?* Vulkansk felt
El Chichon Mexico 1982 5 Lavadom

Mellom- og Sør-Amerika

Vulkan Område Årstall VEI 1) Type
Santa Maria Guatemala 1902 6? Stratovulkan
Ilopango El Salvador 260 6 Caldera
Cosiguina Nicaragua 1835 5 Stratovulkan
Masaya Nicaragua 4550 fvt. 5 Caldera
Cerro Bravo Columbia 1310 4* Stratovulkan
Soche Ecuador 7720 fvt. 5? Stratovulkan
Cuicocha Ecuador 1150 fvt. 5 Caldera
Chacana Ecuador 1760 0* Caldera
Huaynaputina Peru 1600 6? Stratovulkan
Cerro Azul Chile 1846 2* Stratovulkan
Cerro Azul Chile 1916 5* Stratovulkan
Llaima Chile 6880 fvt. 5 Stratovulkan
Sollipulli Chile 920 fvt. 5+ Caldera
Villarrica Chile 1810 fvt. 5 Stratovulkan
Cerro Hudson Chile 1991 5 Stratovulkan

1) VEI = Volcanic Explosivity Index (vulkansk eksplosivitetsindeks)

Vulkansk eksplosivitetsindeks (volcanic explosivity index, VEI)

VEI Beskrivelse Aske/røyksøyle Volum (lava, tefra) Klassifikasjon Hyppighet Eksempel
0 ikke-eksplosiv <100 meter 1000 m³ Hawaiisk daglig Kilauea
1 mild 100–1000 meter 10 000 m³ Haw./Strombolisk daglig Stromboli
2 eksplosiv 1–5 kilometer 1 000 000 m³ Strom./Vulcanisk ukentlig Galeras, 1992
3 voldsom 3–15 kilometer 10 000 000 m³ Vulcanisk årlig Ruiz, 1985
4 kataklysmisk 10–25 kilometer 100 000 000 m³ Vulc./Plinisk 10-talls år Galunggung, 1982
5 paroksysmal >25 kilometer 1 km³ Plinisk 100-talls år St. Helens, 1981
6 kolossal >25 kilometer 10 km³ Plin./Ultraplinisk 100-talls år Krakatau, 1883
7 super-kolossal >25 kilometer 100 km³ Ultraplinisk 1000-talls år Tambora, 1815
8 mega-kolossal >25 kilometer 1000 km³ Ultraplinisk 10 000-talls år Yellowstone, 2 Ma

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg