Utvinning av kull fra karbontiden. Bildet viser utvinning av brunkull fra det dypeste av lagene fra karbon i gruven Garzweiler II, som ligger i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Slik åpen gruvedrift kalles dagbrudd.
Karbon er en periode i geologisk tidsregning, om lag 359 til 299 millioner år tilbake i tid. Den har fått navn etter store forekomster av grunnstoffet karbon i form av steinkull i lagene fra karbontiden.
karbontiden
En av de viktige hendelsene i livets utvikling i karbon var at de første krypdyrene oppsto.
Karbon kommer etter devon, og før perm. Alle disse periodene er del av æraen paleozoikum.
Perioden karbon deles inn i to epoker som kalles mississippi (359–323 millioner år tilbake) og pennsylvania (323–299 millioner år tilbake) etter USAs delstater Mississippi og Pennsylvania.
Den nålevende plantearten skogsnelle, Equisetum sylvaticum. Slektninger av dagens snelleplanter dannet skoger av kjempetrær i karbon.
Karbontiden var preget av store forandringer i geografien på Jorden. Landmassene var stort sett samlet i et sørlig kjempekontinent, Gondwanaland, og et nordlig, Laurasia, med havområdet Tethys mellom seg. Ved slutten av karbontiden skrumpet havet mellom de to store landområdene inn, og kontinentene støtte sammen og reiste Den herzynske fjellkjede mellom seg. Foran fjellkjeden ble mange steder utviklet et sumpete deltaland med skoger av kjempetrær beslektet med nålevende kråkefot og sneller. Landet sank, og sumpene ble mange ganger oversvømmet. Resultatet ble et belte med opptil 3500 meter tykk steinkullførende sandstein tvers over Europa. Denne lagpakken har også betydning som kildebergart for de store gassforekomstene i Nederland og sørlige Nordsjøen.
Bergartene som ble dannet i karbonperioden utgjør det karbonske system eller karbonsystemet, først definert 1822 i Storbritannia av W. D. Conybeare og J. Phillips. Navnet ble gitt på grunn av den rikelige opptreden av karbon i form av steinkull i lagene.
I Europa og Nord-Amerika er kalkstein og andre havavsetninger vanlig i den eldste del av systemet, mens den yngste del består av sumpavsetninger med kull, skifer og sandstein. I Russland, Arktis og deler av Asia finnes kull i den eldste del, og kalkstein i den øvre. Deler av det sørlige kontinentet (nå Sør-Afrika, Sør-Amerika og Australia) lå ved den daværende sydpol, og ble utsatt for langvaring nedisning. Istiden har satt spor etter seg ved morenekonglomerat (tillitt) på isskurt underlag, kjent fra vidt atskilte steder på den sørlige halvkule.
Bergarter fra karbon inneholder mesteparten av Jordens kullreserver og mange steder også oljeskifer og kildebergarter for olje og gass. Betydelige forekomster av jernmalm, kalkstein, ildfast leire og andre resurser er også knyttet til karbonske bergarter.
Virveldyrene gjennomgikk en rivende utvikling i løpet av karbon, særlig amfibiene, som fantes i mange ulike former og størrelser, og krypdyrene, som dukket opp for første gang. Dyrelivet i havet var dominert av brachiopoder, foraminiferer, blekkspruter, snegler, sjøliljer, koraller, mosdyr og fisker, deriblant opptil seks meter lange kjempehaier. På land var det et rikt insektliv, blant annet med kjempekakerlakker og øyenstikkere med et vingespenn på opptil 70 cm.
Bregner og snelleplanter dominerte floraen, spesielt i sumpene, hvor de kunne danne opptil 30 meter høye trær.
I Norge var landmassen slitt ned til en jevn flate mot slutten av karbon, og en havbukt bredte seg inn over det som nå er Oslofeltet. Området her begynte å synke inn langs forkastninger, og de første vulkanene gav lavastrømmer som man i dag finner ovenpå rød slamstein og sandstein, for eksempel ved Horten, Semsvann og Kolsås.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.