Galápagosøyene er en gruppe øyer som befinner seg i Stillehavet ved ekvator, ca 1000 kilometer fra Ecuadors fastland. De utgjør en region av Ecuador og en egen nasjonalpark, erklært som verdensarv av UNESCO . Øyene er særlig kjent for sitt unike plante- og dyreliv og naturvitenskapsmannen Charles Darwin s observasjoner av disse under hans besøk i 1835.

Øyene ble dannet som følge av vulkanske aktiviteter for 1-3 millioner år siden. De utgjør totalt 7880 kvadratkilometer og består av 18 øyer større enn én kvadratkilometer, tre mindre øyer og omtrent 117 holmer og skjær.

Isabela er den største øya. Her befinner den aktive vulkanen Wolf seg. Den hadde et utbrudd i 2015. Wolf er også øyenes høyeste punkt, 1707 meter over havet.

Den administrative hovedstaden, Puerto Baquerizo Moreno,  befinner seg på San Cristobal, mens den mest befolkede byen er Puerto Ayora på Santa Cruz.

De 26 640 fastboende på Galápagosøyene er spredt på 5 øyer, Isabela, Santa Cruz, San Cristobal, Baltra og Floreana. De livnærer seg hovedsakelig av turisme, men det er også noe jordbruk.

Det er flyplasser på San Cristobal og Baltra.

Øyene ble beskrevet første gang av erkebiskopen av Panama, Tomas de Berlanga, i 1535, Skipet hans hadde drevet av kurs på vei til Peru da de kom over øyene.

Thor Heyerdahl og Arne Skjølsvold hevdet i 1956 at de hadde funnet tegn på besøk fra fastlandet før dette, men denne teorien har ikke fått aksept.

Senere har øyene vært stasjon for britiske pirater som herjet langs Stillehavskysten og for hvalfangere.  De er omtalt i litteraturen av den amerikanske forfatteren Herman Melville,  kjent for å ha skrevet Moby Dick (1851) og «The Encantadas or Enchanted Isles»(1854).

I 1832 ble øyene annektert av den nydannede staten Ecuador. I første omgang ble de brukt til oppbevaring av straffanger.

I 1835 ankom Charles Darwin øyene. Det han så, hørte og senere tenkte om disse øyene, skulle senere bli et vesentlig moment i hans berømte verk om artenes opprinnelse (Origin of Species 1859). I sine opptegnelser forteller også Darwin om samtalene med Ecuadors viseguvernør på Galápagosøyene, Nicholas Lawson. Viseguvernøren gjorde ham oppmerksom på at det var noen små forskjeller mellom skilpaddene på de ulike øyene. Lawson var opprinnelig en utvandret norsk sjømann og døpt Nicolai Olaus Lossius.

Øyene var fortsatt relativt ubebodd bortsett fra noe dyrking og produksjon av sukker da en europeisk innvandringbegynte i 1920 og 1930-årene. Mulighetene for utvandring til og nybyggervirksomhet på Galapagos-øyene ble mye omtalt i norsk presse på denne tida. Den første kontingenten av nordmenn ble initiert av Ecuadors konsul i Sandefjord, August  F. Christensen i 1925. De slo seg først ned på Floreana og senere på San Cristobal og Santa Cruz. De levde av jordbruk og fiske. Det ble også anlagt en hermetikkfabrikk. Øyenes isolasjon og det tørre klimaet gjorde at de fleste reiste tilbake til Norge. Men etterkommere av Kastdalen-familien bor fremdeles  på Galápagosøyene.

Under andre verdenskrig hadde USA en marinebase på øya Baltra.

Galápagosøyene ble nasjonalpark i 1959. Det innledet en ny periode i øyenes historie. Nå var det turisme og miljøvern som kommer i forgrunnen.

I 1977 oppnevnte UNESCO øyene til en del av verdens kultur- og naturarv. De gjorde det samme med havområdet rundt i 1986.

Galápagosøyene er vulkanske, bygd opp av basaltlava. De fleste vulkanene er utslukket, bortsett fra Wolf på Isla Isabella og Fernandina på øya med samme navn. Fra en sokkel 2000 meter under havoverflaten hever øyene seg til over 1000 moh. På de lavere deler av øyene er overflaten ujevn og full av spisser og takker, mens sterkere erosjon i høyere strøk har skapt mer avrundede former med tykke lag av rød forvitringsjord, spesielt i kratrene.

Klimaet er tross beliggenheten forholdsvis tørt og svalt, idet havvannet omkring har relativt lav temperatur. På San Cristóbal er middeltemperatur for varmeste måned (mars) 26 °C og for kaldeste måned (august–september) 23 °C; årlig nedbørmengde er 560 mm.

Trær finnes nesten ikke på de lavere deler av øyene, bare busker og kaktus. Høyere opp gir større fuktighet grunnlag for tett småskog.

I sin begrunnelse for å sette øyene på lista over en del av verdens kultur- og naturarv beskriver UNESCO Galápagosøyene som ”et levende museum og et utstillingsvindu for evolusjonen”. Den vedvarende vulkanske aktiviteten og øyenes ekstreme isolasjon har ført til et uvanlig dyreliv. Fraværet av naturlige fiender har også gitt rom for utvikling av spesielle arter.

Noen av de stedegne artene for Galápagosøyene er haviguan, kamiguan (Galapagoslandiguan), elefantskilpadde og galapagospingvin. Den store galapagossjøløven ble først identifisert som egen art av nordmannen Alf Wollebæk og bærer hans navn, Zalophus californianus wollebaeki . De mange forskjellige variasjonene av skilpadder, iguaner, snegler, insekter og planter er uttrykk for tilpasning til ulike miljøer. 

Det maritime reservatet som omgir øyene utgjør 133 000 kvadratkilometer. Her finnes et rikt undervannsliv med koraller, haier og sjøpattedyr. Tre store havstrømmer møtes ved Galápagosøyene og gir dem en unik variasjon av havdyr. Naturfenomenet El Niño kan gi informasjon om hvordan arter kan overleve under skiftende omstendigheter.

Det er flere trusler mot miljøet på øyene.

En av de største truslene er invaderende arter, rovdyr eller andre arter fra fastlandet som fortrenger de lokale artene av planter eller insekter.

Innføringen av husdyr som geiter, kyr griser, hunder og katter har vist seg å være katastrofal for de opprinnelige artene. Ved beite ødelegger de livsgrunnlaget for mange av dem. Hunder og katter angriper fugler, iguaner og skilpadder som tidligere ikke hadde naturlige fiender.  Griser og rotter ødelegger reir og spiser egg. Nå er mange skilpaddeegg samlet inn og klekket ut ved Charles Darwin forskningsstasjon på Santa Cruz. Skilpaddeungene befinner seg i trygghet mens de er små og settes ut på sine respektive øyer når de blir større.

Kjempeskilpadden med navnet ”Lonely George”, opprinnelig fra øya Pinta, var den siste i sin art og har lenge vært et symbol på utrydningstruede arter. Den var en kjent turistattraksjon på Charles Darwin forskningsstasjon, men døde over 100 år gammel i 2012.

Av andre farlige invaderende arter finner vi maur. Til sammen 36 arter som ikke tilhører øyenes opprinnelige fauna har kommet til. Blant disse finnes to varianter av den aggressive brannmauren.

Det er forbud mot fiske i det maritime reservatet, men ulovlig fiske er et problem.

Menneskelig aktivitet, bosetting og turisme er stadig økende til tross for strenge reguleringer.

I 2007 satte UNESCO Galápagosøyene på lista over verdensarvsteder som var i fare for å forsvinne. Øygruppen ble tatt av lista i 2010 etter en del tiltak fra de ecuadorianske myndighetene hvor de fulgte anvisningene fra UNESCO.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.