den grønne revolusjon

Den grønne revolusjon er en betegnelse for den markante økningen i jordbruksavkastningen som finner sted som følge av introduksjon av andre kornsorter (særlig hvete og ris) enn de lokale, kombinert med utstrakt bruk av vann, plantevernmidler og mineralgjødsel.

Uttrykket ble lansert på slutten av 1960- tallet og blir brukt i forbindelse med utviklingslandenes jordbruk og er særlig knyttet til Norman Borlaugs planteforedlingsvirksomhet, som medførte en sterk produksjonsøkning i perioden 1970–1990, særlig i Asia. Borlaug (1914–2009) skrev også en bok med denne tittelen, og mottok Nobels fredspris i 1970 for sin innsats for å øke kornproduksjon, spesielt i Mexico, Pakistan og India. Borlaug ble født i Iowa i USA av foreldre med norsk avstamming fra Borlaug/Feios i Vik i Sogn.

Begrepet nyttes også om en generell forbedring av dyrkingsteknikkene og jordbruksdriften i utviklingslandene. Den grønne revolusjonen er en pågående omvandling av jordbruket som begynte på slutten av 1940-årene og som skjøt fart fra slutten av 1960-tallet. Den var et resultat av forskning og utvikling av teknologi og infrastruktur som var innrettet på jordbruket i utviklingsland som India og Mexico.

Ganske tidlig viste det seg at tiltaket også har en minusside. Nye, høytytende plantesorter har som oftest mindre genetisk variasjon enn lokalt tilpassede sorter, såkalte landsorter. Dette gjør dem mer sårbare for sykdomsangrep og klimatiske variasjoner. I praksis har det i mange tilfeller vist seg at når slike sorter blir brukt uten tilfredsstillende tilgang til gjødsel, plantevernmidler og vann, vil de yte mindre enn landsortene. Konsekvensen av planteforedling og innføringen av nye plantesorter, særlig for ris og hvete, har i enkelte utviklingsland vært at lokale landsorter har forsvunnet i løpet av svært kort tid (genetisk erosjon). Når de lokale bøndene ikke lenger får økonomisk støtte til innkjøp av slike driftsmidler, står de uten sine gamle, velprøvde landsorter.

Det er først i de senere årene at en har forstått at dette betyr et tap av verdifulle genetiske ressurser, viktig også for fremtidig sortsforedling. I de store foredlingsinstitusjonene (International Rice Research Institute i Filippinene og International Maize and Wheat Improvement Center i Mexico) arbeides det i dag med å utvikle nye sykdomsresistente kornsorter som utnytter vann og gjødsel bedre. Ved nye foredlingsmetoder, genmodifisering og resistent sortsmateriale fra genbanker er en avlingsøkning på 20–25 prosent innen rekkevidde.