Strekningsvekst, plantenes lengdevekst, foregår utelukkende i bestemte soner, strekningssoner, som finnes nær spissen av røtter, stengler og grener. I rotspissen er strekningsveksten lokalisert like bak delingsvevet (apikalmeristemet). Strekningssonen er her oftest 2–5 mm lang. I en stengel er den vesentlig lenger, men delt opp ved områder uten strekningsvekst. Når f.eks. en knopp vokser ut til et nytt skudd, skjer det ved strekningsvekst i stengelleddene som ligger mellom bladfestene. Derved øker avstanden mellom bladene. Ved selve bladfestene, leddknutene, er det ingen strekningsvekst. Hos blant annet gress finnes strekningssonen ved basis av hvert blad eller bladslire.

Strekningsveksten hos den enkelte celle er et resultat av et stort vannopptak ved osmose. Det dannes vakuoler med cellesaft i cellens protoplast. Disse er først små, men vokser etter hvert og flyter til slutt sammen til en stor vakuole som kan fylle mer enn 90 % av cellevolumet. Celleveggen, som i disse cellene enda er ganske tynn, har evne til å utvide seg i takt med vannopptaket, en prosess der saftspenningen (turgortrykket) i cellen spiller en viktig rolle.

Mens cellene er omtrent like lange i alle retninger (isodiametriske) før strekningsveksten begynner, kan den endelige lengden hos noen celletyper bli 3–4 ganger bredden, hos noen celletyper kan dette forholdet være opp mot 100.

Strekningsveksten er avhengig av plantehormonet auxin, som bidrar til at celleveggen kan utvide seg. Dette skjer ved at auxin påvirker transporten av hydrogenioner fra cellen ut i veggen, der et surere miljø aktiverer enzymer som løser opp bindinger mellom celleveggstoffer slik at veggen kan utvide seg.

Også gibberelliner (en gruppe plantehormoner) har en stimulerende virkning på plantenes strekningsvekst. Gibberellin øker celledeling, cellestrekning og evne til å utvide celleveggen. Særlig markert er virkningen av gibberellin som tilføres dvergmutanter av for eksempel mais og erter.

Lys virker generelt hemmende på plantenes strekningsvekst. Dette sees lett når man sammenligner veksten av den samme plantearten i lys og mørke, spesielt hos planter tilpasset vekst på solrike steder. Når et frø som ligger relativt dypt i jorden spirer, er veksten først hurtig, men avtar så snart skuddet kommer opp i lyset. Selv ganske svakt lys har en sterkt hemmende effekt. Denne virkningen på strekningsveksten skyldes at lyset absorberes av pigmentet fytokrom. Lys og fotoperiode regulerer biosyntesen av gibberellin. Høyere lysintensiteter reduserer strekningen via pigmentet kryptokrom som absorberer blått lys.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.