Gibberelliner, en gruppe plantehormoner som bl.a. stimulerer strekningsveksten hos stengler. I Japan hadde man lenge kjent til en sykdom hos risplanter, bakanae, «tåpelig plante», som ytrer seg ved at planten blir meget lang, spinkel og blek med sterkt nedsatt avling. I 1930-årene fant japanske forskere at sykdommen skyldes soppen Gibberella fujikuroi, som infiserer plantene og utskiller et sekret. Den aktive komponenten i sekretet ble isolert og fikk navnet gibberellin. Over 20 år senere viste det seg at gibberellin forekommer som et generelt plantehormon. Etter hvert er det stadig oppdaget nye gibberelliner slik at man nå kjenner ca. 125 typer. De blir betegnet GA1, GA2 osv. i rekkefølge etter hvert som de blir oppdaget. Ikke alle gibberelliner er biologisk aktive, mange er f.eks. mellomprodukter under syntesen av de aktive formene.

Kjemisk er gibberellinene tetrasykliske diterpenoider med 20 eller 19 karbonatomer. Biosyntesen skjer fra mevalonsyre (med 6 karbonatomer) over en rekke fosforylerte mellomprodukter og senere ringdannelser.

Syntesen av gibberellin foregår mange steder i planten. Gibberellinene transporteres sannsynligvis i plantens silvev og vedvev. Selv mengder på 10–10 g har en påviselig effekt på strekningsveksten. Dvergmutanter av mais og ert har lav eller ingen syntese av aktivt gibberellin (genmutanter). Ved tilstrekkelig tilførsel av gibberellin får plantene normal lengdevekst. Lignende forhold er det hos flere toårige planter, f.eks. kål. Den har tettsittende blad, men med gibberellintilførsel kan den bli flere meter lang. Gibberellin spiller også en rolle ved spiring av korn. Her syntetiseres gibberellin i embryo (kimen) og transporteres til aleuronlaget hvor det har en spesifikk effekt på syntesen av enzymer som spalter stivelse og proteiner i frøhviten. Gibberellin stimulerer blomstring og kan hos langdagsplanter erstatte kravet til lang dag. Hos toårige planter kan gibberellin erstatte plantens krav til lav temperatur i den mellomliggende vinteren (vernalisering). Frøhvile innebærer ofte at frøet må gjennom en kuldeperiode før spiring, men kuldeperioden kan erstattes med gibberellintilførsel.

Fordi gibberellin har mange fysiologiske effekter, er det ikke uventet at noen av disse har fått praktisk betydning. Sprøyting med gibberellin hos druer gir større klaser fordi stilken øker sin lengdevekst. I bryggerier fører gibberellintilsetning til raskere maltningsprosess med spalting av stivelse. På Hawaii sprøytes sukkerrør med gibberellin, som gir større vekst og sukkerinnhold. En motsatt effekt får man ved bruk av syntetiske vekstretardanter (veksthemmere). Disse hemmer syntesen av gibberellin ved at et enzym i synteseveien blokkeres. Vekstretardanter brukes bl.a. ved korndyrking for å oppnå kortere og stivere strå og i en del blomsterkulturer for å gi mer kompakte planter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.