Ugress, uønskede planter, planter som gjør skade på en eller annen måte, og som man derfor ikke liker å ha stående der de er. I første rekke gjelder dette ville planter som vokser opp blant kulturplantene og konkurrerer om vekstfaktorene (vann, lys, næring), slik at avlingen blir redusert, både kvantitativt og kvalitativt. Begrepet ugress er imidlertid videre enn dette. Giftige planter som kan føre til skade på dyr eller mennesker, er også ugress, selv om avlingsmengden ikke reduseres nevneverdig. Det samme gjelder planter som sinker høstearbeidet eller øker tørkekostnadene, f. eks. av korn, likeledes planter som reduserer vannføringen i en grøft eller kanal, og planter som hindrer sikten langs en vei. Planter som skjemmer vokseplassen f.eks. i hager og parker, er også ugress.

En plante er således ikke ugress under alle forhold. Det avhenger av hvor planten vokser, og hva vokseplassen skal brukes til. Kveke er f.eks. et svært brysomt ugress i all slags åker. I en veiskråning, derimot, kan den hjelpe til med å binde jorden og hindre erosjon og er i det tilfellet en nytteplante. På den annen side kan kulturplanter i visse situasjoner også være ugress, dvs. uønsket, f.eks. oljevekster som spirer opp i en kornåker.

Noen plantearter opptrer oftere som ugress enn andre. Disse utmerker seg gjerne ved å være effektive konkurrenter til kulturvekstene og ved å ha stor evne til å formere og spre seg. Mens kornartene våre bare har ca. 50 frø per plante, produserer de fleste ugressplanter flere tusen frø; 10 000–30 000 frø per plante er ikke uvanlig. Dessuten har noen arter evne til også å formere seg vegetativt. For enkelte arter kan den vegetative formeringen spille større rolle enn frøformeringen.

Ugresset blir gjerne delt inn i grupper etter levetid, formeringsmåte og type rotsystem:

Sommerettårige ugress spirer opp fra frø om våren, blomstrer og setter frø i løpet av sommeren. Viktige sommerettårige ugress er meldestokk, kvassdå og floghavre.

Vinterettårige ugress vokser på samme måte som de sommerettårige dersom frøene spirer om våren, men skjer spiringen så sent på sommeren at plantene ikke rekker å sette frø før vinteren kommer, overvintrer de og setter frø tidlig neste år. Viktige vinterettårige ugress er bl.a. vassarve, gjetertaske og pengeurt.

Toårige ugress må ha en kuldeperiode for at de skal blomstre. Derfor utvikler de normalt bare en bladrosett i spiringsåret. Den overvintrer, og blomstring og frøsetting skjer så andre året. Viktigst blant disse er balderbrå, men veitistel og myrtistel er også toårige.

Felles for alle de tre gruppene som her er nevnt, er at plantene må spire fra frø, og gjør seg derfor først og fremst gjeldende i åker og andre steder med løs jord. De kalles av den grunn ofte frøugress. Etter at de selv har produsert frø, dør de.

Flerårige ugress lever lenger enn to år. I spiringsåret utvikler de normalt bare en bladrosett og røtter som vokser videre neste år. Da setter de fleste artene også frø for første gang, men noen arter kan blomstre alt første året, mens andre ikke blomstrer før tredje året. Etter blomstring visner de overjordiske delene på urteaktige planter ned, mens de underjordiske organene kan leve videre og sette nye blad- og blomsterskudd i flere år.

Vandrende flerårige ugress har evne til aktiv vegetativ formering og spredning. Dette skjer ved overjordiske, rotslående stengler (f.eks. krypsoleie), jordstengler (f.eks. hestehov), krypende røtter (f.eks. åkertistel), knoller (f.eks. åkersvinerot) eller på andre måter. Slike arter kan spre seg over store arealer uten å produsere et eneste frø. De vokser både i åker og eng.

Stedbundne flerårige ugress mangler evne til på egen hånd å formere og spre seg vegetativt. Normalt blir derfor plantene stående der frøet i sin tid spirte. Blir røttene delt opp i biter, f.eks. under jordarbeidingen, kan imidlertid noen arter sette nye skudd fra rotbitene og dermed danne nye planter på vegetativ måte. Flerårige stedbundne ugress kan ha trevlerot (f.eks. engsoleie), rotstokk (f.eks. prestekrage) eller pelerot (f.eks. løvetann). Stedbundne ugress finner vi først og fremst i eng og beite og andre steder der jorden får ligge i ro. Således vil de kunne bli brysomme også i åker ved dyrking av flerårige vekster, f.eks. jordbær, og i åker med redusert jordarbeiding, spesielt om pløying sløyfes.

Bekjempelsen av ugress deles gjerne i forebyggende tiltak og direkte tiltak. De første har som mål å hindre at vanskelige ugress-situasjoner skal oppstå. Viktig her er bl.a. lovregler som skal hindre ugress i å spre seg, f.eks. gjennom såvarer. For floghavre, som kan bli svært brysom, gjelder en egen forskrift. Andre viktige forebyggende tiltak er jordarbeiding, valg av konkurransesterke planteslag, kalking, rimelig gjødsling o.l. for å fremme veksten av kulturplantene på ugressplantenes bekostning. Direkte tiltak settes inn der ugresset alt er blitt et problem og omfatter luking, hakking, radrensing og kjemiske ugressmidler. Termiske metoder (bruk av varme) og biologiske metoder (bruk av levende organismer) forekommer også, men er lite brukt hos oss. Ofte nyttes en kombinasjon av flere ulike fremgangsmåter, f.eks. konkurransesterke kulturplanter og kjemiske midler.

Hvor stor kostnad, økonomisk og arbeidsmessig, bekjempelsen medfører, er avhengig av mange forhold, ikke minst av hvilken bekjempelsesmåte som kan brukes, eller blir brukt. Metoder som er basert på manuelt arbeid, f.eks. luking og hakking, blir svært kostbare når de anvendes på større arealer. For denne type metoder utgjør også ugressmengden en viktig faktor, tidsforbruket stiger med økende mengde ugress. Mekanisk radrensing og termisk bekjempelse er med hensyn til tidsforbruket mindre avhengig av ugressmengden, og ved bruk av kjemiske ugressmidler spiller den så godt som ingen rolle. Avskrivning er kostnader knyttet til alt teknisk utstyr, og for termisk og kjemisk bekjempelse kommer dessuten driftsmidlene, gass for den termiske metoden og herbicidet for den kjemiske, i tillegg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.