Herbicider, midler som i nærmere angitte konsentrasjoner har evne til å drepe planter. Midlene brukes derfor til bekjempelse av ugress. De aller fleste av dagens herbicider er kjemiske forbindelser, men det finnes også herbicider der mikroorganismer utgjør den aktive bestanddelen. Særlig i de senere årene har interessen steget for denne typen herbicider, gjerne kalt mykoherbicider, men uten at de ennå har fått noen vesentlig betydning i praktisk ugressbekjempelse.

Herbicidene blir brukt enten selektivt eller ikke-selektivt. I første tilfellet brukes de blant kulturplanter der de fjerner ugresset, mens kulturplantene står igjen. Kulturplantene må da være resistente mot vedkommende middel, eller middelet må utbringes på en slik måte at det ikke treffer kulturplantene. Ved ikke-selektiv bruk ønsker man å fjerne alle planter. Det kan f.eks. være tilfelle før ny tilsåing av en eng.

For å få bedre oversikt over herbicidene blir de gjerne delt inn i grupper. Etter opptakssted i plantene skiller man således mellom bladherbicider, jordherbicider og blad- og jordherbicider. Herbicidene blir også gruppert etter hvordan de oppfører seg etter at de er kommet inn i planten, det vil si etter hvor bevegelige de er, i kontaktherbicider og systemiske herbicider. Herbicider er tilsatt overflateaktive stoffer (detergenter) for at middelet skal kunne fukte den hydrofobe overflaten på plantene. Inne i plantene kan de ulike herbicidene virke på forskjellige vitale prosesser. Noen har svært spesifikke angrepspunkter, f.eks. glyfosat som hemmer ett spesielt trinn i den lange rekken av reaksjoner som leder frem til syntesen av aromatiske aminosyrer, og triaziner som avsporer elektrontransporten under fotosyntesen, mens andre f.eks. fenoksysyrene har et bredere virkeområde. Hvor det egentlige angrepspunktet ligger, er for flere herbicider ikke klarlagt i detalj.

Herbicidene kan dateres tilbake til 1857 da briten Delamer tilrådde bruk av koksalt mot ugress i aspargeskultur. I 1896 oppdaget den franske vindyrkeren Bonnet at åkersennep i kornåkeren under vinstokkene som var sprøytet med Bordeauxvæske (kobbersulfat) døde, mens kornplantene stod igjen uskadd. Etter hvert dukket det opp flere forbindelser, først og fremst enkle, uorganiske, som i gitte situasjoner hadde virkning mot ugress. Det store gjennombruddet kom imidlertid først etter den annen verdenskrig med introduksjonen av fenoksysyrene. De var mindre farlig for brukeren, mer effektive mot ugresset og mer skånsomme mot kulturplantene. Dessuten ble de brukt i langt mindre mengder og var derfor enklere å håndtere. Denne utviklingen har fortsatt også siden. Mens f.eks. natriumklorat, som i sin tid var et viktig middel (nå utgått), gjerne ble brukt i mengder på 30 til 60 kg per dekar, ligger mengden av fenoksysyrer på 75 til 150 gram per dekar, i ganske spesielle tilfeller oppe i 300 gram per dekar, og mengden av et middel som tribenuron-metyl helt nede på 0,5 til 1 gram per dekar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.