Enfrøbladete planter er en klasse i rekken dekkfrøete planter som kjennetegnes ved at når frøet gror så utvikles det bare ett frøblad.

Klassen er inndelt i rundt 50 familier med ca. 55 000 arter, og utgjør omtrent 25% av de dekkfrøete plantene (blomsterplantene). Til de enfrøbladete hører for eksempel en rekke vannplanter, palmer, liljer, orkideer, grass, starr, siv og andre gresslignende planter. Orkidefamilien og gressfamilien er blant de mest artsrike plantefamiliene. Trær er sjeldne, med unntak av palmene.

Det viktigste karaktertrekket er at frøplanten bare utvikler ett frøblad. Kimroten dør tidlig, og det vokser fram et knippe av røtter (såkalte birøtter).

De flerårige artene har jordstengel (rhizom), knoll eller løk. Karstrengene ligger spredt i grunnvevet (ikke i en ring som hos de tofrøbladete), og plantene har ikke sekundær tykkelsestilvekst, da det hverken dannes kambium (sekundært vekstvev) i rot eller stengel.

Bladene har nesten alltid parallelle eller bueformete ledningsstrenger (“nerver”), og elementene i blomsten er nesten alltid tretallige. Frukten kan være nøtt, kapsel, bær eller steinfrukt. Frøet har oftest stor frøhvite og liten kim.

Enfrøbladete planter er en klasse i rekken dekkfrøete planter.

Planteriket (rike)

Tidligere ble de dekkfrøete plantene inndelt i to grupper: tofrøbladete (Dicotyledonae) og enfrøbladete (Monocotyledonae).  Nyere forskning, hvor man undersøker slektskap gjennom DNA sekvensering viser at det er snakk om flere greiner på det fylogenetiske treet.

Mens de enfrøbladete plantene (monocots) er en monofyletisk gruppe (alle arter kan føre slektstreet tilbake til samme opphav), så er de tofrøbladete plantene en parafyletiske gruppe (ikke alle arter kan føre slektstreet tilbake samme opphav). Det som ble kalt tofrøbladete planter utgjøres av en del basale greiner i det fylogenetiske treet (basale dekkfrøete planter) samt en stor monofyletisk gruppe (ekte tofrøbladete, også kalt eudicots). 

De enfrøbladete (monocots) utgjør en monofyletisk gruppe som spalter av i det fylogenetiske treet mellom en grein av de basale dekkfrøete og de ekte tofrøbladete plantene (eudicots).

En del av de karaktertrekkene som kjennetegner de enfrøbladete, kan tolkes som et resultat av at ”ur-monocotene” var vannplanter i slekt med for eksempel nøkkerosene (vannliljene), en gruppe der vi hos enkelte representanter også finner spredte ledningsstrenger og tretallighet i blomsten. Slike vannplanter profiterer på oppdriften som vannet gir og de har mistet velutviklet styrkevev og sekundær tykkelsesvekst. Derved mister de også muligheten til å danne hovedrot. En tolker videre bladet hos de enfrøbladete, som oftest er linjeformet med mer eller mindre parallelle ledningsstrenger, som homologt med bladstilken hos en basal dekkfrøet plante (som for eksempel en nøkkerose/vannlilje). Noen relativt primitive representanter (som vassgro (Alisma) og myrkongle (Calla) og myrkongle) har fortsatt bladplaten intakt.  Disse lever i vann eller meget fuktige habitater.

De enfrøbladete ”gjenerobrer” i evolusjonens løp etter hvert landjorda med stor suksess (gressfamilien og orkidéfamilien er blant de mest artsrike i hele planteriket). Faktisk ”gjenoppfinner” de også en slags sekundær tykkelsesvekst, som er nødvendig for å utvikle treliknende former. Hos alle tofrøbladete planter dannes sekundære vev i stammen ved et vekstkambium som ligger mellom vedvev (xylem) og silvev (phloem) i de sirkulært ordnete ledningsstrengene. Hos de enfrøbladete med sine spredte ledningsstrenger fungerer ikke et slikt arrangement, og eventuell sekundær vekst forekommer perifert i grunnvevet (parenkymvevet) som ligger utenfor ledningsstrengene. Hos bananplanten og mange palmer er det ellers bladslirene som utgjør støttevevet nødvendig for å kunne utvikle trelignende planter. Men de aller fleste enfrøbladete er likevel urter som totalt mangler sekundær tykkelsesvekst.   

Det fylogenetiske treet som utgjør hypotesen om det innbyrdes slektskapet mellom de enfrøbladete familiene (se nedenfor) starter med vann- og sumpplanter (som kalmusrot i orden Acorales og som vassgro, tjønnaks og andemat , alle  orden Alismatales), som følges av en gruppe av spesialiserte lianer (yamsrot Dioscorea), vedaktige skruepalmer (Pandanus som ikke har noe med egentlige palmer å gjøre) og to ordener med vakre, velutviklet insekt- og fuglepollinerte arter (liljer i vid forstand samt orkideer i ordenene Asparagales og Liliales).  I toppen av treet finner vi en monofyletisk gruppe som har vært kalt Commelinider. Her kommer to hovedsakelig vindpollinerte ordener til å dominere tallmessig, palmene (orden Arecales) og gras og graslignende planter (orden Poales). Og ellers finner vi to ordener, Commelinales og Zingiberales, som inneholder noen spesialiserte familier ofte med kompliserte, ensymmetriske (zygomorfe) insekt- og fuglepollinerte blomster. Begge er hovedsakelig tropiske. Sistnevnte inneholder mange krydderurter som ingefær og kardemomme. Også bananplanten hører hjemme her.

  • Acorales
  • Alismatales
  • Dioscoreales
  • Pandanales
  • Liliales
  • Asparagales
  • Arecales
  • Poales
  • Commelinales
  • Zingiberales

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.