Soppmidler er en undergruppe av plantevernmidler. Det er kjemiske forbindelser som kan drepe, hemme, eller hindre utvikling av sopp. Disse brukes først og fremst til bekjempelse av forskjellige sopp som er årsak til plantesykdommer.

Soppmidler er også viktige for å beskytte organiske materialer og produkter mot misfarging og nedbrytning gjennom soppvekst, for eksempel jordslag, og for å beskytte tre og treprodukter mot angrep av råte, blåved og muggsopp.

Det skilles gjerne mellom midler som beskytter plantene mot soppinfeksjon, og de som har en kurativ (helbredende) virkning på et angrep som allerede er i utvikling. Noen midler virker bare på den delen av planten de blir tilført, for eksempel ved sprøyting av blader, mens andre blir tatt opp av planten og transportert rundt til andre deler av planten; disse betegnes som systemiske midler. De virker ofte selektivt mot bestemte soppgrupper, i motsetning til de øvrige midlene som gjerne har en bredspektret virkning.

Ensidig bruk av ett og samme soppmiddel kan ofte føre til at de soppene som skal bekjempes, opparbeider resistens mot middelet; det anbefales derfor at man i slike tilfeller veksler mellom ulike typer midler.

I medisin og veterinærmedisin benyttes spesielle antimykotiske antibiotika (griseofulvin) og kjemoterapi ved soppsykdommer på mennesker eller dyr.

De eldste soppmidlene var basert på uorganiske svovel-, kobber- og kvikksølvforbindelser. I nyere tid er de stort sett blitt erstattet av en lang rekke rent organiske forbindelser. I Norge har Mattilsynet ansvar for godkjenning av alle plantevernmidler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.