Soppmidler, fungicider, kjemiske forbindelser som kan drepe, hemme, eller hindre utvikling av sopp. Brukes først og fremst til bekjempelse av forskjellige sopper som er årsak til plantesykdommer. Men soppmidler er også viktige for å beskytte organiske materialer og produkter mot misfarging og nedbrytning gjennom soppvekst, slik som f.eks. jordslag, og tre og treprodukter mot angrep av råte, blåved og muggsopp. De eldste soppmidlene var basert på uorganiske svovel-, kobber- og kvikksølvforbindelser. I nyere tid er de stort sett blitt erstattet av en lang rekke rent organiske forbindelser. Det skilles gjerne mellom midler som beskytter plantene mot soppinfeksjon, og de som har en kurativ (helbredende) virkning på et angrep som allerede er i utvikling. Noen midler virker bare på den del av planten de blir tilført, f.eks. ved sprøyting av blad, mens andre blir tatt opp av planten og transportert rundt til andre deler av planten, de betegnes som systemiske midler. De virker ofte selektivt mot bestemte soppgrupper, i motsetning til de øvrige midlene som gjerne har en bredspektret virkning. Ensidig bruk av ett og samme soppmiddel kan ofte føre til at de soppene som skal bekjempes, opparbeider resistens mot middelet; det anbefales derfor at man i slike tilfeller veksler mellom ulike typer midler.

I medisin og veterinærmedisin benyttes spesielle antimykotiske antibiotika (griseofulvin) og kjemoterapi ved soppsykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.