parasitterende hoppekreps i orden Harpacticoida. Den lever på huden hos fisk i laksefamilien, og forårsaker store problemer i oppdrettsnæringen. Skadet fisk og bekjempelsesmetoder fører til store utgifter. Den er også vanlig på sjøørret.

Lakselus har en livssyklus som består av åtte stadier. De to første stadiene, naupliuslarve, er frittlevende, mens det tredje stadiet infiserer fisken. På alle disse tre stadiene er lakselusa mindre enn 1 mm lang. De senere stadiene gjør skade på fisken. De voksne hannene blir 5 - 6 mm lange, og hunnene 10 - 12 mm. De har i tillegg en halelignende eggstreng, slik at den totale lengden blir nesten 30 mm.

De voksne individene av lakselusa parer seg på verten. De trenger bare én vert for å utvikle seg til kjønnsmodent individ. Når eggene til hunnen er ferdig utviklet, gytes de ut på den såkalte eggstrengen før de små naupliuslarvene klekker.

På de parasitterende stadiene ernærer lakselusa seg ved å spise hud, underhudsvev, blod og vevsvæske. Skadene som oppstår er avhengig av utviklingsstadium og antall individer. De største skadene forårsakes av det preadulte og adulte stadiet. Sterkt angrepne fisk er avmagret, og skadene i huden kan gå så dypt at hodeknoklene blir blottlagt. Sekundærinfeksjoner med bakterier og sopp forverrer tilstanden, og uten behandling er dødeligheten høy. Lakselus er også relativt vanlig hos villaks i sjøen, men den faller av etter en tid når laksen går opp i ferskvann.

Under utvandring fra elvene kan laksesmolt bli infisert med de frittlevende stadiene av lakselus. Slike infeksjoner kan føre til øket dødelighet, og det har vist seg at angrepet laks tilbringer lengre tid i havet før den vandrer tilbake for å gyte i elvene.

Lakselus er utbredt i alle verdenshav på den nordlige halvkule. Den er vanlig langs Norges kyster. Ifølge Havforskningsinstituttet har nyere forskning vist at det er store forskjeller på lakselus fra Stillehavet og Atlanterhavet. De kan nå betraktes som to underarter, men fordi det går an å krysse de to, er ikke arvestoffene så forskjellige at det dreier seg om to arter. Lakselus fra Atlanterhavet tilhører underarten Lepeophtheirus salmonis salmonis, og fra Stillehavet underarten Lepeophtheirus salmonis onchorhynchi.

Lakselus bekjempes med kjemiske behandlingsmetoder. Det brukes stoffer som tilsettes vannet eller gis i fôret. For bekjempelse er det viktig å vite hvilken underart det dreier seg om, da det ikke er sikkert at metoder utviklet for bekjempelse av den ene virker på den andre.

Lakselus opptrer ofte sammen med arten Caligus elongatus, også kalt skottelus. Denne arten er mindre enn lakselus, og er funnet på mer enn 80 andre arter av fisk, deriblant torsk.

I oppdrettsanlegg kan lakselus også bekjempes ved hjelp av «pussefisk»; ulike arter i leppefiskfamilien, blant annet bergnebb. Pussefiskene spiser lakselus som sitter på laksen. Ved bruk av leppefisk brukes det ca. 2–4 % leppefisk i forhold til antall laks i en merd.

Kostnadene med å bekjempe lakselus var på 3,2 milliarder kroner i 2014. Kostnadene øker kraftig for hvert år og beløper seg til fem kroner per prodsert kilo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.