Blomst. Skjematisk tegning av, fra venstre mot høyre: undersittende, omkringsittende og oversittende blomst. a) Blomsterbunn. b) Begerblad. k) Kronblad. st) Pollenbærere. f) Pollenvei.
Blomst av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Blomst. Forskjellige blomstertyper. 1–2) Enfrøbladete (villtulipan og marihånd). 3–5) Frikronete tofrøbladete (soleie, smelle og erteblomst). 6–10) Helkronete tofrøbladete (då, torskemunn, vendelrot, blåklokke og løvetann). (Etter tegninger av Dagny Tande Lid.)
Blomst av Dagny Tande Lid/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Blomst er det yngre stadiet av formeringsorganet hos blomsterplantene.
Nærmere bestemt er blomsten et skudd eller en skuddspiss med begrenset lengdetilvekst, som står i forplantningens tjeneste og som dør etter endt funksjon. En blomst kan være mer eller mindre fullstendig utformet.
En fullstendig blomst har blomsterbunn, som er en kort stengeldel, og fire bladkranser:
Begerbladene er oftest forholdsvis tykke og faste, grønne, bredest ved grunnen og ofte lodne. Noen blomster har ytterbeger, som er en krans av små blad som sitter under eller mellom de egentlige begerbladene.
Kronbladene smalner ofte mot grunnen. Oftest er de tynne og glatte og med andre og sterkere farger enn grønt. De har ofte flyktige, sterkt luktende oljer, nektar, som kan være samlet i honninggjemmer.
Hos en større plantegruppe, de helkronede, er den nedre delen av kronbladene vokst sammen til et kortere eller lengre rør, kronrøret, som oventil går over i en krage. Hos denne plantegruppen er oftest også begerbladene sammenvokste, av og til kan de være det hos de frikronede også, for eksempel hos smelle og nellik.
Både beger- og kronblad kan ha sporer, det vil si kremmerhusformede utvekster, med eller uten nektar, for eksempel hos mange orkideer og fioler. Bikrone er vedheng eller utvekster på kronbladene, som skjell, krage og pukler.
Beger- og kronblad er sterile, kalles blomsterblad og utgjør sammen blomsterdekket. Blomsterbladene kan være fribladet eller mer eller mindre sammenvokste (sambladet).
Pollenbladene har bladform hos noen få, primitive planter, men som oftest er de utformet som pollenbærere med en nedre trådformet del, pollentråden, som bærer pollenknappen i toppen. Er pollenbærerne sterile, blir de kalt staminodier.
Fruktbladene er også bare en sjelden gang bladaktige, oftest er de sterkt omdannet og sitter innerst i blomsten og omslutter frøemnene.
Hos nakenfrøede planter sitter frøemnene åpent på fruktbladene, men hos de dekkfrøede er fruktbladet omdannet til en lukket beholder som kalles støvvei eller fruktemne, hvor frøemnene er innesluttet. Hos noen, som for eksempel soleiefamilien, er fruktbladene innbyrdes frie, og hvert fruktblad danner en støvvei (apokarpi), men hos de fleste er fruktbladene vokst sammen i kantene og danner en felles støvvei (synkarpi). Støvveien består av en fruktknute med frøemner nederst, en stilkformet griffel, og arret som sitter på toppen av griffelen.
En blomst med støvvei og pollenbærere kalles tokjønnet. Mangler den ene, er den enkjønnet, det vil si at den er enten hannblomst eller hunnblomst.
Etter blomsterbunnens form og plass deler vi blomstene i undersittende, omkringsittende og oversittende blomster.
I blomsten er bladsettene oftest kransstilte, sjeldnere skruestilte; bladene i en krans står for det meste ut for mellomrommene i neste krans. Antall blad i kransene veksler, hos enfrøbladede er kransene tretallige, hos tofrøbladede oftest fire- eller femtallige. Etter blomsterbladenes stilling og form skiller vi mellom regelmessige og uregelmessige blomster. De uregelmessige kan være ensymmetriske eller asymmetriske (se symmetri – botanikk).
Når blomsten er blitt befruktet og frukten begynner å utvikle seg, visner som oftest bladene i de ytre blomsterkranser; først pollen- og kronblad, hos mange blomster også begerbladene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.