norsk presses historie

Norsk presse ble under den tyske okkupasjon fullstendig ensrettet under tysk sensur. Ifølge en oversikt utarbeidet av Norsk Presseforbund ble i alt 130 norske pressefolk fengslet. Av disse ble fem henrettet, og 14 døde i tyske konsentrasjonsleirer.

Den illegale pressen førte kampen videre, men med store tap. Norsk Bladeierforening hadde 9. april 1940 200 aviser som medlemmer. Av disse ble 91 stoppet, mens 16 ble tvunget til sammenslutning med andre aviser på utgivelsesstedet. Bare tre aviser ble nektet å komme ut igjen etter krigen. En pressens æresrett, bestående av to jurister og en pressemann, gransket de aktive pressefolks holdning under okkupasjonen. Resultatet var at 33 pressemedarbeidere ble ansett for å ha vist en unasjonal holdning og ble utelukket fra pressen for kortere eller lengre tid.

Den tekniske utviklingen har satt sterkt preg på norsk presse. Siden Rana Blad som første norske avis innførte fotosats i 1965, har den konvensjonelle blysatsmetode helt måttet vike for moderne satssystemer og offsettrykk. Avisformatet har også endret karakter, og de fleste avisene har gått over til tabloidformat, halvparten av helformatet som tidligere var det vanlige.

De nye tekniske mulighetene har medført økt bruk av bilder, farger og andre typografiske virkemidler i avisene. Stoffmessig har avisene i noen grad nærmet seg fjernsynet og ukepressen, med vekt på personfokusering og mer populært stoff. I midten av 1990-årene fikk servicejournalistikken stor utbredelse både i tabloid- og abonnementsavisene. Denne typen journalistikk henvendte seg til leserne først og fremst som forbrukere av varer og tjenester.

I 1990-årene oppstod det to nye typer aviser: søndagsaviser og gratisaviser. Dagbladet startet søndagsavis i 1990, og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Også flere lokalaviser utgir i dag søndagsavis. I tillegg har det blitt etablert en rekke gratisaviser, som baserer inntektene utelukkende på annonser.

Brønnøysunds Avis ble 6. mars 1995 den første norske avisen med nettutgave, to dager før Dagbladet lanserte sin nettutgave. Året etter ble Nettavisen den første heldigitale avisen i Norge. Norske nettaviser var gratis å lese helt frem til Hallingdølen lanserte landets første såkalte "betalingsmur" i november 2011. Fra 2015 ble det mer vanlig med ulike former for betalingsordninger, og i dag tilbyr de aller fleste norske aviser en kombinasjon av gratis innhold, og innhold forbeholdt abonnenter.

Pressen i Norge har, i mindre grad enn i andre land, vært rammet av avisdød. Dette kan blant annet forklares med at man fra 1969 har hatt en statlig avisstøtte, pressestøtten, som tildeles aviser som oppfyller bestemte krav. I 2021 fikk 148 av landets 241 aviser til sammen 370 millioner kroner i produksjonstilskudd. 220 av disse millionene gikk til ti aviser, deriblant Klassekampen, Bergensavisen, Dagsavisen og Vårt Land. I tillegg til pressestøtte er norske aviser unnlatt å betale merverdiavgift (moms).

I 1980- og 1990-årene skjedde det store forandringer i eierstrukturen i norsk presse. Næringsliv og investorer viste sterk interesse for å kjøpe avisaksjer, og store aviser (særlig Dagbladet og VG) kjøpte seg inn i mindre lokalaviser.

Tre store mediekonsern var fram til 2006 dominerende i avis-Norge : Schibsted, Orkla og Amedia. I 2006 kjøpte det internasjonale medieselskapet Mecom Orkla media og døpte det om til Edda media. I 2011 ble Edda media solgt til Amedia. Salget ble godkjent av konkurransetilsynet under forutsetning at Amedia solgte noen av avisene.

Schibsted er det største selskapet med avisene VG og Aftenposten. De eier også Svenska Dagbladet og Sveriges største avis, Aftonbladet.

A-pressen, nå Amedia, har gjennomgått store forandringer, med løsrivelse fra arbeiderbevegelsen og satsing på kommersiell drift. Etter kjøpet av Edda media i 2011 eier Amedia nærmere 100 små og store lokalaviser. De kontrollerer per 2021 28,5 prosent av det norske avisopplaget.

Polaris Media sto for 14,2 prosent av det norske totalopplaget i 2021. Konsernets største avistitler er Adresseavisen, Sunnmørsposten og Harstad Tidende.

Til ukepressen regnes publikasjoner hvor innholdet ikke er basert direkte på nyhetsstoff, men på underholdende artikler, intervjuer og rikelig billedstoff. Norge har hatt en meget rik ukebladflora. Sjangeren ble lansert i Norge av Skilling-Magazin (1835–91), som satset på å arbeide for utbredelsen av allmennyttige kunnskaper. Bladet ble samtidig en banebryter for den nye illustrasjonsteknikken, som kom til å prege ukepressen i sterk grad; tresnitt, senere stålstikk. Folkeopplysningsprogrammet ble videreført blant annet av J. Chr. Johnsen (Almuevennen), Jacob B. Bull (Folkebladet) og sist av Nils Johan Rud, som satset på norsk skjønnlitteratur i Magasinet For Alle (startet 1927 under navnet Arbeidermagasinet, gikk inn 1970).

Siden slutten av 1800-tallet har ukepressen vært dominert av de populære familiebladene (Allers Familie-Journal, Hjemmet, Norsk Ukeblad), i tillegg til spesialorganer for blant annet kvinnen og hjemmet (Urd, Alle Kvinners Blad, Kvinner og Klær). Siden 1970-årene har de bladene som satser på aktuelle reportasjer om kjendiser (først og fremst Se og Hør og Her og Nå), vist sterk vekst. Se og Hør vokste i 1980-årene til å bli det største trykte mediet i Norge. Alle de største ukebladene har betydelige innslag av kjendisstoff. Ukepressens totale opplag er på rundt 100 millioner i året eller i underkant av 2 millioner eksemplarer hver uke (2005).

En hovedtendens i den periodiske pressen de siste årene har vært spesialisering. Stadig flere organer som henvender seg til lesere med spesielle interesser, har blitt etablert i Norge (for eksempel bil-, båt- og datablader).

Den Norske Fagpresses Forening omfattet 2004 ca. 228 blader. De fleste utgis av foreninger og organisasjoner beregnet på intern og ekstern informasjon, andre er mer frittstående fagblader (for eksempel økonomiske tidsskrifter). Fagpressen spenner vidt, fra blader med opplag på ca. 1000 til bladet Motor med ca. 400 000 – det største opplaget i norsk presse.

En egen gren innen norsk presse har helt siden begynnelsen av 1800-tallet vært tidsskriftene, både de humanistiske, politiske og religiøse. Det begynte i Bergen i 1778 med Provinzialblade, så fulgte Hermoder i Oslo 1795. Andre som kan nevnes: Nyt Norsk Tidsskrift, Det Norske Nationalblad, Norsk Maanedsskrift og Statsborgeren, publikasjoner som gav næring til samtidens meningsutveksling og nytenkning.

Samtiden (fra 1890) og Syn og Segn (1894) har vært livskraftige kulturelle samlingspunkter helt opp til vår tid. Andre viktige tidsskrifter etter andre verdenskrig har vært Vinduet (1947), Kontrast (1965–90) og Nytt Norsk Tidsskrift (1984). Ved siden av de allmenne tidsskriftene kommer de mange vitenskapelige tidsskriftene som utgis med utgangspunkt i ulike faglige miljøer.

• medier i Norge
• norsk-amerikansk presse

• Ottosen, R. m.fl.: Norsk pressehistorie, 2002, isbn 82-521-5750-5
• Stangerup, H.: Avisens historie [...], 1973–74, 3 b.