Arbeidets Rett (avis)

Mauren, «et arbeiderblad for Røros, Gauldalen og Østerdalen», skiftet i 1912 navn til Arbeidets Rett. Det var arbeiderklassens kamporgan som skulle fylle leserne med interesse og begeistring. Avisen utkom fra starten én gang i uken, fra 1910 to ganger, og fra 1913 tre ganger, med unntak av årene 1925–1936 da økonomien tvang avisen til å skalere ned.

I den første tiden var Johannes Iversen Ødegaard både redaktør, faktor, setter, trykker og ekspeditør. «Blir det flere abonnenter nå, må jeg gi opp!» sa Ødegaard da opplaget nærmet seg 800. I 1913 kom en ny presse på plass. Arbeidets Rett har senere flere ganger vært inne på listen over de ti mest lønnsomme avisbedrifter i Norge.

Ved partisplittelsen i 1923 tok redaktør Jens Galaaen med seg Arbeidets Rett over til Kommunistpartiet. Bladstyret grep inn og avsatte Galaaen – med fire mot tre stemmer. Splittelsen skapte imidlertid kaotiske forhold, og Arbeidets Rett hadde i løpet av fjorten dager fem forskjellige redaktører. I en seinere beretning heter det at redaktør Galaaen misbrukte sin stilling og fylte avisen med «lange utredninger om Moskvatesene og annet storpolitisk stoff som hørte hjemme i dagspressen og ikke i en lokalavis».

Arbeidets Rett har en svært spesiell krigshistorie. Da den tyske okkupasjonsmakten i 1943 strammet grepet om avisene, og Fjell-Ljom valgte å legge ned, fortsatte Arbeidets Rett å komme ut, under tysk sensur og tyske direktiver, med Jon Kojen i redaktørstolen. Kojen hadde vært redaktør i avisen siden 1941, etter at den meget frittalende Reidar Aamo (seinere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet) trakk seg før tyskerne rakk å avsette ham. Den nye redaktøren ble ingen populær mann blant patriotiske nordmenn.

Det få visste, var at Kojen hadde drevet illegalt arbeid siden 1941, og at han i virkeligheten ble plassert i redaktørstolen av den lokale hjemmefrontledelsen. Fra en nazifisert avis som kamuflasje drev Kojen agentvirksomhet for de allierte. I 1945 kom han hjem fra et kort opphold i Sverige, som leder av den lokale hjemmefronten. Etter krigen ble han frikjent av den såkalte æresretten, men det tok tid før mistroen til ham slapp taket.

I de første tiårene etter krigen var Arbeidets Rett redigert i overensstemmelse med Det norske Arbeiderpartis politikk og retningslinjer. Om Einar Gerhardsen sa at svart var hvitt, ble han på lederplass hyllet for sin briljanse. Og om Gerhardsen likevel kom til at svart var svart, ble han hyllet for sin realisme.

I dag er Arbeidets Rett en moderne nyhetsavis. Den er ikke lenger et talerør verken for Arbeiderpartiet eller for arbeiderbevegelsen, men for en region, for fjellregionen. Geografien har erstattet ideologien.

Frigjøringen fra partiet foregikk over tid. Den startet i begynnelsen av 70-årene og var sluttført i første halvdel av 80-årene. På lederplass er Arbeidets Rett – i likhet med praktisk talt alle norske lokal- og regionaviser – uten mening når det gjelder partipolitikk. Selv valgdagslederne handler om utidig personfokus og overbudspolitikk, krangel mellom partiene og ønske om godt valg! Sterke, kontroversielle meninger – på begge sider av den politiske midtlinjen – er forvist til debattsidene, som avisene nå løfter fram som en stadig viktigere del av samfunnsoppdraget.

I november 2016 tiltrådte Guri Jortveit stillingen som ansvarlig redaktør og daglig leder i Arbeidets Rett, den første kvinnelige leder i avisens over hundreårige historie. Under hennes ledelse har avisen gjennomført et digitalt taktskifte og opplevd ny opplagsvekst. Direktesendinger fra sportsstevner, debattmøter og store arrangementer har trukket nye digitale brukere og yngre abonnenter til avisen.

Samtidig har det skjedd store organisasjonsmessige endringer: I 2012 kjøpte den daværende A-pressen aviskonsernet Edda Media (tidligere Orkla Media) og ble til Amedia. Arbeidets Rett innledet samarbeid med Østlendingen, sin gamle konkurrent i Nord-Østerdal. Det startet i det små, men i 2020 ble det gjort avtaler som sikrer en omfattende utveksling av redaksjonelt stoff mellom de to avisene. Avisene som tidligere var konkurrenter både i opplag og meninger er blitt nære samarbeidspartnere.