Olav den helliges død
Olav den hellige ble drept av en trøndersk bondehær på Stiklestad i 1030. Illustrasjonen er fra sagaverket Flatøybok (skrevet cirka 1390).
Olav den helliges død
På grunn av de undere som angivelig skjedde etter hans død ble Olav Haraldsson erklært som helgen. Del av antemensale fra cirka 1320–1340 som viser Olav den helliges død. Bildet er fra en ukjent kirke, men befinner seg nå i Nidarosdomen, Trondheim.
Kong Olavs fall
Olav skal ha blitt drept av Torstein Knarresmed, Tore Hund og Kalv Arnesson. Halfdan Egedius' illustrasjon til Olav den helliges saga, 1899.
Av .

Artikkelstart

Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29. juli, sannsynligvis i år 1030. I slaget ble den norske kongen Olav Haraldsson drept av en trøndersk bondehær. Etter slaget skal det ifølge legenden ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans, noe som gjorde at han fikk helgenstatus og tilnavnet «den hellige».

Bakgrunn

Den norske kongen Olav II Haraldsson (konge 1015–1028) var kommet på kant med mange av de som tidligere hadde støttet ham; stormennene, bøndene og sin egen familie. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans nådeløse konfiskasjonspolitikk og resolutte framferd ved kristningen av landet.

Utskifting av embetsmenn

Ifølge Heimskringla satte kong Olav inn årmenn av lav byrd på kongsgårdene. Disse kom i konflikt med de mektige lendmennene. Det mest berømte eksempelet er hvordan Asbjørn Selsbane drepte Olavs årmann på Avaldsnes, for senere å bli drept av kongens mann. Dette bidro til at Asbjørns farbror, Tore Hund, ble en motstander av kong Olav. En viktig del av denne konflikten var Olavs regulering av handelen med korn mellom det sørlige og nordlige Norge i en tid med dårlige avlinger. Dette var en inngripen i kystaristokratiets virke og nettverk som kan ha bidratt til uvilje mot Olav.

Mange av de norske stormennene søkte tilflukt hos den dansk-engelske kongen Knut den mektige. Knut ga rike gaver til mange disse stormennene, og kan ha planlagt å innsette sin søstersønn, ladejarlen Håkon Eiriksson, som regent i Norge. Etter slaget ved Helgeå i 1026, der Knut ser ut til å ha vunnet over en stor norsk-svensk hærstyrke, synes maktbalansen i Skandinavia å ble skjøvet i dansk-engelsk favør. Da Knut i 1028 kom til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge, rømte Olav til Sverige og deretter til Gardarike (Kievriket i dagens Russland og Ukraina).

Konfiskasjonspolitikken

De trønderske bøndene utgjorde langt den største delen av dem som nå gikk mot kongen. Hvorfor kom det til et slikt alminnelig trøndersk folkeoppbud? Spørsmålet kan ikke besvares med sikkerhet, men da de norske lovene senere ble skrevet ned, tok man i Frostatingsloven med noen helt spesielle «motstandsbestemmelser» – helt uten sidestykke i andre nordiske lover:

«Ingen mann skal gjøre atför [egentlig «tilferd»] mot en mann, verken kongen eller annen mann. Men hvis kongen gjør det, skal det skjæres hær-pil [krigsbudstikke]. Den skal gå i alle åtte fylker, og alle bøndene skal gå mot kongen og drepe ham hvis de kan. Men hvis kongen kommer unna, skal han aldri få komme tilbake til landet. Hver den som ikke vil gå mot ham, skal bøte tre merker, og likeledes den som ikke bringer pilen videre.»

«Tilferden» det her handler om, ser ut til være en juridisk term for ulovlig tvangsinndrivelse og jordegodskonfiskasjon – det vil si eiendomsbeslag bare på kongelig maktbud og uten tingets dom. Olav hadde ønsket å etablere et sterkere og mer maktfullkomment kristent kongedømme enn det befolkningen hadde kjent tidligere, etter et vesteuropeisk ideal. Dette betydde økt kongelig maktutøvelse og har ganske sikkert framkalt motstand, som kongen så har reagert på med maktmidler. Vi vet rent generelt at rikssamlingskongene brukte jordegodskonfiskasjoner som undertrykkelsesmiddel, noe som blant annet viser seg i utviklingen av jordeiendomsforholdene og fordelingen av jordeiendommen. Enorme mengder med jordegods, i Trøndelag så mye som over 80 prosent av den samlede jordverdien, kom i løpet av middelalderen i offentlig eie, som regel først som kongelig eiendom, senere også kirkelig.

Det som hendte i 1028–1030, har klare likhetstrekk med det vi leser i de såkalte motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven: I 1028 hadde Olav først måttet flykte hals over hode og forlate landet. Da han prøvde å komme tilbake, samlet bøndene seg mot ham i et massivt folkeoppbud. Da slaget sto på Stiklestad 29. juli 1030, ble Olav møtt som om han var en ytre fiende.

Kristning

Olavs kristningsverk var i mindre grad en utløsende årsak til slaget. De fleste lederne på begge sider var allerede kristne, og kildene antyder at det var hedninger om også kjempet på Olavs side.

Slaget

Bondehæren
Ifølge Snorre var bondehæren på over 7000 mann. Imidlertid er det sannsynlig at dette tallet er sterkt overdrevet. Halfdan Egedius' illustrasjon til Olav den helliges saga, 1899.
Av .
Slaget på Stiklestad
Slaget på Stiklestad
Av /Norges kriger (2011).

Etter at Håkon Eiriksson (kong Knuds jarl i Norge) druknet på vei fra de britiske øyer til Norge i 1029, øynet Olav på nytt muligheten til å komme tilbake som konge. På sin ferd til Norge samlet han en hær bestående av svenske, islandske og norske følgesmenn og krigere. Sommeren 1030 gikk ferden via Gotland til Sverige. Anund Jakob støttet ham med en styrke på 400 mann. Også en mindre styrke som ble ledet av halvbroren Harald Sigurdsson, sluttet seg senere til Olav. Med denne hæren kom han til Trøndelag.

Olav kom inn fra Sverige over Verdalen i Trøndelag og møtte ved Stiklestad en bondehær. Ifølge Snorre bestod den av mer enn 7000 mann. Olavs hær skulle i henhold til samme kilde bestå av cirka 3600 mann. Imidlertid kan det synes som at Snorre opererer med alt for høye tall på hærenes størrelse. I dag antyder forskerne at kongens hær kan ha bestått av noen hundre mann. Også Sigvat Tordarson (Sigvat Skald) sier i et dikt:

«Så er min sorg at fyrsten for liten styrke hadde østfra. Kongen knuget kraftig gullprydet sverdgrep. Bøndene måtte seire, de var dobbelt så mange. Dette ble stridsfyrstens fall; jeg klandrer ingen».

Bondehæren som satte punktum for Olavs kongedømme, ble på vegne av Knut den mektige ledet av en mektig koalisjon av toppene i det norske kystaristokratiet. Blant de fremste var Hårek fra Tjøtta, Tore Hund fra Bjarkøy og Kalv Arnesson fra Egge i Inn-Trøndelag. De hadde i tillegg til bøndene antakelig også med seg sine egne styrker. Tore Hund hadde tidligere kjempet på Olavs side i slaget ved Helgeå, og Kalv Arnesson hadde vært med Olav så sent som da Erling Skjalgsson ble drept i 1027. Derfor ble kongens motstandere i ettertid beskrevet som svikere og forrædere, og særlig ble Kalv Arnesson stemplet som en Judas.

Olavs død

Slaget på Stiklestad

Olav den Helliges fall på Stiklestad. Bildet – en moderne fantasi-fremstilling, trolig fra 1859 – forestiller kong Olav mens han blir stukket med et spyd av Tore Hund. Idet han dør, støtter kongen seg til en stein. Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn i alteret på Stiklestad kirke.

Slaget på Stiklestad
Av .
Lisens: fri

Den samlede overmakten ble fort for stor for Olav, og bondehæren gikk seirende ut av slaget. Ifølge Sigvat skald var det Tore Hund som ga kongen banesåret. Snorre nevner flere: Olav skal først ha blitt hugget i låret av Torstein Knarresmed, hvorved han kastet fra seg sverdet. Deretter skal Tore Hund ha stukket spydet i magen på ham, før han til slutt fikk et hugg i halsen av Kalv Arnesson på venstre side.

Høvdingen Dag Ringsson, som var blant lederne for Olavs hær, sies å ha kommet til slagmarken etter at Olav var død, og gjenopptok kampen («Dagsriden»). Også denne styrken ble slått tilbake, og Dag måtte flykte.

Etter kongens fall skal bonden på Stiklestad ha gjemt liket. Siden ble det fraktet til Nidaros og gravlagt i all hemmelighet på sandøren sør for byen, der Nidarosdomen senere ble bygd.

En kirke ble reist på stedet hvor Olav falt – Stiklestad kirke.

Ifølge tradisjonen skal Olav ha støttet seg mot en stein da døden inntraff. Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn i alteret på Stiklestad kirke. Olavssteinen var et pilegrimsmål i middelalderen, og det ble sagt at den formidlet en guddommelig, helbredende kraft. Det er omstridt om den steinen som befinner seg bak alteret i kirken i dag er den opprinnelige steinen.

Helgenstatus

På grunn av de undere som angivelig skjedde etter hans død ble Olav Haraldsson erklært som helgen, og bærer for ettertiden betegnelsen Sankt Olav, St. Olav eller Olav den Hellige.

Slaget på Stiklestad og Olavs fall har i norsk tradisjon symbolisert innføringen av kristendommen i Norge. Slaget handlet likevel ikke om å innføre kristendommen, men fikk stor betydning ved at Olav ble oppfattet som martyr og helgen kort tid etter sin død. Dette ble viktig både for Olavs etterfølgere som norske konger, og som samlingspunkt for kirkeorganisasjonen i Norge.

Etter slaget

Kalv Arnesson sammen med kong Magnus

Etter slaget på Stiklestad kunne det se ut til at den danske kongen hadde tatt kontroll over Norge, men sønnen han innsatte som regent, ble raskt upopulær, og de norske stormennene som tidligere hadde gått mot Olav, brøt nå med Knut og innsatte i stedet Olavs sønn, Magnus, som norsk konge. Tegningen forestiller Kalv Arnesson (som skal ha vært blant Olavs drapsmenn) og Magnus den gode på Stiklestad.

Etter slaget på Stiklestad kunne det se ut som om den danske kongemakten med Knut den mektige endelig hadde seiret i Norge. Men slik skulle det ikke gå, og omslaget kom brått. Knut hadde etter Olavs fall innsatt sønnen Svein som norsk visekonge. Han kom til landet sammen med moren Alfiva. De to ble raskt upopulære. Årsaken var blant annet flere strenge lover med skjerpet kongelig kontroll over hele samfunnet, det vil si tiltak av det samme slaget som vi må tro hadde ført til folkelig motstand mot Olav.

Dessuten følte flere norske stormenn, som hadde håpet på å overta ladejarlenes gamle posisjoner, at de ble tilsidesatt av det nye danske styret. Fremst blant dem var Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve. De inngikk en allianse med krefter innenfor den nyetablerte norske kirken og brøt med Knut. Svein og Alfiva måtte flykte fra landet.

I 1035 døde Knut, og hele det danske nordsjøveldet falt fra hverandre. Da var de norske lederne allerede reist østover for å hente hjem Magnus, en sønn Olav hadde med en tjenestekvinne som het Alvhild, fra landflyktighet i Gardarike. Elleve år gammel – samme år som Knut døde – ble Magnus norsk konge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Erik Skjelstad

Hei, jeg lurer på om hvordan kongesituasjonen var i Norge i årene 1028-29. Det står i denne artikkelen at Knud den Mektige ble konge i Norge da han kom til Norge i 1028, men litt lenger nede står det at "Etter at Håkon Eiriksson (kong Knuds jarl i Norge) druknet i 1029, øynet han på nytt muligheten til å komme tilbake som konge i Norge". Ble Håkon Eiriksson konge i Norge etter Knud den Mektige?

skrev Knut A. Rosvold

Nei, det var Svein Knutsson. Her en lenke til den norske kongerekken: http://www.kongehuset.no/artikkel.html?tid=27626

skrev Leif Inge Ree Petersen

Hei, Svein Knutsson/Alfivason (etter Knuts frille Ælfgifu) kom nok ikke til Norge før etter Stiklestad. Situasjonen før den var at Knut formelt var konge fra 1028, men Håkon styrte som Knuts representant til sin død i 1029, da Olav så sitt snitt til å komme tilbake.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg