Slaget på Stiklestad

Ifølge Heimskringla satte kong Olav inn årmenn av lav byrd på kongsgårdene. Disse kom i konflikt med de mektige lendmennene. Det mest berømte eksempelet er hvordan Asbjørn Selsbane drepte Olavs årmann på Avaldsnes, for senere å bli drept av kongens mann. Dette bidro til at Asbjørns farbror, Tore Hund, ble en motstander av kong Olav. En viktig del av denne konflikten var Olavs regulering av handelen med korn mellom det sørlige og nordlige Norge i en tid med dårlige avlinger. Dette var en inngripen i kystaristokratiets virke og nettverk som kan ha bidratt til uvilje mot Olav.

Mange av de norske stormennene søkte tilflukt hos den dansk-engelske kongen Knut den mektige. Knut ga rike gaver til mange disse stormennene, og kan ha planlagt å innsette sin søstersønn, ladejarlen Håkon Eiriksson, som regent i Norge. Etter slaget ved Helgeå i 1026, der Knut ser ut til å ha vunnet over en stor norsk-svensk hærstyrke, synes maktbalansen i Skandinavia å ble skjøvet i dansk-engelsk favør. Da Knut i 1028 kom til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge, rømte Olav til Sverige og deretter til Gardarike (Kievriket i dagens Russland og Ukraina).

De trønderske bøndene utgjorde langt den største delen av dem som nå gikk mot kongen. Hvorfor kom det til et slikt alminnelig trøndersk folkeoppbud? Spørsmålet kan ikke besvares med sikkerhet, men da de norske lovene senere ble skrevet ned, tok man i Frostatingsloven med noen helt spesielle «motstandsbestemmelser» – helt uten sidestykke i andre nordiske lover:

«Ingen mann skal gjøre atför [egentlig «tilferd»] mot en mann, verken kongen eller annen mann. Men hvis kongen gjør det, skal det skjæres hær-pil [krigsbudstikke]. Den skal gå i alle åtte fylker, og alle bøndene skal gå mot kongen og drepe ham hvis de kan. Men hvis kongen kommer unna, skal han aldri få komme tilbake til landet. Hver den som ikke vil gå mot ham, skal bøte tre merker, og likeledes den som ikke bringer pilen videre.»

«Tilferden» det her handler om, ser ut til være en juridisk term for ulovlig tvangsinndrivelse og jordegodskonfiskasjon – det vil si eiendomsbeslag bare på kongelig maktbud og uten tingets dom. Olav hadde ønsket å etablere et sterkere og mer maktfullkomment kristent kongedømme enn det befolkningen hadde kjent tidligere, etter et vesteuropeisk ideal. Dette betydde økt kongelig maktutøvelse og har ganske sikkert framkalt motstand, som kongen så har reagert på med maktmidler. Vi vet rent generelt at rikssamlingskongene brukte jordegodskonfiskasjoner som undertrykkelsesmiddel, noe som blant annet viser seg i utviklingen av jordeiendomsforholdene og fordelingen av jordeiendommen. Enorme mengder med jordegods, i Trøndelag så mye som over 80 prosent av den samlede jordverdien, kom i løpet av middelalderen i offentlig eie, som regel først som kongelig eiendom, senere også kirkelig.

Det som hendte i 1028–1030, har klare likhetstrekk med det vi leser i de såkalte motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven: I 1028 hadde Olav først måttet flykte hals over hode og forlate landet. Da han prøvde å komme tilbake, samlet bøndene seg mot ham i et massivt folkeoppbud. Da slaget sto på Stiklestad 29. juli 1030, ble Olav møtt som om han var en ytre fiende.

Olavs kristningsverk var i mindre grad en utløsende årsak til slaget. De fleste lederne på begge sider var allerede kristne, og kildene antyder at det var hedninger som også kjempet på Olavs side.

Den samlede overmakten ble fort for stor for Olav, og bondehæren gikk seirende ut av slaget. Ifølge Sigvat skald var det Tore Hund som ga kongen banesåret. Snorre nevner flere: Olav skal først ha blitt hugget i låret av Torstein Knarresmed, hvorved han kastet fra seg sverdet. Deretter skal Tore Hund ha stukket spydet i magen på ham, før han til slutt fikk et hugg i halsen av Kalv Arnesson på venstre side.

Høvdingen Dag Ringsson, som var blant lederne for Olavs hær, sies å ha kommet til slagmarken etter at Olav var død, og gjenopptok kampen («Dagsriden»). Også denne styrken ble slått tilbake, og Dag måtte flykte.

Etter kongens fall skal bonden på Stiklestad ha gjemt liket. Siden ble det fraktet til Nidaros og gravlagt i all hemmelighet på sandøren sør for byen, der Nidarosdomen senere ble bygd.

En kirke ble reist på stedet hvor Olav falt – Stiklestad kirke.

Ifølge tradisjonen skal Olav ha støttet seg mot en stein da døden inntraff. Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn i alteret på Stiklestad kirke. Olavssteinen var et pilegrimsmål i middelalderen, og det ble sagt at den formidlet en guddommelig, helbredende kraft. Det er omstridt om den steinen som befinner seg bak alteret i kirken i dag er den opprinnelige steinen.