orgelstemme

Det finnes et omfangsrikt utvalg av orgelstemmer, både med hensyn til klangfarge, styrkegrad, toneomfang og fysisk størrelse. Variasjonen og mangfoldet har vokst fram i takt med utviklingen av orgelets mange dialekter og stilretninger. Med unntak av enkelte ikonografiske og skriftlige kilder er lite konkret kjent om orgelstemmenes konstruksjon og klang før orgelet etablerte seg som et kirkelig instrument mot slutten av middelalderen. Fra denne perioden oppstod et stort mangfold av stemmetyper, og ved inngangen til 1700-tallet var de fleste vanligste orgelstemmene skapt.

Storparten av orgelstemmene ble utformet for å etterlikne tidens blåseinstrumenter (Krumhorn, Fløyte, Trompet) eller strykeinstrumenter (Gambe), og stemmenes navn ble lånt fra instrumentene de imiterte.

Orgeltemmer som ikke relaterte seg til andre instrumenter fikk navn etter funksjon (Principal, orgelets hovedstemme), plass i overtonerekken (Kvint, Ters), fysisk plassering i orgelet (Montre, Praestant), assosiasjon til natur og fenomener (Celeste, Unda Maris, Nachtigall), pipens konstruksjon (Rørfløyte), onomatopoetisk (Bourdon), eller musikalsk intervall (Sesquialtera).

Stemmetypene ble i stor grad felles for de mange regionale og stilistiske retningene i orgelutviklingen, men fikk ofte ulik skrivemåte (Basun/Bassoon, Kornett/Cornet, Bourdon/Bordun). Noen stemmer med tilnærmet lik klang, konstruksjon og funksjon fikk egne nasjonale benevnelser, for eksempel Principal/Montre/Flautado/Open diapason, og Mixtur/Plein Jeu, Lleno.

Orgelets stemmer kan inndeles i ulike familier etter pipenes konstruksjon, klang, og funksjon. Den største kategorien inneholder de tre hovedgruppene av labialpiper, som produserer tonen på samme måte som i en blokkfløyte:

• Prinsipalene, orgelets kraftigste og mest fulltonende stemmer. Prinsipalene består av middelvide, åpne sylindriske piper, og utgjør orgelets egen klang uten å etterlikne andre instrumenter.
• Fløytestemmene. Disse består av vide eller middelvide piper av forskjellig konstruksjon og med ulike instrumenter som klanglig referanse. Stemmens piper er åpne, dekkede eller halvdekkede, og vanligvis med mildere og mindre overtonerik klang enn prinsipalene.
• Strykestemmene, stemmer med trange piper som med en lys og intens klang minner om strykeinstrumentene de etterlikner.
• Lingualstemmene er den fjerde familien, og består av stemmer med piper som produserer tonen ved en vibrerende tunge.

Blandingsstemmene har to eller flere piper for hver tonehøyde i klaviaturet. De vanligste er mixturene, som danner toppen av orgelets klangpyramide og skaper styrke og glans i kraftige registreringer. Andre blandingsstemmer er skapt for å lage spesielle effekter, som for eksempel «vox celeste». Denne består av to piperekker som er stemt ulikt, og som derfor gir en eterisk og svevende klang i orgelet.

Stemmenes piperekker er som regel gruppert og plassert i egne seksjoner (kalt verk) inne i orgelet, som igjen er tilknyttet forskjellige manualer (klaviaturer) i spillepulten. Stemmefordelingen på manualene kan variere, men den vanlige normen er at hvert av manualene er utgjør et eget lite orgel med stemmer av ulik klang og forskjellig styrkegrad. Beholdningen av stemmer, fordelingen på manualer og pedal, og oversikten over spillepultens hjelpemidler i betjeningen av orgelet utgjør instrumentets «disposisjon».

Utvalget av orgelets stemmer varierer med tidsepoker, ulike tradisjoner, og stilretninger. Fordi orgelet i stor grad har hatt orkesteret som en referanse, har klangidealet stort sett fulgt orkesterets utvikling gjennom tidene. Fram til siste del av 1700-tallet var stemmeutvalget i orglene balansert mellom lyse og mørke stemmer, i barokken med en tendens til prioritering av klarhet, briljans, og overtonerikdom. Fra det tidlige 1800-tallet gikk idealet gradvis mot et mørkere, tyngre og kraftigere klangbilde, i takt med generelle strømninger i musikklivet. Orglenes klangprofil ble derfor i større grad dominert av grunnstemmer, både for å styrke fundamentet i musikken, og for å gi mulighet for nyanser i det dypere klangområdet. Orgelets funksjon som salmeinstrument i kirkene var dessuten godt etablert på denne tiden, og forståelsen av at grunnstemmer gir den beste støtten for forsamlingssangen bidro til utviklingen.

I vår tid er disposisjonspraksisen for nye orgler mangfoldig. Hovedtendensen er å hente inspirasjon i en bestemt epoke eller en spesifikk historisk orgelbyggers praksis, eller å velge en sammensetning av orgelstemmer som egner seg for de fleste stilretninger i orgelrepertoaret. I mange tilfeller blir kompromisset å bygge et allround-orgel, men med enkelte spesielle stemmer som gir instrumentet et moderat stilistisk anstrøk.

• orgel
• orgelpipe