Magnus 1 den gode

Magnus 1 den gode, konge i Norge 1035, i Danmark 1042; etter sagatradisjonen sønn av Olav den hellige og Alvhild, en tjenestekvinne på kongsgården. Fikk i dåpen navn etter «Karlamagnus», dvs. Karl den store. Bodde i Novgorod fra 1028, ble hentet hjem fra Gardarike av trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson. Svein Alfivason og Alfiva ble fordrevet. En tid fór Magnus hardt frem mot farens gamle motstandere, men slo, ifølge tradisjonen, om etter oppfordring fra Sigvat skald (Bersǫglisvísur). Den unge kongen stod ellers under sterk innflytelse fra Einar Tambarskjelve. 1042 ble Magnus anerkjent som konge i Danmark. Som konge av Danmark forsvarte han landet mot venderne i slaget på Lyrskog hede (1043), men etter at faren var over, reiste danskene seg under Svend Estridssøn mot Magnus. Under et krigstog mot Svend døde Magnus 1047. Året i forveien hadde han måttet anerkjenne farens halvbror, Harald Sigurdsson (Hardråde), som medkonge i Norge.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Norges historie fra 1050 til 1300

Per Norseng

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.