Westminster Abbey

Det opprinnelige angelsaksiske anlegget går tilbake til et kloster, grunnlagt på 600-tallet, men ødelagt av vikinger. I 1065 lot Edvard Bekjenneren oppføre en normannisk korsbasilika med sentral- og to vesttårn; av denne er bare Pyx House sør for den nåværende kirken bevart. Etter erobringen av England 1066 lot Vilhelm Erobreren seg krone der, et eksempel som ble fulgt av alle senere konger unntatt Edvard 5.

Henrik 3 gikk 1245 i gang med en total ombygging, bl.a. av det særdeles høyreiste østpartiet (1269); kirken ble nå oppført i franskpreget gotikk, mens Edvard Bekjennerens skrin, som skulle være den høyeste helligdommen, fikk plass i et kapell bak høyalteret og ble utført i italiensk cosmatarbeid (ferdig 1268). Henrik selv og en rekke senere konger fikk her sine gravmæler. I Westminster Abbey står også den tronstolen som Henriks sønn Edvard 1 lot lage etter erobringen av Skottland. Det åttekantede kapittelhuset ved søndre tverrskips hjørne ble påbegynt 1250; her holdt Underhuset til 1376–1547.

1503–19 reiste Henrik 7 et Lady Chapel ved korets østre ende i perpendikularstil. Den italienske renessanse ble introdusert i kongens og hans dronnings gravmæle, utført 1509 av den florentinske billedhugger Pietro Torrigiani. Vesttårnene ble oppført 1734–45 etter Nicholas Hawksmoors tegning, og nordfasaden ble ombygd på 1800-tallet av G. Gilbert Scott og John L. Pearson.

Minnesmerker over berømte briter fyller så vel sideskip som tverrskip. Statsmenn hviler i det nordre, diktere i «poets' corner» i det søndre. Den ukjente soldats grav fra den første verdenskrig har sin plass i skipets vestre ende.