Murverk, konstruksjoner av murstein, vanligvis lagt i forband og bundet sammen med mørtel eller lim i fugene, evt. lagt tørt (tørrmur), dvs. med stein direkte mot stein.

Murverkets trykkstyrke er en kombinasjon av styrken til delmaterialene og vil alltid være mindre enn styrken av den enkelte murstein eller murblokk. Karakteristisk trykkstyrke for murverk ligger i området 1,5–15 N/mm2, der laveste verdi representerer de svakeste lettbetongblokktyper, mens høyeste verdi representerer de sterkeste tegltypene.

Vanlige murkonstruksjoner kan ha betydelig bæreevne for trykkpåkjenninger, men er relativt svake for strekk- og bøyningspåkjenninger. Anvendelse av uarmerte murkonstruksjoner begrenser seg derfor oftest til vegger, søyler, buer, hvelv, kupler og andre elementer som vesentlig utsettes for trykkpåkjenninger. Slike konstruksjonselementer, som primært bærer ved overføring av rene trykkrefter, har tradisjonelt stått sentralt i murverkets, og dermed arkitekturens formspråk. Murverk som utsettes for sidelaster fra vind, jordtrykk eller andre påkjenninger, vil ofte kreve økte tykkelser, endringer i geometrisk form eller reduserte spennvidder for å motstå strekkpåkjenningene. Murverkets lave strekkfasthet blir altså bestemmende for konstruksjonsutformingen.

Avhengig av samvirke og heftfasthet mellom mørtel og murstein kan uarmert murverk i dag også utnyttes for opptak av strekkpåkjenninger i begrenset omfang. Grunnmurer av lettklinkerbetong og fasadekledninger (forblendinger) av teglstein er eksempler på slike konstruksjoner. Murverkets bæreevne for opptak av strekkpåkjenninger kan økes betraktelig ved at det legges inn armeringsstål i de horisontale mørtelfugene, eller i vertikale kanaler som senere støpes ut med betong.

Selv om murverk er blitt fortrengt av betong og stål som bærende hovedmateriale i større bygg etter den annen verdenskrig, har teglmurverk holdt stillingen som et dominerende fasademateriale i nærings- og institusjonsbygg. I etterkrigstiden er alternative murprodukter av betong og lettbetong utviklet og tatt i bruk i murverk, spesielt i mindre boligbygg. Murblokker av lettklinkerbetong har de siste 50 år dominert i grunnmurer i mindre bygg, men har etter hvert blitt et viktig produkt også i nærings- og industribygg, og utgjør i 1990-årene 3/4 av alt murverk som oppføres i Norge. Murblokker av betong og porebetong har fortsatt en beskjeden anvendelse.

Murverkets uttrykksformer er knyttet til mursteinens format, form, farge og overflatestruktur, og til murverkets forband, fugeutforming og -farge. Variasjonsmulighetene er nær sagt ubegrenset. Murverkets formbarhet og mulighet til enkelt å lage geometriske forsterkninger av påkjente konstruksjonstverrsnitt er en viktig forutsetning for murverkets konkurransedyktighet som konstruksjonsløsning. Murverk representerer et rikt mangfold av materialer, produkter og løsninger med egenskaper tilpasset anvendelse både i kledende, atskillende og bærende bygningskonstruksjoner.

Murverk har vært brukt som byggemåte i snart 9000 år. Opprinnelig ble naturlig eller bearbeidet naturstein eller blokker formet av leire og soltørket brukt som murstein. Teglstein oppstod da man begynte å brenne leirblokkene, som derved fikk økt styrke, hardhet og bestandighet. Det eldste, kjente byggverk i mur stammer fra byen Jeriko oppført ca. år 6800 f.Kr. med murstein av soltørket og brent leire. I Babylon, et område fattig på egnet naturstein, ble teglstein anvendt i flere monumentale byggverk, f.eks. zigguraten fra ca. år 2500 f.Kr., og senere bymurene, kongepalasset og keiser Nebukadnesars paradegate og seiersportal, Isjtarporten, fra ca. 600 f.Kr.

Byggeskikken med murverk ble utviklet og raffinert i oldtidens storbyer i middelhavsområdet, som vi fremdeles finner rester av. Den store masse av anonyme brukshus ble bygd i teglmurverk, mens naturstein har dominert som byggemateriale for de fleste monumentale byggverk helt opp til vår tid. Natursteinsmurverk kom således til å dominere arkitekturutviklingen i vår kulturkrets.

De eldste murbygningene i Norge er oppført av natursteinsmurverk på 1100-tallet (Erkebispegården og Nidarosdomen i Trondheim samt en del andre kirkebygg). Til Norden ble kunsten å lage byggestein av leire først brakt av munkene rundt midten av 1100-tallet. I Norge ble de første teglstein laget omkring hundre år senere, men først på midten av 1700-tallet kom norsk teglproduksjon i gang i større omfang. Det finnes få teglmurbygninger i Norge som er eldre enn 200–250 år. En rekke katastrofebranner i trebebyggelsen førte til krav om bruk av murverk i byområdene. Den såkalte murtvangloven fra 1904 innførte murtvang i alle norske byer.

For store bygg, og særlig for branntrygge bygninger, var teglmurverk nærmest enerådende i Norge helt frem til 1945. Konstruksjonene som da ble brukt hadde meget lange tradisjoner. Frem til ca. 1900 ble veggene i det vesentlige murt massivt. Senere ble de i større utstrekning utført som hulmurer med større eller mindre, gjennomgående, vertikale kanaler (Bergenshulmur, Trondheimshulmur). Fasadene ble ofte pusset, og det oppstod en pussarkitektur som hentet sine motiver fra alle de klassiske stilepokene, der natursteinsmurverk alltid har vært toneangivende. Pussornamentikk rundt vinduer og hushjørner, pussede fasadebånd og gesimsstrekninger ble laget som imitasjoner av denne steinarkitekturen.

I tiden etter den annen verdenskrig ble murverket fortrengt av betong og stål som bærende hovedmateriale i større bygg.

Teknikken med armert murverk var kjent i England allerede omkring år 1800. Ca. 1820 ble Wapping–Rotherhite-tunnelen utført i armert murverk. Rundt 1900 brukte Sir Alexander Brebner armerte teglkonstruksjoner i byggverk i India. I 1920- og 1930-årene ble hans eksempel etterfulgt i USA, Japan og andre land utsatt for jordskjelv. Murverkskonstruksjonene ble armert både horisontalt og vertikalt for å unngå skadelige riss- og sprekkdannelser fra jordskjelvrystelser. Etter den annen verdenskrig er det spesielt USA som har stått for utvikling og anvendelse av armert murverk i større sammenheng. Her er det oppført bl.a. kontorbygg og boligblokker på over 20 etasjer, der de vertikale bærende og stabiliserende konstruksjonene er utført i armert murverk. Ved hjelp av spesielle murstein eller murblokker med store vertikale hull kan det mures opp slanke murvegger og søyler der hullsteinene danner gjennomløpende, vertikale kanaler over hele vegghøyden. I disse kanalene monteres vertikalarmering som omstøpes med spesiell mørtel eller betong. I Norge ble det første større byggverk i armert murverk oppført i Trondheim i 1987, et 8-etasjes kontorbygg, der alle vertikale, bærende og stabiliserende konstruksjoner ble utført i vertikalarmert, utstøpt teglmurverk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.