signing

Ved en grunnlovsendring i 1908 ble paragrafen om kongekroning fjernet, to år etter at kong Haakon 7. og dronning Maud var blitt kronet i Nidarosdomen. Tradisjonen med kroning var avviklet i nabolandene Danmark og Sverige, og den ble av mange sett på som gammeldags, eller som upassende for et demokrati.

Etter at kong Olav 5. tiltrådte sin regjering i 1957, ønsket han selv å motta signing til sin gjerning som et motstykke til den tidligere kongekroningen. Signingsseremonien fant sted i Nidarosdomen 22. juni 1958 etter et ritual laget for anledningen. Selve signingen skjedde ved at kongen knelte og biskopen bad om Guds velsignelse over hans kongegjerning ved håndspåleggelse.

Den nye ordningen med signing var omstridt. I forkant av signingen av kong Olav fant det sted en omfattende dragkamp om innholdet og rammene, som i det stille hadde begynt flere år før kong Haakon døde. Det var ulike syn innad i Bispemøtet og i politiske kretser. Etter at Olav 5. var blitt konge, ble det også offentlig debatt om hva slags kirkelig markering som kunne komme på tale.

Nidaros-biskop Arne Fjellbu, som fikk oppgaven med å signe den nye kongen, var en av pådriverne for en storstilt og høytidelig seremoni som kunne minne en del om den tradisjonelle kroningen. Olav 5. helte i samme retning, og skal personlig ha vært opptatt av at han måtte knele og at biskopen skulle legge hånden på ham. De kirkelige arrangørene presset også på for at den norske staten skulle være sterkt representert ved signingen, etter hvert i mer eller mindre åpen konflikt med regjeringen. Arbeiderparti-regjeringen ledet av Einar Gerhardsen ønsket et neddempet kirkelig arrangement. Opposisjonspartiet Høyre, der i hvert fall noen i utgangspunktet var stemt for å gjenoppta den gamle skikken med kroning, kritiserte regjeringen for å holde igjen.

Signingen ble en stor offentlig begivenhet. Kong Olavs reise til og fra signingen ble omtalt som en «signingsferd», og ga anledning til å møte mennesker i mange deler av landet.

Kong Harald 5. og dronning Sonja fulgte opp den nye tradisjonen. De ble signet i Nidarosdomen 23. juni 1991, og gjennomførte også en signingsferd.

Alterboken av 1920 har et eget ritual for kirkelig velsignelse av et borgerlig inngått ekteskap. Handlingen har ingen rettslig betydning. Handlingen ble brukt i tiden fra de norske prestenes embetsnedleggelse i 1942 (se kirkekampen) og frem slutten av andre verdenskrig, fordi prestene ikke kunne være vigselsmenn i rettslig mening. Den normale form for ekteskapsinngåelse ble da borgerlig vigsel med signing.

Etter hvert som antallet borgerlige ekteskap har økt, har det også blitt flere par som ønsker kirkelig velsignelse i etterkant.

• signing – folketro
• kristendom
• kroning
• Den norske kirke

• Rem, Tore (2022). Olav V – Ensom majestet, 1946–1991. Oslo: Cappelen Damm.