Faktaboks

Magnus Lagabøte

Magnus 6., Magnus VI, Magnus Håkonsson

Født
1238, Tønsberg
Døpt
3. mai 1238
Død
9. mai 1280, Bergen
Begravelsessted
begravet i fransiskanernes Olavskirke i Bergen
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Kong Håkon 4. Håkonsson (1204–1263) og dronning Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270).

Gift 11.9.1261 med Ingeborg Eriksdatter (ca. 1244–1287).

Far til Eirik 2. Magnusson (1268–1299) og Håkon 5. Magnusson (1270–1319); bror til Håkon Håkonsson Unge (1232–1257) og Kristin Håkonsdatter (1232–1264).

Magnus Lagabøte

Kong Magnus overrrekker den ferdige Landsloven. Initial i Den hardenbergske Codex. Dette er selve innledningen til Landsloven.

Av /NTB Scanpix ※.
Stavanger domkirke

Representativ fremstilling av Magnus Lagabøter over østvinduet i Stavanger domkirke.

Stavanger domkirke
Av /Arfo forlag.

Magnus Lagabøte var norsk konge i årene 1263–1280. Han var sønn av Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Magnus fikk kongsnavnet i 1257, ble kronet i Bergen i 1261 og ble regjerende konge ved farens død i 1263.

Kong Magnus ble i ettertiden kalt Lagabøte (lovforbedreren), fordi han ledet det mest omfattende lovgivningsarbeidet noen regjering har gjennomført i Norge. De gamle landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven, som gjaldt for hele Norge. Den ble vedtatt på tingene i perioden 1274–1276 og dannet dessuten grunnlaget for Magnus Lagabøtes lovbok for Island. For kjøpstedene ble det også utarbeidet en felles bylov. Aristokratiet, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen (nedskrevet hirdlov).

Erkebiskop Jon Raude motsatte seg at kong Magnus skulle revidere den kirkelige lovgivningen, og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekking mellom kongemakt og kirke om kirkens frihet endte med Sættargjerden i Tunsberg i 1277. Gjennom dette forliket sikret erkebiskop Jon Raude kirken en betydelig skattefrihet og viktige privilegier. Biskopen måtte til gjengjeld gi avkall på blant annet kirkens innflytelse ved kongevalg.

Ved freden i Perth i 1266 oppgav kong Magnus de fjerneste norske vesterhavsøyene. Han avstod Hebridene (Suderøyene) og Man til den skotske kongen mot en årlig pengeavgift (som for øvrig skottene snart sluttet å betale).

Magnus var gift med Ingebjørg Eriksdatter, datter av Erik Plovpenning av Danmark. Sammen fikk de to sønner, Eirik Magnusson og Håkon Magnusson, som begge ble konger etter faren.

Det er bevart bruddstykker av en egen saga om Magnus Lagabøte. Han er den siste norske kongen som fikk skrevet en saga om seg.

Oppvekst

Magnus Lagabøte ble født i Tønsberg i 1238. Faren hans, Håkon Håkonsson, forsterket borganlegget Tunsberghus på denne tida. Magnus skulle senere fortsette arbeidet. Bildet viser Magnus' teglkastell på Berget (nå Slottsfjellet) i Tønsberg. Kastellet ble fullført sommeren 1276. Ruinene av dette kan fremdeles ses sør for dagens Slottsfjelltårn.

Magnus ble født i Tunsberg som sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Margrete var datter av Skule Bårdsson, Håkons riksstyrer og senere rival.

I oppveksten, som Magnus for det meste tilbrakte i Bergen, må han ha fått god boklig opplæring, og den skotske Lanercost-krøniken forteller at han som konge var en flittig tilhører til undervisningen i teologi i byens fransiskanerskole. Som faren og den eldre broren Håkon den unge var han litterært interessert, og førte videre deres arbeid med å skape en oversatt norsk hofflitteratur. Etter farens død satte Magnus islendingen Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons brorsønn, i gang med å skrive Håkons store saga og gav Sturla tilgang til kongelig arkivmateriale i kongsgården i Bergen. Mot slutten av 1270-årene gav han Sturla i oppdrag å sette sammen sin egen saga «etter brev og sitt eget råd» (Sturlunga saga). Det er bare bevart to pergamentblad av denne sagaen, men litt mer av innholdet er kjent indirekte, gjennom opplysninger i islandske annaler som er hentet derfra.

I Håkons saga finnes noen glimt fra Magnus’ barne- og ungdomsår, blant annet roses han for at han 15 år gammel holdt en voksen tale for alderen og snarrådig slukket en brann på et av kongsskipene. Hans først kjente opptreden i regjeringskretsen var som vitne ved kong Håkons freds- og handelsavtale med Lübeck i Bergen i 1250.

Faren begynte tidlig å arbeide for et utenrikspolitisk gunstig giftermål for sønnen. Etter forgjeves fremstøt mot døtre av den danske kong Abel (1251) og den engelske kong Henrik 3. (1259) endte det med at Magnus i 1261 ektet Ingeborg Eriksdatter, datter til den myrdede danskekongen Erik Plovpenning, som Håkon nærmest lot bortføre til Norge.

Tronfølge, kongsnavn og kroning

Faren Håkon ble kronet i 1247. Dette innebar at pavekirken anerkjente et arvelig kongedømme innen hans ætt, basert på prinsippet om ekte byrd. Kongen hadde to ektefødte sønner, Magnus og den eldre Håkon Unge, som var tatt til medkonge i 1240 under Skule Bårdssons opprør. Ifølge Håkons saga var det på tale å gjøre Magnus til hertug over en tredjedel av landet, men kong Håkon fant det (ifølge Magnus?) vanskelig å foreta et endelig skifte mellom sine to sønner. Problemet løste seg da Håkon Unge døde i 1257. Samme år lot kong Håkon Magnus bli valgt til konge på Öckerö utenfor munningen av Göta älv, for at landet ikke skulle være kongeløst mens han var på leidangsferd til Danmark.

Magnus ble hylletØyrating året etter og fikk inntektene av Rygjafylke (Rogaland) til sitt underhold. Der satt han tidvis i Stavanger, og det ser ut til at han på Utstein begynte å bygge ut et kongsgårdsanlegg som senere ble overtatt av augustinerne i Olavsklosteret i Stavanger. Magnus feiret bryllup med Ingeborg Eriksdatter i kongsgården i Bergen i 1261, og begge ble kronet etterpå. Til bryllupsfesten stod «Steinhallen» (Håkonshallen) ferdig. Som medkonge (rex iunior) opptrådte Magnus ved farens side i viktige regjeringshandlinger, og da Håkon la ut på sitt store vesterhavstog i 1263, overlot han ledelsen av riksstyringen til Magnus.

Utenrikspolitikk

Avtegning av for- og bakside av Magnus Lagabøtes kongssegl.
.

Vesterhavsøyene

Våren 1264 kom meldingen om Håkons død på Orknøyene til Norge, og Magnus begynte å styre som enekonge. Det viste seg snart at han stod for en annen utenrikspolitikk enn den ekspansive og tidvis aggressive linjen som faren hadde fulgt. Magnus fortsatte Håkons oppbygging av et diplomatisk apparat av til dels spesialiserte sendemenn. Dette brukte han ikke bare til å utveksle brev og gaver med de fremste herskerne i Vest-Europa. Gjennom fredsslutningen i Perth i 1266 avstod han Suderøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot en betaling på 4000 mark sterling over fire år og en «evig» årsavgift på 100 mark. Til gjengjeld trygget han det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland, og sikret det ytterligere gjennom en avtale med orknøyjarlen Magnus året etter.

Forholdet til den engelske kronen var kjølnet under kong Håkon, men de nære forbindelsene ble gjenopprettet gjennom en freds- og handelstraktat i 1269.

Norden

I Danmark hadde dronning Ingeborg krav på arv etter faren, Erik Plovpenning. Håkon hadde fremmet dette kravet aktivt, men selv om arvesaken forble uløst, lot Magnus det aldri komme til brudd med den danske kongemakten. Det fredelige forholdet til Sverige fra farens dager varte ved, og den første kjente grenseoppgangen mellom de to rikene fant trolig sted i 1260-årene.

Det oppstod en ny situasjon i nordisk politikk da den svenske hertug Magnus Birgersson slo broren kong Valdemar Birgersson med dansk hærhjelp i 1275 og tok kongsnavn. Kong Magnus søkte forgjeves å megle i striden til fordel for kong Valdemar. Magnus' fortsatte tilknytning til den avsatte svenskekongen Valdemar og hans krets førte likevel ikke til noen åpen konflikt med den alliansen av de regjerende svenske og danske kongehusene som nå tok form.

Hansaen

I forholdet til de tyske kjøpmennene (hanseatene) som var begynt å sitte fast i Bergen i 1250-årene, oppstod det spenninger da Byloven av 1276 fastslo likhet mellom innfødte og utlendinger med hensyn til å bære offentlige byrder i byen. Tyskerne var heller ikke fornøyd med den rettssikkerheten de nøt i Norge. Forhandlinger mellom kong Magnus og utsendinger fra Lübeck resulterte i 1278 i et kongebrev som gav tysktalende kjøpmenn visse rettslige og økonomiske «immuniteter», blant annet de første, beskjedne rettighetene fremfor innfødte og andre utenlandske kjøpmenn.

Lovarbeidet

Prolog til Landslova frå Codex Hardenbergianus

Landsloven var en lov for hele landet som ble innført av Magnus Lagabøte i 1274. Illustrasjonen øverst til venstre viser Magnus Lagabøte som gir loven til en lagmann. Teksten er prologen til Landsloven. Bildet er fra lovboka Codex Hardenbergianus fra 1300-tallet. Manuskriptet oppbevares i Det kongelige danske bibliotek i København.

Ad Fontes / Det kongelege danske bibliotek.

Også innad i riket førte kong Magnus en freds- og stabiliseringspolitikk, som skiller Magnus’ regjeringstid ut fra tiden før og etter. Denne politikken må i høy grad skyldes hans personlige utforming av kongerollen.

I slutten av farens regjeringstid var det definitivt blitt klart at de eldre norske landskapslovene ikke hadde holdt følge med den rettslige og politiske utviklingen i landet. Kong Håkon hadde satt i gang arbeidet med gjennomgripende lovreformer, og Magnus hadde stått ved hans side. Dette arbeidet ble ført videre i langt bredere omfang og i to hovedetapper. Frem til 1268 ble den vestnorske Gulatingsloven og den felles østnorske lovboken for Eidsivatingslag og Borgartingslag revidert. I neste omgang ble den samlende Landsloven utarbeidet for de norske landdistriktene. Den forelå ferdig i 1274 og kom senere til å gjelde på Færøyene, Shetland og Orknøyene.

Landsloven ble i 1276 fulgt av Byloven, som i utgangspunktet siktet mot å regulere forholdene i Bergen, men som snart ble gjort gjeldende i alle de større norske byene. Til de to etappene i det norske lovarbeidet svarte de islandske lovbøkene Járnsíða (1271) og Jónsbók (1281). En gang i årene 1273–1277 ble det også satt sammen en ny Hirdskrå, som regulerte de håndgangne menns organisasjon, rettigheter og plikter.

Ledelsen av lovarbeidet

Sentrum for lovarbeidet var kongsgården i Bergen, som fikk sin hovedstadsfunksjon fra Håkon Håkonssons dager styrket under Magnus. Blant de kongelige rådgiverne kan vi med sannsynlighet peke ut stallaren og fehirden Audun Hugleiksson, kanslerne Askatin og Tore Håkonsson, og den kongelige biografen Sturla Tordsson. Slike rettskyndige hjelpere var en nødvendig forutsetning for lovreformene. Men ut fra det personlige preg Magnus satte på andre sider av rikspolitikken, gjorde han seg nok også gjeldende i ledelsen av lovarbeidet.

Formelt var det allmuen som bad kongen om rettsforbedringer. Lagtingene «dømte» sine lovbøker i kongens varetekt for at han skulle «skipe» dem på en ny og bedre måte, og fikk dem til slutt overlatt til endelig «lovtak». Men i virkeligheten kom alt initiativ fra den sentrale regjeringskretsen med Magnus i spissen. Bonderepresentantenes tilslutning til nye lovbestemmelser på riksmøter i Bergen i 1271 og 1273, og deres endelige lovvedtak på lagtingene innebar liten reell innflytelse. Bøndenes formelle tilslutning hadde likevel betydning fordi den bandt folk rundt i landet til lovendringene og forankret dem i folkemeningen.

Landsloven

Landslova
Et manuskript av Landsloven (NB Ms.4° 1 30v–31r) som ligger på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og som er fra perioden 1300–1325.
Landslova
Av .

Landsloven er et av de aller eldste europeiske eksemplene på en felles rett for et helt kongerike. Ved siden av Landsloven fantes ennå bare to andre offisielle rikslovbøker i Europa: Fredrik 2.s romerrettsinspirerte lovbok for kongeriket Sicilia fra 1231 og Alfons 10.s lovbok for Castilla, litt eldre enn Landsloven.

Landsloven gir seg ut for å være sammensatt av det kongen fant best i landets gamle lovbøker, mest fra Gulatingsloven. Men den inneholder også mye nytt. Den endret forskjellige sosialgruppers personlige rett, odelsretten, leilendingenes vilkår, arve- og ekteskapsordningen og strafferetten. På det siste feltet vant blant annet prinsippet om subjektiv skyld frem i forhold til det gamle kollektive ætteansvaret. Det vil si at den enkelte i større grad ble ansvarlig for sine lovbrudd alene, i stedet for at man regnet lovbryterens ætt (slekt) som medansvarlig. Hevndrap på slektninger av drapsmenn og sårvoldere ble dermed forbudt.

Loven inneholder også vidtrekkende nye bestemmelser om den kongelige lokalforvaltningen, tingordningen og rettshåndhevingen i sin alminnelighet. I fortsettelse av kong Håkons «nye lov» fra 1260 fremstiller den kongen som den egentlige lovgiveren i riket, i samråd med en regjeringskrets av «gode menn», og setter ham dertil «over loven» som den øverste dommer i riket. Tilsvarende endringer preger Byloven av 1276, som dessuten grep sterkt regulerende inn i byenes økonomiske liv. Begge disse lovbøkene er preget av en mer skriftlig og resonnerende juridisk uttrykksmåte og en sterkere systematikk enn de gamle landskapslovene. Påvirkningen fra romersk og kanonisk rett er merkbar.

Forholdet til kirken

I Magnus Lagabøte fant kirken en personlig from konge. Han samarbeidet nært med landets biskoper, trakk dem inn som rådgivere i lovgivning og annen regjeringsvirksomhet. Han brukte biskopene sammen med medlemmer av domkapitlene og tiggerordenene (dominikanere og fransiskanere) i viktige diplomatiske oppdrag. Han bygde ut den kongelige kapellorganisasjonen uten å insistere på den reelt avgjørende retten til å presentere geistlige til stillinger der.

Det ser ut til at Magnus i høyere grad enn faren betraktet kapellene som fromme stiftelser; blant annet knyttet han fattighospitaler til noen av dem. Når han gjorde Apostelkirken i kongsgården i Bergen til et kollegiatkapell (med et prestekollegium under ledelse av en prost), tyder det likevel på at han i likhet med faren var opptatt av å bygge ut en geistlighet som skulle tjene kongen religiøst og administrativt. Han hadde et særlig nært forhold til fransiskanerne i Bergen. De ble rundelig betenkt i hans testament, slik de ble i stand til å bygge opp igjen sin klosterkirke (den nåværende domkirken) etter en brann i 1270. Det var her Magnus valgte seg gravplass.

Jon Raude

Da kirken fikk en ny og pågående leder i erkebiskop Jon Raude, ble Magnus’ kirkevennlige holdning satt på prøve. Han mente at prinsipielt var lovgivning om kirke og kristendom en sak for konge og biskoper i fellesskap. I samsvar med dette ble kristenrettene revidert sammen med resten av lovbøkene for Gulatingslag og de østnorske lovområdene i 1260-årene. Men da turen i 1269 kom til Frostatingsboken, fikk erkebiskop Jon på Frostatinget forpurret at kongen fikk hånd om kristenretten. Jon hevdet at den var et rent kirkelig anliggende og utformet på egen hånd en trøndersk kristenrett i ren kanonisk ånd. Oppmuntret av erkebiskopen gjorde biskop Arne av Skålholt det samme på Island. Kong Magnus reagerte skarpt på dette og godtok visstnok aldri erkebiskop Jons kristenrett. Men han ville på den annen side ikke gå videre med kristenrettslovgivningen på egen hånd, og dermed kom både Landsloven av 1274 og Byloven av 1276 til å mangle dette lovstoffet.

Noe åpent brudd med erkebiskop Jon lot Magnus det ikke komme til. Jon og de øvrige biskopene samarbeidet fortsatt med kongen i det verdslige lovarbeidet på riksmøtene i Bergen i 1271 og 1273, og erkebiskopen stilte seg ved den siste anledningen bak kongens beslutning om å gi konge- og hertugnavn til sine to sønner, Eirik og Håkon.

På 1273-møtet gikk kong Magnus til gjengjeld langt i å imøtekomme erkebiskop Jons ønske om et alminnelig oppgjør mellom kongedømme og kirke. Resultatet var et konkordat, en overenskomst som klarere og på bredere basis enn noensinne før og senere i middelalderen trakk opp grensene mellom kongemakt og kirkemakt i Norge. Kirken fikk nærmere definert sin domsmyndighet i saker den oppfattet som sine, den ble innvilget økt skattefrihet og fikk for øvrig stadfestet eldre rettigheter det hadde stått strid om under kong Sverre.

Sættargjerden i Tunsberg

Bergenskonkordatet ble likevel gjort avhengig av en pavelig stadfesting som erkebiskop Jon sørget for å knytte betingelser til under generalkonsilet i Lyon i 1274: Et eventuelt kongelig brudd på konkordatet skulle føre til at rettigheter Jon hadde krevd i henhold til en kirkelig tolkning av tronfølgeloven av 1163, og deretter gitt avkall på, skulle tre i kraft på ny. Biskopene skulle da ha «første stemme» ved kongevalg, og kongens krone skulle ofres til St. Olav som tegn på hans og rikets underkastelse.

Denne gang spente erkebiskop Jon buen for høyt. Kongens velvilje mot kirken fikk ham ikke til å gå på akkord med den høyhet og de rettigheter han mente tilkom hans arvelige kongedømme som en embetsmakt innstiftet av Gud, sideordnet med kirken på jorden. Bergenskonkordatet trådte ikke i kraft, og ble tatt opp til ny drøfting på et riksmøte i Tønsberg i 1277. Her ble «sættargjerden» (overenskomsten) vedtatt på ny med visse presiserende utdypinger og mindre endringer, enkelte i kongedømmets favør.

Denne gang trådte overenskomsten i kraft uten pavelig godkjenning og nedverdigende betingelser for kongedømmet. Biskopen måtte gi avkall på tanken om kongekronen som en forlening under St. Olav samt kirkens innflytelse ved kongevalg. Til gjengjeld fikk kongen riksmøtet med på å gi kirken fordel av et nytt og mer detaljert tienderegulativ, og han økte senere samme år erkebiskopens sakøreinntekter (inntekter fra bøter og konfiskasjoner).

Forholdet til aristokratiet

Etter at Magnus i begynnelsen av sin eneregjering hadde satt til side en stormannsfraksjon som var imot avståelsen av Suderøyene og Man, møtte han etter alt å dømme ingen alvorlig opposisjon innenfor hirdaristokratiet, verken mot sin fredspolitikk utad eller sine innrømmelser til kirken. I Hirdskråen ble de håndgangne menn organisert som et kongelig tjenestekorps med særlige plikter og rettigheter.

I 1277 endret kongen hirdmennenes titulatur etter europeisk mønster: Den høyeste rangklassen, lendmennene, skulle heretter kalles baroner, skutilsveinene i neste rangklasse riddere, og begge klassene skulle tituleres som herrer. Samtidig eller kort før ble de håndgangne menn privilegert gjennom en begrenset skattefrihet. Verdslig rang i samfunnet ble nå langt på vei identisk med hirdrang.

Død og betydning

Rikspolitikken endret seg brått etter at kong Magnus døde av sykdom i 1280. I biskop Arnes saga heter det at «det gikk skjevt med styringen [...] da den bjarte [lyse] landets lampe var sluknet som kong Magnus var». Baronene og hirdembetsmennene som hadde godtatt innrømmelsene til kirken i 1277, angrep disse innrømmelsene da de kom til makten som formynderregjering for den unge Eirik Magnusson, som da var 12 år gammel. Samtidig grep formynderregjeringen tilbake til den aktive og tidvis aggressive linjen i norsk utenrikspolitikk fra Håkon Håkonssons dager. Det politiske omslaget viser tydelig at Magnus’ personlige innflytelse på riksstyringen hadde vært sterk. Tronskiftet i 1280 er et skoleeksempel på den betydning kongens person hadde innenfor tidens politiske system.

Avbildninger

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

  • J.Ø. Sunde: Kongen, lova og landet. Kong Magnus Lagabøter, Landslova av 1274 og det Norge han skapte, 2023
  • P. A. Munch: Det norske folks historie (NFH), del 4, bind 1
  • H. Koht: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
  • J. A. Seip: Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, 1942
  • N. Bjørgo: «Om skriftlege kjelder for Hákonar saga», i Historisk tidsskrift, bind 46, 1967, s. 185–229
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 av K. Mykland med flere (red.): Handbok i Norges historie, 1974
  • L. Holm-Olsen: «Middelalderens litteratur i Norge», i NLH/Beyer, bind 1, 1975
  • S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976
  • K. Helle: Bergen bys historie, bind 1, 1982
  • N. Bjørgo: «800–1536. Makt og avmakt», i Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1, 1995
  • K. Helle: «Olavskirken 1250–1350 – sognekirke og kongelig kapell», i S. I. Langhelle og B. Lindanger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen, 1999
  • K. Helle: «Opptakten til de nordiske unioner i senmiddelalderen», i Forum Medievale 4, 2002, s. 3–31
  • K. Helle: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Regesta Norvegica, bind 1–2
  • Norges gamle Love, bind 2 og 4
  • Håkon Håkonssons saga
  • Magnus Lagabøtes saga
  • Biskop Arnes saga
  • Sturlunga saga
  • Islandske Annaler
  • Chronicon de Lanercost, utgitt ved J. Stevenson, Edinburgh 1839

Kommentarer (2)

skrev Kjetil Netland

MAGNUS LAGABØTE

Hei. Det er ikkje samsvar mellom årstal for død og årstal for gravferd i faktaboksen.
Mvh Kjetil Netland

svarte Per G. Norseng

Jeg ser ikke helt at det skal være manglende samsvar her, men har fjernet en unødvendig opplysning om at ML var født våren 1238 som står etter begravelsessted.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg