Rangadel er adelskap for et lands høyere embetsmenn. Adelskapet ble tildelt personlig eller arvelig som en følge av embetet. Titlene ble etter hvert ofte tomme ærestitler, som også kunne kjøpes.

I Danmark-Norge ble det fra slutten av 1600-tallet opprettet en rangadel, da det ble bestemt at alle som tilhørte de tre høyeste rangklasser, skulle henregnes til adelen (med sine etterkommere). Flere slekter hvis medlemmer tilhørte disse rangklassene, har i nyere tid fått sitt adelskap stadfestet, noe som viser at rangadelskap ikke ble ansett som helt likeverdig med «ekte» adelskap. Ved nye rangforordninger i 1746 og 1808 ble rangadelskap innskrenket til tittelinnehaveren og hans hustru og barn.

Plassering i de seks nederste rangklasser medførte ikke adelskap, men tittelinnehaveren «kom i rangen», og det var dette som var ettertraktet. Det var to måter å «komme i rangen» på: enten ved å bli utnevnt til et embete, eller ved å betale for en titulær rådstittel. For å bli tildelt en rangtittel krevdes det ikke annet enn at man hadde et uplettet rykte, betalte inn et større kontantbeløp til kongens kasse og deretter en årlig rangskatt. Noen økonomiske fordeler i likhet med adelens skattefrihet gav rangadelskapet ikke. Dets viktigste funksjon var å gjøre det mulig for ubetitlede personer å avansere sosialt. I Norge spilte det også en rolle at det var bøndene som var pålagt å stille soldater til hæren; en som var «i rangen», var per definisjon ikke medlem av bondestanden, og verken han selv eller hans sønner kunne derfor pålegges verneplikt.

I Norge ble det ikke tildelt rangtitler etter 1814, mens systemet ikke falt bort i Danmark før i mellomkrigstiden. De gamle rangforordningene står fortsatt ved makt, men i praksis regnes ikke rangspersoner i Danmark lenger som adelige.

I Frankrike spilte rangadelen en betydelig rolle. Mange embeter var arvelige (for eksempel dommerembetene), og disse embetsmenn ble tidlig regnet som likeverdige med adelen. Den arvelige rangadelen i Frankrike omfatter omkring en fjerdedel av landets om lag 3600 adelige familier.

I Storbritannia har de høyeste dommere tittel av baron og sitter i Overhuset (law lords), men disse titlene er ikke arvelige.

I Tyskland og Sverige finnes fremdeles rådstitler, men disse innebærer bare at innehaveren besitter eller har besittet et embete.

Finland er det eneste land i Europa hvor det fremdeles finnes honorære rangtitler. Dette er en tradisjon fra tiden under russisk overhøyhet; i tsartidens Russland spilte slike titler en stor rolle, idet alle – fra rikets høyeste embetsmenn ned til studenter – hadde sin bestemte plass i systemet.

Rangklasse Rangtittel Tiltaleform Omfattet
Første rangklasse Geheimekonferensråd Eksellense Storkansleren, generalfeltmarskalken, generaladmiralen, offiserer ned til generalløytnants/viseadmirals rang, storskatt-mesteren, geheimestatsministeren, stattholderne i Norge og Slesvig-Holsten, kollegiepresidenter, grevene av Danneskiold
Annen rangklasse Geheimeetatsråd Lensgrever, generalmajorer, kontreadmiraler, stiftamt-mennt, sendemenn, geheimeråder, biskopene i København og Christiania
Tredje rangklasse Grever, lensbaroner, oberster, kommandører, etats- og landråder, biskoper, amtmenn
Fjerde rangklasse Baroner, oberstløytnanter, kommandørkapteiner, høyesterettsdommere
Femte rangklasse Majorer, sjøkapteiner, professorer
Sjette rangklasse Virkelige kanselliråder, virkelige krigsråder, rittmestere, kapteiner
Sjuende rangklasse Kanselliråder, krigsråder, kapteinløytnanter
Åttende rangklasse Premierløytnanter
Niende rangklasse Sekondløytnanter, kornetter, fenriker, sekretærer

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.