fehirde

Artikkelstart

Fehirde var navnet på de norske kongenes skattmestere i middelalderen. Opprinnelig var fehirden en hirdombudsmann som fulgte kongen rundt i landet.

Etymologi: av norrønt fé, ‘gods, penger’ og hirðir, ‘vokter’; latin thesaurarius

På 1300-tallet var Norge delt i 5 skattedistrikter, fehirdsler (Trondheim, Bergen, Oslo, Tunsberg og Båhus), hver med sin fehirde, som dessuten var kongelig befalingsmann på slottene. I dansketiden gikk fehirden over til å bli lensherre og slottshøvedsmann.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Professor emeritus i historie, Universitetet i Sørøst-Norge