Odelsrett er en forkjøpsrett for slekten ved eierskifte av jord på landet (en såkalt løsningsrett). Odelsrett er regulert i odelsloven av 28. juni 1974.
Odelsrett kan bare erverves over en eiendom «når fulldyrka eller overflatedyrka jord på eigedomen er over 35 dekar, eller det produktive skogarealet på eigedomen er over 500 dekar» (§ 2). Eier av jord som kan hevdes til odelsjord, kan tinglyse en erklæring om at eiendommen skal være fri for odel.
For odelshevd kreves full eiendomsrett i 20 år av samme person, men med adgang til å legge sammen eiertidene til flere innen slekten, især hvor eiendommen går til etterkommere (barn, barnebarn). Når en person har vunnet odelshevd, får også etterkommerne odelsrett forutsatt at noen av foreldrene eier eller har eid hele eiendommen med odel, eller besteforeldrene eier hele eiendommen med odel i dag. Før 1. januar 2014 var odelskretsen videre, da var også barn av søsken til en eier med odelsrett omfattet av odelskretsen.
Blant de odelsberettigede går eldre søsken og deres etterkommere foran yngre, men odelsloven åpner mulighet for å hindre at den eldre løser fra den yngre hvor dette «ville vere klårt urimeleg» (§ 21). Loven innførte likestilling mellom kjønnene, tidligere gikk blant søsken menn foran kvinner. Adoptivbarn er likestilt med andre barn, med prioritet fra adopsjonstidspunktet, men deres odelsrett etter egen slekt faller bort. Barn utenfor ekteskap får odelsrett også etter faren og farsslekten når farskap er fastslått eller erklært etter barneloven.
En som har odelsrett, kan binde seg til ikke å gjøre den gjeldende, og vedkommendes barn som blir født senere, er også bundet av erklæringen.
Den som har odelsrett, kan ved salg av eiendommen til en utenforstående eller fjernere odelsberettiget innløse den etter takst. Ved ekspropriasjon faller i alminnelighet odelsrett bort. Hvis stat eller kommune vil overta odelsjord, kan den gjøres odelsfri av Kongen når særlige grunner taler for det.
Odelsrett kan foreldes (odelspreskripsjon). Retten til odelsløsning må gjøres gjeldende innen seks måneder fra den dag den nye eiers hjemmelsdokument ble tinglyst.
Men ved overdragelse til en dårligere odelsberettiget er odelsretten ikke definitivt tapt, hvilket viser seg ved at den kan gjøres gjeldende når eiendommen senere overføres til en utenfor de odelsberettigedes krets. Når odelsjord har vært ute av slekten i 20 år, faller odelsretten bort for den slekten selv om den nye eier ikke har tinglyst hjemmel. Den som selv har avhendet odelsjord, taper innløsningsretten mot kjøperen og dennes rettsetterfølgere.
Gjenlevende, ikke odelsberettiget ektefelle eller samboer er i stor utstrekning beskyttet mot å bli fordrevet fra gården av de odelsberettigede. Så lenge gjenlevende sitter med gården, løper det ingen foreldelse for de odelsberettigede.
Odelsløseren må selv overta eiendommen, bosette seg der innen ett år og bebor den i fem år, ellers kan andre odelsrettsinnehavere søke eiendommen innløst selv om eieren har bedre odelsrett. Også den forrige eier kan da søke eiendommen tilbake og kreve erstatning for å ha måttet fravike den, men kravet om tilbakeføring står tilbake for innløsningskrav fra odelsrettsinnehavere.
Odelsløsning innledes med stevning til tingretten. Hvorvidt saksøkeren er løsningsberettiget, kan avgjøres før eller etter at takst er holdt. Taksten holdes av tingretten (sorenskriveren). Verdien fastsettes på grunnlag av den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet og forenlig med at den hovedsakelig skal brukes til landbruksformål. Vil saksøkeren løse eiendommen, må han gjennomføre dette innen den tid som er fastsatt av retten.
Odelsretten kan også gjøres gjeldende på dødsboskifte. Etterlater avdøde seg en odelseiendom, kan den av arvingene som har best odelsrett, forlange eiendommen utlagt til seg (arveloven § 108). Verdsettelsen skjer her etter de nevnte prinsipper, og overtakeren får bo- og driveplikt, men bare i 5 år. Slik bo- og driveplikt inntrer for øvrig også når en odelsberettiget på annet vis overtar en eiendom som han har odelsrett til.
Odelsrett er omhandlet i de eldste bevarte norske lovtekster og hadde i prinsippet samme innhold som i dag. Odelsretten var på 1700-tallet gjenstand for atskillig kritikk, men den ble i Norge betraktet som et nasjonalt klenodium og ble grunnlovsvernet i 1814; § 117 bestemmer at odelsretten og åsetesretten ikke må oppheves. Paragrafen har ikke vært til hinder for at det ved lov er gjort visse begrensninger i odelsretten. Samfunnsutviklingen i nyere tid, særlig den omfattende urbaniseringen, likestillingen mellom kjønnene og andre forhold har begrunnet nye reformer.
Se også boplikt og åsetesrett.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.