Odelsrett, løsningsrett for slekten til jord på landet, regulert i odelsloven av 28. juni 1974.

Odelsrett kan bare erverves over en eiendom «når fulldyrka eller overflatedyrka jord på eigedomen er over 25 dekar, eller det produktive skogarealet på eigedomen er over 500 dekar» (§ 2). Eier av jord som kan hevdes til odelsjord, kan tinglyse en erklæring om at eiendommen skal være fri for odel.

For odelshevd kreves full eiendomsrett i 20 år av samme person, men med adgang til å legge sammen eiertidene til flere innen slekten, især hvor eiendommen går til etterkommere (barn, barnebarn). Når en person har vunnet odelshevd, får også etterkommerne odelsrett forutsatt at noen av foreldrene, besteforeldrene eller foreldrenes søsken har eid eiendommen med odel.

Blant de odelsberettigede går eldre søsken og deres etterkommere foran yngre, men odelsloven åpner mulighet for å hindre at den eldre løser fra den yngre hvor dette «ville vere klårt urimeleg» (§ 21). Loven innførte likestilling mellom kjønnene, tidligere gikk blant søsken menn foran kvinner. Adoptivbarn er likestilt med andre barn, med prioritet fra adopsjonstidspunktet, men deres odelsrett etter egen slekt faller bort. Barn utenfor ekteskap får odelsrett også etter faren og farsslekten når farskap er fastslått eller vedgått etter loven.

En som har odelsrett kan binde seg til ikke å gjøre den gjeldende, og vedkommendes barn som blir født senere, er også bundet av erklæringen.

Den som har odelsrett kan ved salg av eiendommen til en utenforstående eller fjernere odelsberettiget innløse den etter takst. Ved ekspropriasjon faller i alminnelighet odelsrett bort. Hvis stat eller kommune vil overta odelsjord, kan den gjøres odelsfri av Kongen når særlige grunner taler for det.

Odelsrett kan foreldes (odelspreskripsjon). Retten til odelsløsning må gjøres gjeldende innen ett år fra den dag den nye eiers hjemmelsdokument ble tinglyst. Fristen regnes fra bruksovertagelsen dersom den skjer senere enn tinglysingen.

Men ved overdragelse til en dårligere odelsberettiget er odelsretten ikke definitivt tapt, hvilket viser seg ved at den kan gjøres gjeldende når eiendommen senere overføres til en utenfor de odelsberettigedes krets. Når odelsjord har vært ute av slekten i 20 år, faller odelsretten bort for den slekten selv om den nye eier ikke har tinglyst hjemmel. Den som selv har avhendet odelsjord, taper innløsningsretten mot kjøperen og dennes rettsetterfølgere.

Gjenlevende, ikke odelsberettiget ektefelle eller samboer er i stor utstrekning beskyttet mot å bli fordrevet fra gården av de odelsberettigede. Så lenge gjenlevende sitter med gården, løper det ingen foreldelse for de odelsberettigede.

Innløseren må selv overta eiendommen, bosette seg der innen ett år og drive den i ti år, ellers kan andre odelsrettsinnehavere søke eiendommen innløst selv om eieren har bedre odelsrett. Også den forrige eier kan da søke eiendommen tilbake og kreve erstatning for å ha måttet fravike den, men kravet om tilbakeføring står tilbake for innløsningskrav fra odelsrettsinnehavere.

Odelsløsning innledes med stevning til tingretten. Hvorvidt saksøkeren er løsningsberettiget, kan avgjøres før eller etter at takst er holdt. Taksten holdes av tingretten (sorenskriveren). Verdien fastsettes på grunnlag av den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet og forenlig med at den hovedsakelig skal brukes til landbruksformål. Vil saksøkeren løse eiendommen, må han gjennomføre dette innen den tid som er fastsatt av retten.

Odelsretten kan også gjøres gjeldende på dødsboskifte. Etterlater avdøde seg en odelseiendom, kan den av arvingene som har best odelsrett, forlange eiendommen utlagt til seg (skifteloven av 21. feb. 1930 § 62). Verdsettelsen skjer her etter de nevnte prinsipper, og overtakeren får bo- og driveplikt, men bare i 5 år. Slik bo- og driveplikt inntrer for øvrig også når en odelsberettiget på annet vis overtar en eiendom som han har odelsrett til.

Odelsrett er omhandlet i de eldste bevarte norske lovtekster og hadde i prinsippet samme innhold som i dag. Odelsretten var på 1700-tallet gjenstand for atskillig kritikk, men den ble i Norge betraktet som et nasjonalt klenodium og ble grunnlovsvernet i 1814; § 107 bestemmer at odelsretten og åsetesretten ikke må oppheves. Men paragrafen har ikke vært til hinder for at det ved lov er gjort visse begrensninger i odelsretten. Samfunnsutviklingen i den senere tid, særlig den omfattende urbanisering, likestillingen mellom kjønnene m.m. har begrunnet nye reformer.

Se også boplikt. Sml. åsetesrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.