Store norske leksikon
Baron er den laveste av høyadelens titler. I tidlig middelalder ble tittelen opprinnelig brukt i samme betydning som vasall. Senere betegnet tittelen den store baron, som igjen hadde vasaller under seg, men selv stod umiddelbart under kongen eller keiseren.
baron
Baroner i Norge
I Norge gav Magnus Lagabøte i 1277 lendmennene barontittel. Håkon 5 Magnusson avskaffet tittelen sammen med lendmannsverdigheten allerede i 1308, men de som da hadde tittelen, skulle beholde den til sin død. Under foreningen med Danmark ble det bare opprettet et eneste baroni i Norge, Rosendal i Hardanger, men det fantes flere titulære baroner.
Baroner i andre land
I England gikk baron over til å betegne Overhusets verdslige medlemmer. Det brukes ikke i tiltale, idet en baron tiltales som Lord.
I Tyskland betydde tittelen lenge at innehaveren var friherre, det vil si at han stod umiddelbart under riket og keiseren.
I Sverige brukes baron ofte som tiltaleform for friherrer, men tittelen er ikke offisiell.
Til Danmark kom tittelen da Christian 5 i 1671 opphøyde 31 menn til grever og baroner som skulle danne en høyadel, utmerket ved så store forleninger og særrettigheter at de kunne stille den gamle danske adel helt i skyggen.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.