Baron, den laveste av høyadelens titler; i lenstiden opprinnelig brukt i samme betydning som vasall. Senere betegnet det den store baron, som igjen hadde vasaller under seg, men selv stod umiddelbart under kongen eller keiseren. I England gikk det over til å betegne Overhusets verdslige medlemmer. Det brukes ikke i tiltale, idet en baron tiltales som Lord. I Tyskland betydde tittelen lenge at innehaveren var friherre, dvs. stod umiddelbart under riket og keiseren. I Sverige brukes baron ofte som tiltaleform for friherrer, men tittelen er ikke offisiell.

I Norge gav Magnus Lagabøte 1277 lendmennene barontittel. Håkon 5 Magnusson avskaffet tittelen sammen med lendmannsverdigheten allerede 1308, men de som da hadde tittelen, skulle beholde den til sin død. Under foreningen med Danmark ble det bare opprettet et eneste baroni i Norge, Rosendal i Hardanger, men det fantes flere titulære baroner.

Til Danmark kom tittelen da Christian 5 i 1671 opphøyde 31 menn til grever og baroner som skulle danne en høyadel, utmerket ved så store forleninger og særrettigheter at de helt kunne stille den gamle danske adel i skyggen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.