Tunsberghus

Luftfoto av Slottsfjellet, der Tunsberghus lå. Slottsfjelltårnet, bygd i 1888, bak til høyre. Til venstre for det ruinene av Mikaelskirken. Kastellet foran til høyre.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0
Tunsberghus. Tårnet med ruinene av Mikaelskirken i forgrunnen. Mikaelskirken var en romansk korskirke, første gang nevnt i 1191.

Borgbyggingen i Norge tiltok i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263). Under ham ble det oppført en indre mur i stein rundt borggården og en ytre ringmur langs randen av Berget. Håkon Håkonssons segl (forsiden).

Håkon 4 Håkonsson
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Modell av hvordan Tunsberghus kan ha sett ut.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0
Magnus Lagabøtes teglkastell.

Tunsberghus var Norges største borganlegg i middelalderen. Borgen lå strategisk plassert på det som opprinnelig ble kalt Berget, i dag kjent som Slottsfjellet, i Tønsberg, der en kan se enkelte ruiner fra anlegget.

Faktaboks

Også kjent som

Tønsberghus

Tunsberghus var en av de fremste residensene for de innenlandske kongene fra midten av 1200-tallet til slutten av 1300-tallet. Unionsmonarkene etter 1397 oppholdt seg stort sett utenfor Norges grenser. Tunsberghus hadde likevel som en av landets riksborger en sentral politisk-administrativ betydning gjennom seinmiddelalderen. I 1503 ble den brent ned av svenske tropper i ledtog med lokale bønder fra Sande. Borgen ble aldri bygd opp igjen, trolig fordi unionsmonarken vurderte Akershus og Båhus som tilstrekkelige for å forvalte Sørøst-Norge.

Den tidlige befestningen

Skriftlige kilder fra rundt 1200 (Gesta Danorum) forteller at Berget var befestet og «uinntakelig» i 1160-åra. Det var under den såkalte «borgerkrigstida» i Norge, som varte fra 1130 til 1240, der Berget hadde en viktig militær betydning. Høyden var relativt enkel å forsvare, samtidig som den gir godt overblikk over byen og fjorden. Fra den befestete høyden kunne en kontrollere omgivelsene og verne innbyggerne i Tønsberg i ufredstid.

I 1201 forskanset baglerne seg på fjellet og stod imot en 20 uker lang beleiring fra kong Sverre og birkebeinerne hans. Baglerne måtte til slutt gi opp på grunn av mangel på proviant. Borganlegget var ennå ikke bygd opp i stein, og det var neppe sammenhengende inngjerding rundt høyden. Vi kjenner ikke detaljene utover at det stod ei kirke og to kasteller i tre der.

Riksborgen

Borgbyggingen i Norge tiltok i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263). Under ham ble det oppført en indre mur i stein rundt borggården og en ytre ringmur langs randen av Berget. I borggården stod det et kastell, ei kirke, diverse småhus og en kongshall med tilhørende bolig til kongefamilien, gjester og tjenere. Hallen ble oppvarmet med ei rekke ildsteder. Under Håkons etterfølger, Magnus Lagabøte (1263–1280), ble det såkalte Teglkastellet fullført sommeren 1276. Ruinene av dette kan fremdeles ses sør for dagens Slottsfjellstårn.

Festningen ble fullt utbygd på begynnelsen av 1300-tallet. Under Håkon 5. Magnusson (1299–1319) økte Oslos betydning som kongelig residens- og forvaltningssentrum. Bergen hadde vært den fremste kongelige residensbyen siden Håkon Håkonssons regjeringstid. Sørøst-Norges økte betydning for kongedømmet kom også til uttrykk ved at Håkon 5. startet byggingen av de to andre riksborgene sønnafjells, Båhus og Akershus. Ut fra bevarte kilder framstår imidlertid Tønsberg med Tunsberghus forsatt som en vel så viktig kongelig residensby som Oslo sønnafjells. Det var på Tunsberghus at Håkon 5. døde i 1319.

Fra 1319 hadde Norge og Sverige felles konge gjennom Håkon 5.s dattersønn, Magnus Eriksson. Kongefellesskapet innebar at den norske kongens virkefelt ble utvidet til også å omfatte naboriket. I 1335 giftet han seg med Blanca av Namur, og det er sannsynlig at bryllupet stod på Tunsberghus, eventuelt Båhus. Vi har kildebelegg for at Tunsberghus ble utbedret i Magnus' regjeringstid. Da Magnus’ sønn, Håkon 6., tok over størstedelen av norske kongedømmet i 1355, beholdt kong Magnus styringen over størstedelen av Viken og også trolig over Hålogaland, Jemtland og Herjedalen samt skattlandene i vest, i hvert fall Island.

Magnus tilbrakte imidlertid mye tid i Sverige etter 1355. Hans norske riksdel ble derfor i stor utstrekning forvaltet fra Tunsberghus, der først drottseten Orm Øysteinsson og seinere dronning Blanca representerte kong Magnus. Blanca døde der i 1363. I kjølvannet av krigen med den tyske hansaen på slutten av 1360-tallet førte Magnus og Håkon fredsforhandlinger med utsendinger fra hansabyene på Tunsberghus i september 1372. Håkon 6. er forøvrig oftere belagt i Tønsberg/Tunsberg enn i Oslo/Akershus. Hans siste kjente oppholdssted er Tunberghus i mars 1380, da han sendte et leidangsbrev til Sogn.

Unionstida

Da Håkon 6. døde i 1380, fikk Norge felles konge med Danmark gjennom Håkons sønn, Olav 4. Håkonsson. Håkon hadde i 1363 giftet seg med den danske kongsdattera Margrete Valdemarsdatter, og deres sønn, Olav, som hadde blitt valgt til dansk konge i 1376, ble hyllet som Norges arvekonge i 1381. Olav døde imidlertid brått i 1387, bare 17 år gammel. Kalmarunionen fra 1397 førte til at kongemakta i de følgende hundreåra hadde sitt hovedsete utenfor Norge. Dermed opphørte også Tunsberghus’ funksjon som sentral kongelig residensborg. I den grad unionskongene besøkte Norge, ble gjerne Oslo prioritert foran Tønsberg sønnafjells. Tunsberghus var imidlertid fremdeles et viktig politisk-administrativt sentrum.

Festningene med underliggende len var de gjeveste forleningene i seinmiddelalderen, og arkeologiske utgravinger viser at Tunsberghus ble utbedret på 1400-tallet. At flere mektige stormenn satt som høvedsmenn på Tunsberghus, som riksråden Eindride Erlendsson og drottseten/riksforstanderen Sigurd Jonsson, viser borgens betydning i perioden.

Kontroll over Tunsberghus var ikke minst viktig i en militær-strategisk sammenheng. Under det store svensk-norske opprøret mot kong Hans' regime som brøt ut i 1501, oppnådde den norske opprørslederen, ridderen Knut Alvsson, en sterk stilling ved å vinne kontrollen over Tunsberghus og Akershus. Mye av styrken i den norske delen av opprøret forsvant da Knut ble drept under fritt leide av motparten i 1502. Svenske opprørere fortsatte imidlertid og forsøkte å holde liv i opprøret i Norge. Under et felttog i 1503 ble Akershus inntatt. Det var trolig en avdeling fra dette felttoget som fortsatte videre mot Tønsberg. Undervegs fikk de tilslutning fra allmuen i Sande skipreide. Høvedsmannen på Tunsberghus ble drept, festningen brent og byen plyndret.

Det var ikke uvanlig at borger ble brent og revet ned i seinmiddelalderen, noen ble seinere bygd opp igjen, andre forble ruiner. At Tunsberghus ikke ble bygd opp igjen etter 1503, skyldtes trolig at unionsmonarkiet vurderte de to resterende riksborgene sønnafjells, Akershus og Båhus, som tilstrekkelige for en effektiv forvaltning av Sørøst-Norge. I dag står bare noen få lave ruiner igjen av Tunsberghus, samt Slottsfjelltårnet fra 1888, som ble reist i forbindelse med feiringen av byens 1000-årsjubileum.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjønnes, Fredrik: Forvaltning i Viken – Endringer i Tunsberghus' rolle i forvaltningen i Viken i perioden 1355-1448, masteroppgave, 2013.
  • Ersland, Geir Atle; Holm, Terje H.: Krigsmakt og kongemakt 900–1814, bd. 1 i Norsk forsvarshistorie, 2000.
  • Fischer, Gerhard: Norske kongeborger, bind 1, 1951.
  • Johnsen, Oscar Albert: Middelalderen, bind 1 i Tønsbergs historie, 1929.
  • Kavli, Guthorm: Norges festninger: Fra Fredriksten til Vardøhus, 1987.
  • Moseng, Ole Georg; Opsahl, Erik; Pettersen, Gunnar I.; Sandmo, Erling: Norsk historie I 750- 1537, 2. utgave, 2007.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg