Samling av salmer i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet) brukt i tempelet i Jerusalem og siden i jødisk og kristen gudstjeneste.

I europeiske oversettelser kalles Salmenes bok ofte Psalterium eller Davids salmer. Den siste betegnelsen er kommet inn fordi mange av salmene har overskriften ledavid (hebraisk 'for David'). Mange av salmene er gamle, fra kongetiden, men de aller fleste er yngre enn fra Davids tid. Noen er blitt til på 500-tallet eller muligens senere.

Mange av salmene bærer preg av at de ble brukt i gudstjenestene i tempelet i Jerusalem, ved høytider og som klage- og bønnesalmer ved krisetider i folkets liv. De ble til dels diktet av tempelsangere, og av mennesker som var i nød, eller som ville gi uttrykk for takk og lovsang. De ble fremført av tempelsangere, ofte med musikk-ledsagelse. Noen av salmene var vekselsanger og inngikk som deler av et ritual, for eksempel prosesjonssalmene 15 og 24. Salmer ble også brukt ved kongevigsling, for eksempel Sal 2 og 110. Andre hadde mer preg fra visdomslitteraturen og ville gi belæring og formaning, som Sal 1 og 119. De fleste var imidlertid takke- og lovsanger, klage- og bønnesalmer, som var bygd opp etter bestemte mønstre.

Salmenes bok spilte en særlig rolle i jødiske synagoger, hvor salmene kom i stedet for de mange ofringer som ikke lenger lot seg utføre. Også den kristne kirke overtok samlingen. I den katolske kirkes tidebønner blir alle 150 salmer sunget eller resitert, likeså i den anglikanske kirkes Morning Prayer og Evening Prayer. De bibelske salmene har vært forbildet for den kristne salmediktning. Mange kristne salmer er direkte gjendiktning av gammeltestamentlige salmer; blant annet er Martin Luthers salme Vår Gud han er så fast en borg bygd over Sal 46.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.