Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922) hadde før slutten av 1800-tallet gjenskapt hebraisk som talespråk og utviklet en palestinsk journalistikk. Noen forfattere fremstod i 1890-årene, romantikeren Ze'ev (Wolf) Jawitz (1847–1924) og den mer realistiske Moshe Smilansky (1874–1953). Men først etter 1905 utviklet hebraisk litteratur i Palestina seg for alvor. Blant innvandrerne 1904–14 var Samuel Josef Agnon (1888–1970, Nobelprisen i litteratur 1966), Josef Chajim Brenner (1881–1929), Zewi Schatz (1890–1921), Devorah Baron (1887–1956), Asher Barash (1889–1952) og lyrikerne Rahel Bluwstein (1890–1931) og Jacob Steinberg (1887–1947), foruten David Shimoni (1886–1956) og Jacob Fichman (1881–1958), som i likhet med Agnon og Shlomo Zemach vendte tilbake til Europa etter noen år, og først slo seg ned i Palestina etter 1920. Steinberg skrev også en rekke romaner med motiver fra Ukraina.

De ovenfor nevnte forfatterne hadde sine røtter i Øst-Europa og bygde videre på europeiske litterære tradisjoner. Noen fortsatte å skrive om jødene i landet de kom fra, andre om pionerenes strev i det nye hjemlandet og om desillusjonerte immigranter. Den Dostojevskij-påvirkede Brenner hadde startet sin karriere i Russland. Han skildret ofte nevrotiske intellektuelle som ikke klarte å frigjøre seg fra samfunnet. Mørke sinnsstemninger preget også andre fortellinger fra Palestina. Også forfatterne som fremstod i mandatperioden (1917–48), var vesentlig innvandrere. For denne diktergenerasjonen trådte landet mer i fokus. Vel kunne skuffelsen over livet der komme til syne, men vesentlig var den dype forståelsen for verdien ved det nye samfunnet de var med på å bygge opp. Det ble en rik periode for lyrikken. I 1924 slo Chajim Nachman (Hayyim Nahman) Bialik (1873–1934) seg ned i Palestina. Han hadde alt lenge vært ansett som nasjonaldikter. I 1931 kom Saul Tchernichowsky (1875–1943) og i 1951 den kjente poeten Zalman (Zalkind) Schneour (Shneur, 1887–1959).

Ledende yngre lyrikere i mandatperioden ble Uri Zvi Greenberg (1891–1981), født i Galicja, Abraham Shlonsky (1900–73, født i Ukraina, til Palestina 1921), Nat(h)an Alterman (1910–70, født i Warszawa, til Palestina 1925) og Lea Goldberg (1911–70, født i Königsberg, til Palestina 1935); de to sistnevnte var medlemmer av den modernistiske gruppen som Shlonsky dannet. Han ble talsmann for en individualistisk poesi og gav uttrykk for sin generasjons lede over moderne, sekularisert storbyliv. Han stiller barndommens beskyttede verden i kontrast til konflikten pioneren opplever mellom drøm og hard virkelighet. Så vel innflytelse fra symbolisme som surrealisme kan spores i hans diktning. Alterman utvidet Shlonskys rytmiske eksperimenter og hans dikt bærer trekk av ballade. Han fikk stor betydning for den yngre generasjonen.

Lea Goldberg påvirkes av akmeismen og tyske symbolister. Hennes prosalitteratur omfatter bøker for barn og skuespill. Hun oversatte bl.a. Peer Gynt til hebraisk. Greenberg var politisk engasjert, hadde et religiøst syn på sionismen og det jødiske folks særskilte oppgaver og skjebne. Stilen bar ofte preg av bibel, kabbala og annen hebraisk litteratur. Før han slo seg ned i Palestina 1924, benyttet han delvis jiddisch. Også Shin Shalom hører til denne generasjonen poeter, hans Dagbok i Galilea (norsk overs. 1953) gjengir et landskap fylt av ro og poesi.

Realistisk prosa presenterer Yosef Aricha (født i Ukraina 1907, til Palestina 1925) i romaner og noveller om livet i Palestina og i diasporaen. Epokens ledende prosaforfatter ved siden av Agnon ble Chajim Hazaz (1898–1973, født i Kijev-provinsen, til Palestina 1931). Hans tidligste bøker handler om ukrainsk jødedom under revolusjonen, etter 1931 om pionerene i Palestina og om de jemenittiske jødene. Jødisk forløsning i form av messianisme og sionisme opptar ham. Andre fremtredende prosaforfattere i mandatperioden er Devora Baron, Asher Barash og Yehuda Burla (1886–1969). Sistnevnte, hvis familie hadde bodd i Palestina fra 1700-tallet, hentet motivet i sine romaner og noveller fra orientalsk-jødiske miljøer. Han interesserte seg for arabisk. I sin diktning var han europeisk og amerikansk orientert.

Forfattergenerasjonene som preger diktningen etter at staten Israel ble opprettet, teller vesentlig innfødte israelere og innvandrere som var kommet til landet som barn. Den såkalte Palmach-generasjonen som i sin diktning var opptatt av og engasjert i frigjøringskrigen 1948–49, teller også mange representanter de to følgende tiår. Emnet Øst-Europa og idealisering av sionismen viker for større realisme, herunder også den nasjonale uavhengighet. Forholdet til Palestina-araberne opptar etter hvert flere forfattere. 1960- og til dels 1970-årenes forfattere stiller seg mer kritisk til tidligere ideologier og til samfunnsutviklingen. De forkaster skråsikkerheten hos tidligere sosialister. Flere forfattere de første tiår hører eller har hørt hjemme i kibbutzen, andre i Jerusalem. Begge forhold setter sitt preg på deres forfatterskap. Fra sist i 1950-årene trer samtidig også det mer universelle sterkere frem, de særskilte aspekter ved jødisk liv noe tilbake. Beretningene om Holocaust-tildragelsene er kommet mer på avstand, mens senvirkningene og det trauma denne epoken fremkalte, tas opp.

Sentralt blant dem som tilhørte Palmach-generasjonen og hadde sterk tilknytning til kibbutzen, står S. Yizhar (eg. Yizhar Smilansky). Han utgav sin første novellesamling i 1938. Romanen Dagene i Ziklag (1958) har krigen 1948–49 som bakgrunn, med de indre konflikter som krig og dødsangst fremkalte blant soldatene. Han tok også opp forholdet til foreldregenerasjonens sosialistiske ideologi og var en av de første som berørte det arabiske spørsmål. En annen fremtredende forfatter med realistisk skildring av krigen, heltenes situasjon og erfaringene fra kibbutz-tilværelsen, er Moshe Shamir. Aharon Meged forteller også om kibbutz-tilværelsen. En av hans kjente romaner er En dåres opplevelser (1960).

Til de mange med kibbutz-tilknytning hører videre Yehuda Yari, Hanoch Bartov, David Rokesh, og ikke minst Amos Oz. Oz representerer også mange forfattere som har røtter i Jerusalem. Til samme generasjonen hører Abraham B. Yehoshua, Aharon Appelfeld og Yoram Kaniuk. Yehoshuas første noveller ble betraktet som surrealisme, men en mer realistisk trend preger senere samlinger. Han representerer en modernistisk retning, og knappe setninger preger stilen. Aharon Appelfeld flyktet under den annen verdenskrig fra en tysk fangeleir. Han har siden 1959 skrevet essayer, romaner og noveller. I nyere romaner har han tatt opp temaet Holocaust. Litteraturforskere har påpekt likhetstegn med Kafka. Yoram Kaniuks første roman utkom 1961 under hans tiårige opphold i USA, og er blitt etterfulgt av flere. Han ansees som en fremstående kunstner og dikter i sin generasjon.

Til prosaforfatterne fra 1950- og 1960-årene hører også Jaacob Shabbtai, Shamos Golan, Shlomo Nitzan (et stort antall romaner og oversatt barnelitteratur), Yitzhak Orphas, Benjamin Tammuz (barndomserindringer bl.a. fra Tel Aviv), David Shahar og Josef bar Yosef. Yehuda Amichai, Haim Gouri og Amaliah Cahana-Carmon (Kahana-Karmon) har utgitt både prosa og poesi (Amichai også skuespill). Yitzhak Ben Neer, Naomi Doudai, Elisha Porat og Chanoch Bartov (sistnevnte også lyriker) hører til 1970-årene. Til de fremste prosaistene i 1980- og 1990-årene hører David Grossman, Aharon Almog, Israel Hameiri, Rivka Keren og Nava Semel. Blant prosaforfatterne er flere blitt oversatt til norsk.

Blant dramatikerne må nevnes Yigal Mossinsohn, kibbutz-forfatter med et skuespill om krigen 1949, dessuten barnebøker og romaner, Ben Zion Tomer, Ilya Rubin og Moshe Shamir. Nissim Aloni er mest kjent som dramatiker; blant hans skuespill er Den amerikanske prinsessen.

Palmach-generasjonen fostret atskillige lyrikere: Haim Gouri, T. Carmi, Abba Kovner (også prosa), Amir Gilboa, Zerubavel Gilead. Zelda Schneursohn (1914–85) skrev flere dikt viet Jerusalem: hennes dikt har et religiøst anstrøk, ofte med utgangspunkt i bibel og chassidisme. Amaliah Cahana-Carmon skilte seg ved innhold og stil likevel ut fra Palmach-generasjonen. Alle disse skrev dikt til langt ut i 1970-årene. Fra midten av 1950-årene kom det til brudd med Alterman-Shlonsky-tradisjonen fra en gruppe som bl.a. omfattet Yehuda Amichai, Dan Pagis (opprinnelig Palmach-gruppen), Nathan Zach, Tuvyah Ruebner, David Avidan, Dalja Ravikovitch, David Rokeah (en av de hyppigst oversatte til andre språk) og kritikeren Gavril Mohed.

En britisk-amerikansk, delvis fransk påvirkning, gjorde seg gjeldende omkring 1970 med en ny diktergenerasjon med avtagende symbolisme og større sans for frie assosiasjoner, skjønnhetsinntrykk og musikk. Også lyrikerne ble opptatt av forholdet til arabere. Til denne generasjon hører Yona Wallach, Moshe Sartal, Aharon Shabetai, Mordechai Geldman, Meir Wieselt(i)er, Haim Be'er, Anton Shammas og Ory Bernstein.

Se også jøder (litteratur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.