Ketiv, jødisk uttrykk som betegner den skrevne formen av ord i Den hebraiske bibelen/Tanakh, i motsetning til kere, 'det som leses'.

Betegnelsene stammer fra masoretene, de jødiske lærde som fra 600- til 900-tallet evt. fastla hvordan den hebraiske konsonant-teksten skulle leses. Bibeltekstene var opprinnelig også skrevet uten oppdeling i ord og setninger. Torarullene brukt i synagogen skrives fremdeles på den opprinnelige måten.

Skrevne og trykte utgaver av Tanakh beregnet på personlig bruk er ikke underlagt samme restriksjoner. For å samordne og lette lesemåten, delte masoretene opp teksten i ord, setninger og vers og innførte spesielle vokaltegn, nekudot. Disse er plassert over og under konsonantteksten. I tillegg innførte de spesielle tegn som skulle illustrere tonefall og "melodi" i resitasjonen, samt diverse kommentarer til teksten.

Der de mente et ord skulle leses annerledes enn det selve konsonantteksten skulle tilsi, blir leseren gjort oppmerksom på dette gjennom et lite tegn, og ordet som skal erstattes under lesingen får det nye ordets vokaltegn. Den korrekte lesemåtens konsonanttegn blir oppført i margen, eller ev. nederst på siden. Ord som forekommer så mange ganger i teksten at endringen i lesemåte forutsettes kjent, markeres kun ved skifte av vokaltegn.

Det best kjente eksempelet på kere er gudsnavnet JHVH, som i bibelteksten har fått vokaltegnene til ordet Adonai (Herren), for å minne leseren på at navnet JHVH ikke skal uttales.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.