masoreter

Masoreter, betegnelsen på rabbinerne som utarbeidet et system for å bevare den hebraiske bibelteksten, både dens skriftlige form og uttalen av de enkelte ord. Den tidligere teksten besto etter alt å dømme av en fortløpende konsonanttekst, uten oppdeling i ord eller avsnitt. De forskjellige håndskrevne eksemplarene kunne også avvike noe fra hverandre. Alt dette åpnet for forskjellige lesemåter og tolkninger.

Tanakh er jødedommens grunnleggende hellige tekstsamling. Mosebøkene (Toraen) er i følge tradisjonen et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring og danner grunnlaget for den jødiske religiøse loven, halakha. Rabbinerne fryktet derfor at endringer og uklarheter kunne få uoverskuelige konsekvenser for jødisk tro, lov og praksis. De så etter hvert behovet for å utarbeide en allment godkjent, standardisert hebraisk tekst.

For å fastsette og lette uttalen og forståelsen, laget masoretene spesielle vokalmerker (nikkud), samt egne tegn for å markere rytmen og melodien i resitasjonen. Der det ikke var overensstemmelse mellom den skrevne teksten (ketiv) og den fastlagte uttalen (kere/qeri), eller der det hersket uenighet (sevirin), ble dette markert i margen. De korte kommentarene ble plassert i margene (masora ketana), mens de mer utfyllende tekstkommentarene (masora gedola) fikk plass over og under selve hovedteksten. De lengste kommentarene ble samlet sist i Tanakh.

Det enorme arbeidet med å fastlegge hvordan den omfangsrike konsonantteksten skulle skrives, leses og forstås foregikk over mange hundre år, fra rundt 500 evt. til 900-tallet evt. Arbeidet foregikk både ved akademiene i Babylonia og i Tiberias ved Genesaretsjøen, og omfattet flere forskjellige systemer for å markere vokalene. Den endelige versjonen av den hebraiske bibelteksten ble fastlagt av Aaron ben Moshe ben Asher (første halvdel av 900-tallet), og senere godkjent av Moses Maimonides (1135–1204). Trykte utgaver av Tanakh bygger fremdeles på denne versjonen.